fredag 29. november 2013

Å tre inn i en annen tilværelse

På vei hjem fra jobb i dag dro jeg innom en moske for å be ettermiddagsbønn (Maghrib). Det er en stund siden jeg har deltatt på fellesbønnen på fredager, og jeg savner det. Siden jeg ikke hadde planlagt at jeg skulle til moskeen hadde jeg heller ikke med meg bønneklær. Jeg stakk derfor innom en somalisk klesbutikk for å skaffe meg en enkel dra-på-hijab (al-amira modellen som barn ofte bruker). Da jeg trer inn i butikken blir jeg møtt av to par øyne i store khimarer (somalske heldekkende hijaber) som skuler skeptisk på meg. To damer som åpenbart lurer hva jeg har der å gjøre. - As-salamu aleikum, hilser jeg og lukker døra etter meg. De hilser tilbake og stemningen er med ett en helt annen. Jeg kikker litt rundt og finner ikke det jeg leter etter så jeg spør. Jeg får hjelp av den eldste som kan en liten smule norsk. Vi roter sammen i et stativ med flere pakker med hijaber, jeg ber om en sort, men de vi finner kommer i sterke farger, mønster og med bling. Til slutt kommer jeg over flere pakker med sorte i bunnen av kurven. Jeg drar ut to stykker fra forskjellig produsent og spør om hvilken som er størst. - Den bra, sier hun. - Jammen, hvilken er størst? spør jeg. Og slik holder vi på med en god-dag-mann-økseskaft samtale til jeg finner ut hvilken som passer min hodestørrelse og hun smiler bredt når jeg får den på hodet. Så spør hun hvem den er til. Til meg selv, svarer jeg. - Åh! Ma sha Allah (lovprisning), uttrykker hun av glede. Jeg betaler for varene og blir igjen spurt hvem som skal ha den. Jeg sier enda en gang at den er til meg, at jeg skal inn i moskeen ved siden av å be. En ny Ma sha Allah kommer fra begge damene, og de peker mot prøverommet og sier jeg kan ta den på der. Den gamle damen følger etter meg for å hjelpe meg, og jeg føler meg litt beklemt der jeg står og så godt vet at jeg har brukt hijab daglig i 4 år, for så å ta den av igjen for snart 3 år siden. Jeg har tatt på meg en hijab tusenvis av ganger, men hva skal jeg si? Jeg drar underdelen over hodet før jeg setter opp håret i en knute bak, drar underdelen opp igjen og lar den sitte som en buff rundt hodet. Så tar jeg opp overdelen og danderer den over så den dekker hår, ører, hals og nakke. Det kommer et nytt Ma sha Allah fra kassa, og jeg kjenner på en følelse av å bli inkludert, akseptert, satt pris på og beundret. Følelsen gir meg en bitter ettersmak siden jeg vet at jeg kommer til å ta den av igjen etter at jeg går ut fra moskeen, og fordi jeg jobber for sekulær og progressiv islam som et likegodt muslimsk alternativ. Og det mener jeg av hele mitt hjerte, men samtidig kan det føles forrædersk mot disse kvinnene som med sine reaksjoner allerede har gitt meg oppmerksomhet og betinget kjærlighet for å ta hijaben på. Det frister til å være der inne i denne varme tilværelsen lenger. Jeg husker det så godt. Det var den avgjørende faktoren for at jeg tok hijaben på første dag som muslim og bestemte meg for å la den være på. Jeg ville være på innsiden, som de andre. Kjenne på hvordan det er å gå ute i gaten med hijab, bli sett på som en muslim, være en muslim fullt ut.

Når jeg er ferdig med å be kommer jeg i prat med to kvinner i moskeen. Den ene vil bli kjent med meg og lovpriser at jeg har konvertert til islam og lært meg arabisk. Hun smiler og øverøser meg med Ma sha Allah'er, spør om alt mulig, hva jeg heter og hvor jeg bor, hvem jeg er gift med og om jeg har barn, hva de heter. Om jeg kjenner noen norske kvinner som vil gifte seg med hennes nevø på 23 år. -Norsk dame! sier hun. - Nei, jeg kjenner ingen jeg kan spørre om sånt. Det er veldig forskjellig kultur her, vi liker å selv finne den vi vil gifte oss med, sier jeg. - Jeg forstår ikke, sier hun. - Kultur, svarer jeg. - Norge er annereledes. Vi har språkutfordringer og snakker på en blanding av arabisk og norsk. Hun er fra Baghdad og har kjent meg i fem minutter. - Kan du komme å besøke meg? spør hun.

