mandag 23. november 2015

Verdensborgeren som gir meg håp


Helt siden jeg konverterte til islam for over ni år siden har jeg alltid følt meg splittet. Etnisk norsk og muslim har vært en kombinasjon som er litt uvanlig. For mange et mysterium. Hvordan kan en likestilt og fri, norsk kvinne ønske seg flere regler og tildekning? Hva med politikken, de fleste muslimene føler tilhørighet eller lojalitet til moderlandet sitt, mange av dem i Midt-Østen. Når norske soldater engasjerer seg i internasjonale aksjoner og kriger mot disse norske muslimenes hjemland, hvilken side skal de holde med? Hvilken side bør jeg holde med? Polariserte debatter har skapt en kløft mellom "oss" og "dem". Selv blant noen muslimer er det den etniske tilhørigheten som betyr mer enn et muslimsk fellesskap, og arabere som ser på seg selv som nærmere den islamske kilden. Jeg har i over tyve år forsøkt å lære meg arabisk, noe som har gått tregt og vært vanskelig. Jeg har ikke kommet langt, og frustrasjonen er stor når jeg både har en hellig bok på arabisk å studere og at de fleste prekener og informasjon i moskeene gir på arabisk. Jeg er den eneste muslimen i min familie og hverdagen er preget av mine "rare" ting som de andre ikke følger. Jeg elsker Gud, islam og muslimer, ber, drikker ikke, spiser ikke svin og engasjerer meg mye i å hjelpe fattige og syke. Jeg liker ikke at profeter tegnes eller gjøres narr av, ingen andre heller for den saks skyld. De fleste rundt meg ber ikke, drikker, spiser hva som helst og engasjerer seg i helt trivielle, livsnytende aktiviteter. Jeg sier ikke at de er dårlige mennesker av den grunn, men som norsk har jeg noe med meg som er annerledes. Blant de andre muslimene er jeg også annerledes. Jeg har ikke et annet morsmål, jeg har ikke et annet hjemland, jeg har ikke muslimsk familie og slekt å feire høytider med, jeg har ikke erfart hvordan det er å vokse opp i et hjem med både religion og kultur som en minoritet. Jeg har levd i mange år med å føle meg rar. En minoritet blant minoritetene, i eget land.

For en måneds tid siden møtte jeg for første gang Sheikh Waleed Hakeem. Han ga en forelesning på Ummahkonferansen til NUM (Norges Unge Muslimer). Jeg har hørt mange islamske foredragsholdere både på konferanser, på tv og sett timesvis på YouTube-misjonærer. Fra første stund sto ørene mine på stilk. Denne mannen har noe helt unikt ved seg. For det første er han født og oppvokst i USA, så han snakker perfekt engelsk. Bare det at han snakker et rikholdig språk gjør at det han formidler er interessant og lærerikt. Det er ikke en gebrokken oversettelse. Han har vokst opp i vesten, han har gjort seg alle erfaringene jeg har gjort, han er en av oss. Ja, for oss alle sammen! For han er nemlig sønn av en egyptisk far og tyrkisk mor. Denne kombinasjonen er helt genial, jo mer jeg tenker på den. Egypt, uten at jeg kjenner hans far og hva han har med seg hjemmefra, står for det tradisjonelle, tunge teologiske i Islam. Det er hit alle store sheiker drar for å studere religionen. Tyrkia, uten at jeg vet noe om hans mor, står for den myke linjen i islam, det milde og kulturelt myke, med ansiktet mot Europa. Våre venner ved broen mellom Europa og Asia. USA, vår største allierte, vestens mor. The land of the free, home of the brave. For noen en imperailistisk krigshisser, men for de aller fleste nordmenn, en alliert vi stoler på og en kultur vil kjenner oss hjemme i. I dag er familien canadiske statsborgere. Hakeem har i mange år vært den omreisende sheikhen og holdt kurs og foredrag i over 100 land omkring i hele verden. Han var bosatt i Malaysia før han nå flyttet til Norge.

Hvorfor forteller jeg deg alt dette? Jo, fordi denne mannen har kommet for å forandre noe viktig i Norge og Europa. Han er akkurat den rette til å ta tak i oss/dem-polariseringen og viske den ut. Det er ikke noe oss og dem. Han er begge deler og alt, og han klarer med sin tunge teologiske kunnskap å sette skapet på plass for oss muslimer. Hva er egentlig islam, og hva er kildene til det vi tror på? Han er nå ansatt som ungdomsimam i Rabitamoskeen, og jeg har vært så heldig å få delta på kurset han holder der. Det er imponerende arbeid. For selv om islam er hva som læres bort er han like mye en rollefigur og lærer for god oppførsel, fornuftig bruk av livet og tiden sin, organisering og målstyring. Han er intelligent og kunnskapsrik, samtidig som han er full av humor, vitser og et hav av fortellinger fra hele verden og alle mennesker han har møtt på sin vei. Det han utretter er medisin for vår ummah (vårt fellesskap). Det er ingen tid for å snakke om araber eller ikke-araber lenger, det er ikke rom for å snakke om hvem som har høyvannsbukser, hijab eller går med feil folk lenger, det er rett og slett slutt på å være trangsynt og kranglete. Jeg er ikke rar eller annerledes, jeg er et helt vanlig menneske, en helt vanlig muslim - for vi har det samme i oss alle sammen når vi får se oss selv i fugleperspektiv. Bare en som har sett så mye av verden kan inspirere til det!

Sheikh Waleed Hakeem underviser universiell respekt for alle mennesker, uansett opphav og status. Han har knekt koden for god opplæring: Den må være sann, den må interessere, den må fange vår oppmerksomhet og den må kunne gi oss noe som gjør livene våre bedre. Han scorer full pot. Islamsk teologi iblandet generell vitenskap, aktualitet, kulturelle referanser, humor, logikk og målrettede tips for innlæring av feks nytt språk.

Han er en ydmyk mann, som antageligvis ville blitt flau hvis han forsto så mye norsk at han kunne lese dette. Og han prøver på ingen måte å ta personlig kred for det han lærer bort. Jeg har så ofte sett det motsatte. Foredragsholdere som elsker sin egen stemme og messer i vei uten bakkekontakt.

Det jeg vet og kan love dere er at vi har fått en av verdens beste undervisere hit til Norge, og det er jeg utrolig takknemlig for. Du burde komme å oppleve dette live og se om du er enig med meg.
Du har alt å vinne på å møte denne karen. Takk til Rabita og Det Islamske Forbundet som har skutt gullfuglen og ansatt ham!


Du kan se flere videoer fra internasjonale konferanser på YouTube

Tekst fra MuslimAid.org:

Sheikh Waleed Abdulhakeem from Canada, known as "The Traveling Imam", has journeyed to more than 100+ countries in all 6 continents around the globe spreading the message of Islam & Personal Development Training, from the villages of China, to the arctic North of Norway, to the jungles of South America, he can draw the world map from memory.
He is the founder and director of Islamic Studies at Ilm Path Academy Online and a professor at Almaghrib institute. He was the Imam and director of religious affairs at the first Islamic centre in Toronto, known as Jami Mosque, and a member of the Canadian Council of Imams. Sheikh Waleed has been invited to some of the largest Islamic conferences around the world, including the Peace TV Conference, Journey of Faith conference, and the International Islamic Leadership Conference, where he shared a platform with the Prime Minister of Malaysia Dr Mahathir Mohammed.
His message focuses on spreading authentic Islamic education combined with practical life skills and personal development training in order for Muslims to excel in both worlds. He is currently finishing his Phd in Islamic Studies from the Islamic International University."

torsdag 19. november 2015

Terrorlapskaus

Med sjokk og vantro leser jeg i dag Abid Rajas kronikk i Aftenposten. Kort oppsummert mener han at vi kommer til å se mer terror og flere ekstremister hvis vi ikke fornorsker muslimene og liberaliserer deres religionsforståelse. Jeg har lest mange utspill på sidelinjen av denne stortingsrepresentanten tidligere, men dette tar virkelig kaka. I kjent Hege Storhaug-stil er det nå altså ikke bare muslimene det er noe galt med, men i kjernen av samfunnets utfordringer med radikalisering og ekstremisme, altså islam. Raja, som omtales som rikspakistaner, har gjort offentlig kjent i flere intervjuer at hans oppvekst ikke var spesielt god. I et pakistansk innvandrermiljø preget av vold, omsorgssvikt og mobbing, fikk han en tøff start på livet. Som dyneløfter har hans innspill i samfunnsdebatten hatt mye å si for det tabubelagte, pakistanske innvandrermiljøet i Norge. Vi trenger noen Snowdener for å avdekke umoral. Men vi kan ikke tillate at varslerne blir våre profeter. Rajas kunnskapsområder omfatter kriminologi, juss og politikk. Definitivt ikke islamsk teologi eller sosiologi. Som stortingsrepresentant og skrikhals får han to hele sider i landets riksdekkende mest konservative avis. Men det han skriver er ikke greit!

Generaliseringer og påstander som gir et vrangbilde av den muslimske befolkningen i Norge skal ikke få stå uimotsagt.

Raja skriver en skremmende ingress om ekstremister på fremmarsj og en kamp som skal vinnes. Dette er ikke en nyhet. Ekstremismen har vært økende i en årrekke, og den høyreekstreme veksten i Europa de siste ti årene er mye større og farligere enn norsk media har gitt oss inntrykk av. Men hvem er den farlig for? Fremmarsjen han mener er islamistisk terror. Det vi i klartekst stakker om er Daesh (IS), og de har vokst de siste fem årene. Å hause opp frykt i den norske befolkningen gir ikke færre støttespillere til ekstreme grupperinger. Snarere tvert i mot. Når Raja omtaler rekruttene som tapere er han selv med på å stigmatisere ungdom som har falt utenfor i samfunnet. Vi vet at det finnes sårbarhetsfaktorer som forenkler radikalisering, men det er ikke fattigdom eller annerledeshet som automatisk skaper terrorister. Da hadde verden sett veldig annerledes ut. Det er først og fremst følelsen av urettferdighet som mobiliserer til handling for en endring. Og beklager å måtte minne deg på det Raja, men verden er faktisk veldig urettferdig. For noen mer enn andre. Jeg opplever at kronikkforfatteren gjennom egne erfaringer med et trangt oppvekstmiljø preget av vold og kulturelle religionsfortolkninger projiserer denne opplevelsen over på alle muslimer og alle innvandrere.  Han har selv uttalt at han følte jødehat og ikke hadde aksept for amerikanere og homofile. Rajas løsning var å "bli norsk". Benytte seg av storsamfunnets hjelp og systemer for å minske presset på enkeltindividet som led i familien. Dessverre har denne lengselen etter å bli så integrert som en blendahvit nordmann også medført å stigmatisere og fordømme andre grupperinger med synsing.