Den andre vil fortelle meg at det er forbudt å be med neglelakk. Jeg forsøker å forklare henne at jeg vet det, men takker for at hun sa i fra. Det er tross alt en muslimsk "plikt" å veilede sine søstre og brødre i islam, når du oppdager at de gjøre noe "feil". Jeg forteller henne om forskjellige tolkninger av islam og at det finnes moderne muslimer, men rullgardina går ned for øynene på henne når jeg prater. - Jeg makter ikke å følge boka til punkt og prikke, sier jeg. - Hvilken bok? sier hun. - Det finnes bare Koran og hadith (historier fra profetens liv og gjøren). - Det er ikke tolkninger, sier jeg. - Det er tekst. - Men all islam er tolket, det er derfor vi har forskjellige lovskoler. Vi har de fire godkjente, også har vi moderne islam som er litt annerledes. Jeg har valgt å være en moderne muslim. Hun blir stum og trekker seg tilbake. Min nye irakiske venninne langer ut - Hvorfor har ikke du lært deg arabisk? spør hun. - Det er ikke morsmålet mitt, svarer den somalsketniske norske unge jenta. - - Så leser du Koranen på arabisk da? spør hun videre.  - Jo, ja, svarer hun. Jeg må flire litt inni meg. Jeg fikk plusspoeng for arabisk og konverteringen. Men åpenbart minuspoeng for negllakken.

Jeg velger å forbli høflig og rolig, det er ikke en passende arena å diskutere i et bønnerom. Det sitter flere kvinner og ber for seg selv eller leser Koranen. Det er godt å være her. Det er varmt. Det føles eksotisk og inkluderende. Som å være i et helt annet land, i en helt annen verden. Jeg blir en annen her. Jeg tenker at det er naturlig å ville være som de andre. Høre til. Å sitte her er som å være på en russefest, vi har samme uniform, vi er alle like. Og vi er lojale mot hverandre. Jeg forstår nå hvorfor det var så totalt forvirrende å være ny muslim. Kultursjokk, grenseløshet, harampoliti (haram=forbudt) og en enorm (betinget) kjærlighet. Min nye venninne holder meg i hendene og ser meg dypt i øyenene før vi tar farvel. - Farvel, min kjære, sier hun på arabisk. Det var et sant hjertemøte. Det varmer ennå. Jeg har opplevd det så mange ganger. Gode venninner eller tilfeldige møter. Moskeen er rommet hvor hjertet banker høyere og bredere, dypere og sårere. Vi søker Guds nærvær.

Tiden er inne for å gå ut og ta bussen hjem. Jeg lar hijaben sitte på, spaserer bortover gata og stiller meg på bussholdeplassen. Jeg glemmer at hijaben er på hodet mitt fordi jeg er så vant til å gå med lue nå, det eneste jeg legger merke til er at folk ser bort etter at de har sett på meg. Først et blikk, så vandrer blikket. Noen få stirrer, noen kommer med små kommentarer som "Herregud" eller bare vender ansiktet demonstrativt bort. På noen få hundre mener har jeg med ett blitt tatt tilbake til en helt annen tilværelse, da jeg levde i denne drakta hver gang jeg gikk utendørs. Den gangen jeg ikke så for meg å være muslim uten hijab. Jeg blir ikke lenger lei meg for folks reaksjoner, jeg blir heller ikke så glad som før. Jeg tenker at betinget kjærlighet og reaksjoner på fordommer er menneskers måter å uttrykke seg på, det har egentlig ikke noe med meg personlig å gjøre.

Bussen dukker opp, det er godt å komme ombord i varmen. Den er full og alle står nedover midtgangen. Jeg klamrer meg fast mens bussen kjører, og balanserer stresskoffert og bæreposer. Legger igjen merke til at folk ser på meg én gang, så ser de vekk. Det blir et sete ledig på neste stopp, vi er fire som venter på tur til å sitte. Han som står nærmest kan ta, det men setter seg ikke. Jeg ser på han og spør om han vil sitte. - Ta den du, sier han og smiler. Tusen takk, svarer jeg og setter meg ned. Jeg puster ut og drar av meg den sorte al-amiraen og stapper den i posen. Tilbake i enda en helt annen tilværelse. Usynlig norsk muslim.


3 kommentarer:

IslamProsjektet sa...

Håper jeg aldri stirrer på hijabier....men innrømmer at jeg blir provosert av å se dette plagget i norge.

Leon Alim sa...

Du skriver så bra. Jeg hadde et smil på ansiktet fra start til slutt.

Jeg er så stolt av deg. Du har respekt for enhver persons synspunkt og kjemper for det du mener er riktig. Det inspirerer meg.

Fortsett å skrive, for jeg vil lære mer =D

Leon Alim sa...

Du skriver så bra. Jeg hadde et smil på ansiktet fra start til slutt.

Jeg er veldig stolt av deg. Du har respekt for enhver persons synspunkt og kjemper for det du mener er riktig. Det inspirerer meg.

Fortsett å skrive, for jeg vil lære mer =D