Det stemmer nemlig ikke muslimer skal ofre sitt liv for profeten Muhammed saaws. At islam kun handler om underkastelse og villighet til å dø. At dette skal være en slags "macho-sjargong" og at "nesten samtlige muslimer" hører imamer som maner om oss og dem. Hvordan han fremstiller at konvertitter er fulle av hat med drapsinstinkt, og at det bare i Tyskland finnes hundre tusen av oss. Sorry, men jeg hater ingen og jeg er ingen vandrende drapsmaskin. Vi har det ikke i blodet. Raja våger å skrive at muslimske barn vokser opp i et forvrengt verdensbilde! Forvrengte versjoner av religionen og vold i hjemmene. Meningsløse taperliv? Hva behager!? Omtaler du dine egne erfaringer nå eller påstår du at Norges muslimske befolkning lider under disse beskrivelsene? For i så fall tar du fullstendig feil. Vi finnes i alle regnbuens farger, i alle samfunnslag, i alle yrker. Vi er ikke "dem".

Du skriver at vi må forstå for å kunne gjøre noe med det. Nei, det må vi ikke. Terrorister og andre kriminelle skal behandles på lik linje med andre folk som gjør noe galt. Den forebyggende biten må fordeles mellom alle oss andre som er i kontakt med mennesker av alle slags tro og livssyn. Det er aldri for sent å avradikalisere noen, alt er psykologi. Et menneske som er påvirket kan også påvirkes i en annen retning. Og det viktige arbeidet som skjer nå hvor sosialarbeidere og imamer jobber sammen med hjemkomne har vist seg veldig fruktbart. Her har Århus i Danmark gått foran og gjort gode erfaringer. Danmark har hatt flere fremmedkrigere enn Norge, og mange av dem har allerede kommet hjem igjen. Når løgnen brister og virkeligheten slår inn våkner selv det mest forskrudde menneske hvis han ikke er sinnssyk, han søker tilbake til det som en gang var trygt og kjent. Sine egne.

Jeg vil ha meg frabedt din stigmatisering av muslimer som en homogen gruppe som har vondt for integrering og sår hat i sine barn. For det er løgn. Muslimer er akkurat som alle andre mennesker, med gode og mindre gode individer påvirket av sine liv og erfaringer, med kulturelle og miljømessige påvirkningsfaktorer som utgjør mennesker i utvikling. Vi kan ikke endre hvem de er, men vi kan legge til rette for at alle skal ha det best mulig. Et rettferdig samfunn gir mindre følelse av urettferdighet. En åpen dialog, respekt for forskjeller, utdannede og trygge religiøse ledere, gode økonomiske vilkår for alle uansett bakgrunn, aktivitetstilbud til barn og ungdom, forebygge fattigdom og kriminalitet, jobbe mot fordommer, stigmatisering, hatkriminalitet og rasisme. For det er hat som forer terror mer enn noe annet.

Våre "muslimbarn", som du skriver, er allerede inkludert. De er våre barn, de er norske. De har like rettigheter og muligheter som alle andre - i det offisielle Norge. Men hvordan det står til med folks holdninger, i kommentarfeltene og i avisene - det kan du heller spørre om. Det står til stryk. Så er det noen som skal rydde opp, så er det media og hvem som blir tildelt oppmerksomhet der. For det har enorm påvirkning. Primært blant folk flest´ holdninger, sekundært for de som blir omtalt når "folk flest" skal ta politiske avgjørelser og lage rammebetingelsene for deres liv.

Jeg elsker islam og jeg er svært glad i alle muslimer som jeg kjenner. Det er ærlige, arbeidsomme, reale mennesker som tror på en rettferdig Gud. Vi er villig til å LEVE for islam, ikke dø som du påstår. Vi velger å redusere våre ego og dårlige følelser gjennom å praktisere bønnen, fordi dette gjør mennesker mer ydmyke og til bedre venner. Det finnes ingen tvang i religionen, alt er en veiledning. Det brorskapet og den støtten jeg har blant muslimer er en varme ingen annen samling av mennesker har gitt meg. Selvfølgelig finnes det enkeltpersoner og retninger innen diverse sekteriske miljø som ikke stemmer like godt overens med det ønskede. Men hvor er det ikke slik? Og det er ikke slik at det ikke blir tatt opp og jobbet med blant muslimene.

Daesh (IS) er ikke et teologisk problem, det er et politisk problem. I Syria ble religøse mennesker fengslet og straffet, torturert. Midt-Østen er preget av undertrykkelse, urettferdighet og okkupasjon. Slike samfunnsforhold avler hat. Det er ikke jødehat som er problemet blant muslimer i Norge, det er den manglende forståelsen fra det kollektive Norge for at våre søstre og brødre okkuperes og tortureres uten at dere bryr dere noe særlig. Terror er et politisk problem.

Raja påstår at flere frykter muslimene nå. Det tror jeg ikke noe på. Polarisert media og anarki i kommentarfeltene avler fordommer, rasisme og hat. Det er det som skaper frykt.

Men folk undres også, søker kunnskap om islam og flere konverterer når de oppdager hva det egentlig er. Det samme skjedde etter 9/11. Det er sannheten.

Mindre hat, mer kjærlighet takk.


søndag 15. november 2015

Assosiasjonens smerte

Jeg kjenner en kvinne hvis største lodd her i livet er smerten og skammen hun bærer på fordi hennes sønn er tungt narkoman og kriminell. Kvinnen er godt voksen, og i de siste tredve årene har hun gjort alt i sin makt for å gjøre andre mennesker lykkelige. Hun jobber hardt, tar vare på familien, hjelper kjente og gir til fattige. Alt hun gjør gjør hun ordentlig og ingenting kan man laste henne for. Hver søndag er hun i kirken og ber til Gud, hjelper til i menigheten og tenker på andre i stort og smått. Jeg har medfølelse med hennes innsats og harde arbeid, men jeg vet også godt at hun bærer på en smerte som nesten ikke er til å holde ut. Egne depresjoner, smerter i kroppen, søvnproblemer, uro og utmattelse. I mange år var det en familiehemmelighet at et av barna hadde problemer. Det gikk ikke over, men ble større og mer alvorlig. Alt er prøvd, profesjonelle og private aktører har i åresvis forsøkt, lokket og truet, satt krav og motivert. Alt fra rafting til soning i fengsel, medikamentell behandling og alle forsøk på å kontrollere har feilet. Sønnen ruser seg og har ingen planer om å slutte med det. I perioder har han latt være, men før eller siden skjedde det alltid igjen. Uansett hvor mye livet var på stell og hvor mange bragder som var oppnådd. Alle medlemmene i familien lider med de nærmeste, hele slekta er berørt. Alle håper de og ber, prøver å se det positive og fremsnakker framgang. Og taust blir det når det ikke går, når ingenting virker. Og det er vondt å snakke om, skamfullt og tabubelagt at et familiemedlem ruser seg. En sønn, en bror, en ektemann, en onkel, en nabo, en kamerat - hva er det med han? Hvorfor vil han dette når han har så mye fint rundt seg? Hva er galt med han? Ingen terapi har fungert, han gir like fullt blaffen i hva andre mener og syns om både han og rusen. Sprøyter, telefoner på natta, leting i bakgater og smug, rapporter, søknader, stønader, samtaler på samtaler. Alle som spør, alt som ikke kan snakkes om, all jobben med å late som om alt er normalt uten at det noen gang kan blir det. Hva sier de andre? Hva er det med den familien? Kan han ikke bare ta til fornuft? Hvorfor kan ikke de foreldrene få skikk på den fyren? Det må jo være noe galt med hele den familien? Og hvorfor tar de vare på han, tillater og støtter de det han gjør? Narkomani er en sykdom, men ikke alle forstår det. De legger skyld og skam på familien og de nærmeste.

Jeg tenkte på dette i dag når jeg sitter å ser på nyhetene om den grusomme terroraksjonen i Paris i går kveld. Det er helt forferdelig det som har skjedd, jeg blir så skuffet over mennesker som kan utøve slik vold mot uskyldige offer. Som alle andre fordømmer jeg hendelsene, og tar avstand fra alle som støtter den uislamske staten ISIS/ISIL i Syria/Irak. Og så er min neste tanke, stakkars de muslimene som bor i Frankrike som kommer til å få hat for dette. Projeksjoner av hat og hevnlyst fra mennesker som er såret og sinte, som syns at muslimer er muslimer og noen må hevne hendelsene.

Assosiasjonens smerte er ikke lett å leve med! For på samme måte som moren til den narkomane sønnen har gjort alt i sin makt for å få han på rett vei, har verdens muslimer fordømt ekstremisme og terrorisme i islams navn gang på gang. Muslimer og islam er ikke farlig! Muslim er en hederstittel for et menneske som er ydmykt og rettferdig, som ønsker å følge Guds anbefalinger om en omsorgsfull måte å leve på. Koranen og historier om profeten forteller om og om igjen om alle de gode gjerningene som ligger på våre skuldre, hvordan vi skal og bør være. Islam kommer fra ordet fred, det er kjærlighetens vei. Assosiasjonene fra medias dekning av islamistisk terror treffer oss uskyldige muslimer som ikke har gjort en flue fortred. Det er jeg veldig lei meg for. Jeg sørger over dette, men skammer meg ikke. For alle mennesker er selv ansvarlige for egne handlinger, og islam har ikke oppfordret noen til verken barbari eller terror. Disse menneskene som har gått seg så bort i drømmen om å vinne en krig over alt de hater og alle som er i mot dem, har tapt for lenge siden. Verden har ikke sympati med djevelskap. Så samme måte som den narkomanes familie er det ikke vår skyld at vi har noen blant oss som har blitt syke i sjelen. Mennesker som har latt drømmer om en utopisk stat ta over livene deres. Sinte, kunnskapsløse, sårede, ensomme, utenforfølende unge menn som reagerer med opprør. Ondskapsfulle ledere som utnytter, forvirrer og lurer naive muslimer med i en hatfabrikk som lover himmelen, men leverer helvetet. Vi har prøvd å lære våre brødre og søstre den rette vei, de har selv valgt å forlate familens enhet og slå seg sammen med likesinnede.

I motsetning til moren til den narkomane som gjør alt for å redde han og hindre han i å dø, kan ikke vi fredelige muslimer gjøre stort når radikaliserte alt har tilsluttet seg en organisasjon som driver massiv hjernevasking av sårbare soldater. Alt vi kan gjøre er å være her og tydelig si i fra at dette ikke er islams vei, at det er lov å komme hjem igjen for å angre seg og starte på nytt. Det er mange som aldri kommer hjem igjen, men dør i kamp. Men noen kommer tilbake, og da trenger vi støtte til å avradikalisere og føre dem tilbake til samfunnet igjen. De var på ville veier, angret seg og endret livet på ny.

Noen kommer aldri hjem igjen til sine venner og familier. Flere døde i natt sammen med sine offer. Mine tanker går også til deres mødre, fedre, søsken og venner som var glad i dem og så disse unge menneske forsvinne fra seg selv. Bli sugd inn i hatet og ondskapen. For ingen klarer å ta livet av uskyldige mennesker uten å selv tro de gjør noe rett. Deres overbevisning var syk, meget syk - og den må hele samfunnet jobbe for å forsøke å stanse, kurere, helbrede og om nødvendig låse inne for å hindre at får gjøre skade på samfunnet og uskyldige menneskeliv.

Vi skal ikke behøve å skamme oss, for vi er ikke skyldige. Men assosiasjonen smerter der enkelte ser fremmedhat og annerledeshet i muslimene. Men husk at hundre tusener av muslimer allerede er massakrert av disse syke menneskene som kaller seg den islamske stat. De sloss mot alle som står i deres vei for makt og enevelde. De finnes ikke islamske, de er uislamske og fortjener å bli tiltalt, straffet og forvart på samme måte som andre kriminelle.

Jeg håper du husker på dette neste gang du ser en muslim på gata. Dette mennesket opplever så mye hat for sin tro, drukner i fordommer og opplever trakassering og ubehageligheter kun fordi han/hun er en troende. Da vil jeg at du setter på deg et smil, nikker, veksler noen ord og tilkjennegir at du er et medmenneske som ser forskjellen på å være i mot en sak og å være i mot en hel befolkningsgruppe.

Hvil i fred alle uskyldige offer for terror. Paris, vi ber for deg - våre hjerter blør med dere.


mandag 9. november 2015

Flere perspektiv på flyktningkrisen

I media snakker alle om hvilken økonomisk utfordring vi står ovenfor med flyktningkrisen i Europa. Etter mange års krig i Syria har sitausjonen forverret seg fordi flyktningeleirene i nærområdene ikke får nok mat, medisiner, utstyr og levelige kår. Situasjonen blir ikke bedre, bare verre. Menneskene er desperate og går til risikable metoder for å rømme til tryggere land. Tusener har kommet hit til Skandinavia, Tyskland skal ta i mot 1 million flyktninger. 

Ja, det er en vanskelig problemstilling, men det er også noe mer. For meg personlig har flyktningekrisen vært en øyeåpner. Det er så lett å gå her i Norge å tenke på de stakkarene i andre land som lider som vi ikke ser eller hører noe til hvis vi velger å skru av TV. Men nå står de i kø på Tøyen, rett utenfor den varme stua mi, og jeg ble nødt til å reagere. Jeg har vært svært engasjert siden restaurantene i Oslo startet matutdeling utenfor politiets utlendingsenhet, og folk begynte å engasjere seg på internett og dukke opp med klær, sko, hygieneartikler. Jeg har kanskje ikke gjort så enormt mye, men jeg strikker ullsokker, jeg sender penger, jeg deler informasjon om muligheter til å hjelpe, jeg har ryddet kott og boder for gamle klær og utstyr vi kan gi bort. Og jeg har fått kontakt med flere flyktninger over internett som jeg snakker med hver dag. Noen trenger venner og noen å snakke med, andre trenger hjelp til å f.eks lære seg å snakke norsk. I tre uker har jeg hatt gleden av å lære bort språk over Skype med en nyankommet syrier som bor på et mottak i Norge. Han er så takknemlig at jeg nesten skjems, for gleden er absolutt størst på min side. 


Fredag snakket vår norsktalende imam om krisen under preken i fredagsbønnen. Da sa han høyt det jeg har gått å tenkt på nå i flere måneder. At denne krisen også kan brukes som en oppvåkning til alle mennesker. Det setter livet i perspektiv. I Norge har 85500 medlemmer blitt med i Facebookgruppa "Refugees welcome to Norway". Unge som gamle rydder i kjeller og loft, og bidrar med det de kan. Noen tolker, noen steker vafler, noen blir verge for mindreårige flyktninger, andre reiser til Lesvos i Hellas for å ta i mot med nødhjelp og medisinsk personell - ja, folk går mann av huse for å få lov å være med å hjelpe. Jeg kan ikke huske et slikt engasjement siden OL på Lillehammer i 1994. I 2011 ble vi grepet av terroren, rosetog og lovnader om å bekjempe hat og rasisme. Siden den gangen har det stadig blitt flere demonstrasjoner, fakkeltog og friske debattinnlegg. Vi trenger noe å engasjere oss med som virkelig betyr noe. Snart skal NOAH arrangere sitt årlige fakkeltog mot pels, og vi kommer til å gå der ute i gata uansett hvor kaldt det er, fordi vi er stolte over å kunne gå sammen og markere vår motstand mot statsfinansiert dyreplaging og en skammens moteindustri. Vi er stolte over å støtte hverandre og tilhøre mennesker og et land som våger å tale høyt mot urettferdighet 
_og gjøre noe med det_. 





Nå banker tusener av flyktninger på døra, og de skal bli våre nye naboer. Akkurat det er jeg veldig takknemlig for. Syrerne er bra folk, de vil raskt finne noe å gjøre her og bidra til samfunnet. Og for meg som muslim betyr det også at vi får flere søstre og brødre i moskeene. Vi får flere arabisktalende muslimer hit som kan hjelpe oss å bygge opp enda bedre undervisningstilbud for norske muslimer. Vi får flere som ønsker islamsk/halalgodkjente mat, klær og andre varer som kan være vanskelig å få tak i her i Norge fordi markedet er så begrenset. Vi får flere muslimske naboer vi kan feire høytider med, vi får flere mennesker som ønsker å knytte seg til oss for å få en utvidet familie og et nettverk når de starter opp helt på nytt i et land langt, langt hjemmefra. 

Jeg sier ikke at jeg ikke ønsker flyktninger som ikke er muslimer velkommen, jeg sier bare at jeg ønsker disse ekstra mye velkommen. Krigen og flyktningekrisen setter livet i perspektiv for oss alle, og det trenger vi. Min mormor som opplevde 2. verdenskrig i Norge har alltid lært oss hvor viktig det er å ta vare på det man har, spare penger og ikke sløse. Å hjelpe hverandre, tilgi hverandre, gi gaver, bidra med det du kan - være gode mot hverandre. Være raus. At krig er grusomt og ødelegger mennesker og liv. Har man ingenting å sette livet i perspektiv med kan det hele virke platonisk og kjedelig. Vår kultur lider av for mange avhengige,  deprimerte og ensomme mennesker som ikke føler de når opp i konkurransen om økonomisk rikdom, perfeksjonering av utseendet og moteindustriens slaveri. Når vi får lov å engasjere oss i noe viktigere som virkelig betyr en forskjell, da føles livet mye ektere. Og bedre. 

Den påminnelsen gjør at vi kan sette våre egne verdier, relasjoner og muligheter foran oss å si med hånda på hjertet at vi er heldige og takknemlige for alt vi har. Istedenfor å fokusere på alt du ikke har som andre har, eller hva du skal gjøre for å få enda mere, kan flere av oss nå tenke mer på andre og hva vi kan gjøre for å hjelpe. Det er det beste vi mennesker kan gjøre for å få det bedre selv. 

Som muslim er det ekstra viktig for meg å kunne bidra der jeg til en hver tid har mulighet. Akkurat nå føler jeg meg heldig, ydmyk og takknemlig for den leksa jeg lærer ved å se andre ofre, og dele av det jeg har.  Livet varer ikke for evig, og det som virkelig betyr noe er det som fortjener fokus.
Et varmt hus, mat i magen, at vi er trygge, får den hjelpen vi behøver og er der for hverandre.
Og som muslim, mest av alt, at min tillit til Allah swt blir styrket og at mine handlinger for å glede Ham øker i takt med smerten jeg ser i verden, og mine anstrengelser for å være til trøst og hjelp der jeg kan nå frem. Den påminnelsen kan utgjøre hele forskjellen, det kan være den som får livet til å føles betydningsfullt - og flere til å vende tilbake til islam, hvis de er av dem som hadde glemt Gud og ikke hadde tid til religionen i en verden så preget av drama, ondskap og arrogant egoisme.

Takk for at vi fikk våkne,
takk for at vi igjen fikk livet i perspektiv,
takk for at dere kommer hit så vi kan få lov til å hjelpe og skape mer mening i eget liv,
takk for at dere vil være våre venner,
takk for at vi får en større muslimsk familie.


torsdag 29. oktober 2015

Bruk den hjelpen du kan få

Det finnes en app i AppStore som heter iBønn. Nå er versjon 5 her. Den er kjempefin, og jeg anbefaler den. Her får du bønnetider m/u alarm/athan, du får også informasjon fra ICC moskeen, veiledning til å be riktig, Qiblakompass og islamsk kalender. Du får også en forståelig liste over 99 av Allah swts navn som du kan meditere på og la deg inspirere. Den er gratis! Appen er utviklet av AppTek.no og ble lansert 26.04.2011. Det var den første iPhoneappen for muslimer på norsk. De har også laget appen iFaste som er uunnværlig i Ramadan.

tirsdag 27. oktober 2015

Hva gjør muslimene?

Jeg får ofte spørsmål om hva muslimene gjør, tenker og mener om forskjellige ting. Som etnisk norsk kan jeg lett fungere som en brobygger fordi jeg kjenner begge verdene og har følelser for begge sider. Men det er nettopp det som forundrer meg at folk så ofte tenker "sider" og "verdener". Islamsk praksis og teologi er en ting, det er ikke allmenn kunnskap for uinnvidde, men det er det virkelig ikke for alle muslimer heller. Man er ikke sheikh selv om man har vokst opp i et muslimsk hjem. Dessverre er det mange som uttaler seg som lærde fordi de har lest på internett, kjøpt noen bøker eller deltatt på foredrag. Å bli kunnskapsrik innenfor et så stort og historisk felt krever mange års studier på kvalitetssikrede universitet.

Det samme gjelder jo for oss som stikker hodet inn i flerkulturelle miljø. Vi er ikke fagpersoner av den grunn. Jeg kan hjelpe til med informasjon og dele kontaktpunkter, men jeg er ikke en ekspert på minoriteter av den grunn. Jeg kan bare dele av mine egne erfaringer.

Mitt budskap til alle som lurer på hva muslimer gjør, er å spørre de du møter på din vei. Vi er helt vanlige mennesker alle sammen. Du vil oppdage at vi er like forskjellige som alle andre. Vi har ingen hemmeligheter og våre dører er ikke låst. Du er velkommen til oss i moskeen og du er velkommen til oss for å snakke, lære og få vite mer om islam og oss. Det er faktisk vår plikt å hjelpe til og fortelle om islam. Vi deler av vår ydmyke kunnskap.







Bildene er lånt fra Googles søkemotor


mandag 26. oktober 2015

Morgenbønn, salat al fajr

Den vanskeligste av de fem bønnene er morgenbønnen. Noen er A-mennesker å spretter med glede opp når vekkeklokka ringer, mens jeg syns det er nærmest umulig å krype ut av min varme dun-kokong av ei dyne. Siden Norge har så stor variasjon i tidspunktet sola står opp og går ned, er det deler av året som oppleves lettere. Jeg har valgt å be morgenbønnen når jeg står opp selv om sola allerede er oppe. Dette er ikke riktig praksis, men jeg er avhengig av god søvn og hvile for min helsetilstand. Nå ser jeg hvor lett det er å komme med unnskyldninger for seg selv når noe er krevende. I dag for eksempel skal fajr bes før kl 7.22. Det er ikke spesielt tidlig. Jeg tenker at tiden er inne for å se verdien av morgenbønnen over prisen for å utføre den. Når morgenbønnen er på plass føles det som hele den kommende dagen går så mye enklere. Da er jeg i rute, da har jeg min sinnsro og tiden løper ikke fra meg - den kommer til meg istedenfor. Så god morgen til deg! Start dagen din med noen minutter i stillhet og tenk på noe som gjør deg lykkelig. Last opp med godhet. Det trenger vi alle sammen!

søndag 25. oktober 2015

Store ting skjer!

I helgen var jeg gjest hos NUM (Norges unge muslimer) på Kuben videregående skole i Oslo som arrangerte årets UMMAKONFERANSE. "Examening our state" var temaet. Altså - undersøk din tilstand. Det passet veldig godt for meg. Min dedikasjon til troen har variert sterkt de siste årene etter at jeg tok av meg hijaben på heltid. Etter en del utfordringer ble det viktig for meg å kjenne tydelig på  retten til å velge selv. Hvem kan jeg være som norsk muslim, og hvor går mine begrensninger? Som jeg skrev om i boken "Utilslørt" i 2011, utgitt på Aschehoug forlag, er det viktig at alle mennesker, men spesielt religiøse finner ut hvor det føles riktig at deres grenser går. Vi lærer om påbud og forbud gjennom religionsopplæringen, men vi må virkelig tro på det og føle det riktig for at det skal være formålstjenlig å leve på denne måten. For meg hadde det gått for raskt som nykonvertert muslim, for mange forbud var innført for raskt, og intensjonen min ble å gjøre det riktig - fremfor å glede Allah swt eller også meg selv.

Her er jeg med Nazish Khan som har skrevet boken 
"Da himmelen falt" - om retten til å velge hvem man vil gifte seg med. Utgitt på Pax forlag i år.


Temaet handlet altså om menneskets spirituelle tilstand. Hvordan kan man granske sin indre tilstand, og hvordan kan man klare å gjenvinne sinnet, hjertet og sjelen sin med tanke på tilbedelse?

Et spennende program skapte rammen for en minnerik helg. Den amerikanske konvertitten Daniel Abdullah Hernandez fortalte sin historie om å ha vokst opp som barn av Puerto Ricanske foreldre i New Jersey. En oppvekst preget av miljøet i nærområdet som var fattigdom og rusbruk. Han var selv med i en beryktet gjeng med latinamerikanere, før han ble inspirert av sine forbilder i profesjonell basketball til å lære mer om islam. Slik kom han til å konvertere og nå har tre andre nære familiemedlemmer også konvertert. Blandt disse er hans far og mor, som tidligere i livet var nonne. Daniel Abdullah har studert islam ved Al-Azhar universitetet i Egypt, og har hjulpet mange til å konvertere til islam gjennom sine foredrag. Han er morsom, har god kompetanse om islam er en spesielt ydmyk person.

Her er Daniel Abdullah med Mehtab Afsar fra Islamsk Råd Norge


Den som imponerte meg mest var Waleed Abdelhakim, som er født og oppvokst i USA av innvandrede foreldre, og i dag canadisk statsborger.  Han er kjent som den omreisende imamen, med over hundre land og seks kontinent på sin besøksliste. Vi er så heldig at denne mannen nå er ansatt i Rabita moskeen og skal undervise her. Hans foredrag om "Oppgradering av deg selv" og "Ihsan" (å streve mot perfeksjon i troen) er noe av det varmeste og klokeste jeg har hørt av islamske forelesninger. Han bruker anekdoter som gir det islamske budskapet en forståelig tolkning for dagens ungdom, med alt fra flatskjerms-tv til maurenes ordninger i tuen og naturen. Han øver seg allerede på å snakke norsk, og kunne spe på innleggene med norske ord som vakte stor latter og glede blant publikum. Han syns bl.a. det var rart at det står "fart" på skiltene, noe som betyr promp på engelsk. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og håper å lære mye av Waleed. Han fortalte meg etter foredraget at han ønsket å jobbe i Europa fordi det er færre engelskspråklige lærde her enn det er i USA, og at han mente Norge var det landet som lå nærmest hans eget verdisyn. Vi er heldige!



Zakaria Saaliti som er leder for ungdomsavdelingen i Rabita kjenner jeg fra mange år tilbake da jeg var aktiv på islam.no/forum. Han er et forbilde av en bror, og jeg ble dypt berørt av hans forelesning om bruk av ord. Hvor viktig er ikke den påminnelsen i en verden hvor sosiale medier fører til hatprat, trusler og mobbing? Hvor det å være tøff og rask til å sette noen på plass er en måte å hevde seg i enkelte miljø. Som muslimer må vi være ekstra påpasselige med våre ord for det påvirker vår oppførsel. Han fortalte historier fra profeten Muhammeds (fvmh) tid som motiverer til en forbedring i egen språkbruk.

Zakaria. Bildet er lånt fra Linkedin.


Majeed Mahmoud, født i Saudi-Arabia og flyttet senere til Canada, holdt i dag et intensivt foredrag om bønnen "duah". Det er alle ekstrabønnene vi sender til Gud utenom den rituelle bønnen "salah". Hans budskap var sterkt og klart, du må gjøre duah - fordi Allah swt rett og slett ønsker at du ber om det du trenger og ønsker hjelp med. Han fortalte historier der muslimer hadde blitt bønnhørt, der det kunne se ut som det var tilfeldigheter som inntraff, men at det allikevel var til stor hjelp for folk som led. Majeed minte oss på at duah ikke alltid blir oppfylt slik vi ønsker oss. Noen muslimer kan bli demotiverte av det, og det kjenner jeg meg igjen i selv også. Men han sa det slik, enten får du det du ber om fordi det er til det beste for deg, eller så gir Allah swt deg det ikke fordi det absolutt ikke er til det beste for deg. Og noen ganger så sender han deg hjelp som hindrer andre problemer, istedenfor det du har bedt om. Og til slutt, at dine duah gir deg en ekstra hjelp på Dommedagen, da dine handlinger i dette livet skal oppsummeres. Han avsluttet med å skru av alt lyset i auditoriet og der satt vi flere hundre deltagere å gjorde duah sammen i to minutter. Det var en sterk opplevelse jeg vil ta med meg som inspirasjon til oftere duah. Jeg har gjort mye duah, men gradvis mistet håpet om at jeg kan få oppfylt det jeg ber om. Nå føles det ikke likegyldig å be om hjelp, for jeg vet at Gud virkelig ønsker å hjelpe, og at det alltid kommer noe godt ut av det. Også når jeg ikke får det jeg ber om.

Majeed Mahmoud

Å ta temperaturen på seg selv er viktig. Å ta en vareopptelling på hvor man er i livet og sette seg mål for å komme dit man virkelig vil er nødvendig for å få til endring. Som norsk muslim er det ekstra viktig å ikke miste motivasjonen fordi livet her kan være så "lett og behagelig" i forhold til andre som lever i krig og fattigdom. Å da fylle sine tanker, følelser og handlinger med overfladiske interessert som ikke gir deg noe mer enn et øyeblikks glede er så lett, men så utrolig bortkastet i det lange løp. Takk NUM for en kjempefin helg, med så mange varme møter og klemmer. Dette kan dere! 
Jeg gleder meg allerede til neste års Ummakonferanse.


Takk til Hijabhus som selger de fineste klærne og har den beste servicen. Jeg er så glad for at dere gir oss fargerike hijaber her i Norge, hvor det er så vanskelig å få tak i tildekkende klær i god kvalitet.




fredag 9. oktober 2015

Utdrag fra manus

Jeg jobber fortsatt med et bokmanus. Etter flere år har jeg ikke kommet i mål med mitt ønske om å få ut en bok om konverteringshistorien. Det er flere grunner til det. Den viktigste er at jeg de siste tre årene har fullført en utdannelse som har tatt mye tid. Dernest skal jeg innrømme at det å skrive en historie sterkt inspirert av egne erfaringer ikke er lett. Det er mange hensyn å ta, og det er en balanse mellom å dele om det personlige, private og fortsatt sette sunne grenser for hva som er riktig å dele med offentligheten. Derfor kommer aldri min bok til å bli min historie rett gjenfortalt. Jeg skriver om en konvertitt med mange like erfaringer, men av hensyn til meg selv og andre mennesker som er involvert, vil jeg skrive den om og sørge for at færrest mulig føler seg urettmessig behandlet. Det er nemlig ikke mitt ønske å skade noen, men å fortelle en ærlig historie om hvordan dette kan oppleves. Ingen mennesker har identiske opplevelser, og selv om konvertitter kan kjenne igjen mange av de samme erfaringene har vi alle våre egne historier. Noen fortjener å bli bevart i hjertet, ufortalt for omverdenen.

Her kommer en liten smakebit:

"Som nygift var min verden blitt veldig liten. Jeg sto for alt av husarbeide og var hjemme hele tiden. Det eneste som var lov å bedrive tiden med utenom familie og hus var å besøke andre muslimer, handle eller gå i moskeen. Når jeg endelig var alene hjemme etter jeg hadde kjørt både mann og barn på skole, var min verden. Jeg hørte knapt på radio lenger siden vi skulle unngå populærmusikk, og TV ble først og fremst satt på for å se arabiske kanaler fra parabolen. Det kunne være religiøs opplæring fra islam-tv eller iqra, eller direktesendt bønn fra Mekka og Medina. Det var vakkert å se på og fylte leiligheten med en steming som gjorde meg glad og sterk. Vi er muslimer. Vi gjør det rette. Vi står sammen.

Etter at oppvasken var tatt og dagens handleliste skrevet, tok jeg turen til butikken for å få tak i dagens ferskvarer. Halalslaktet kjøtt og eksotiske ingredienser kjøpte vi på Svinesund eller i små importbutikker på Grønland, mens ferske grønnsaker og andre dagligvarer ble handlet i nærbutikken. Å gå på handletur var dagens sosiale begivenhet. Det var mitt eneste møte med en annen verden, den der ute, den norske. Som hijabkledd muslim var jeg blitt vant med å bli iakttatt. Hvor jeg gikk, hva jeg gjorde, hvem jeg snakket med og hvordan jeg oppførte meg ble plukket opp av andre muslimer som kjente meg. Jeg visste godt at man ikke hadde rom for å gjøre feil som kvinne, da gikk ryktene raskt. Gjengen med marokkanske kvinner som benken seg utenfor Kid interiør hadde nok å gjøre med å følge med på hvem som gjorde hva og utveksle informasjon om hva de hadde hørt og sett siden dagen før. Den benken kunne andre bare glemme å legge beslag på. Marokkanerbenken var enten fyllt av marokkanske, hjemmeværende kvinner med barnevogner, eller den sto tom."




Får du lyst til å lese mer?

Hva tror du skjer med hovedpersonen i boka?

Har du selv erfaringer som konvertitt du vil dele med meg?


torsdag 8. oktober 2015

Født muslim møter engelske konvertitter




Denne filmen viser at hva du er "født" som ikke har noe å si for hva du velger som voksen, av egen fri vilje. Mange barn av muslimske foreldre har fordelen av at islam er noe de kjenner til, har lært fra de er små og knytter til sin kulturelle historie. Allikevel er det langt fra sikkert at dette har gitt et rettferdig bilde av islam, eller at de selv utvikler kjærlighet til religionen. Derfor er det så viktig at vi aldri dømmer noen for deres utseende eller bakgrunn, men våger å møte alle mennesker med åpne øyne og respektere deres valg - uansett om det er å velge Gud i livet sitt eller ei.

fredag 2. oktober 2015

Spirituell vs religiøs

I mange år har jeg fundert på forskjeller og ulikheter med begrepene spirituell og religiøs. Jeg har i over halve mitt liv vært spirituelt søkende, dvs lett etter en større mening med livet, kontakt med "noe" som i en høyere kraft, og å få en indre åpenbaring. I perioder har jeg også vært religiøs. Min første opplevelse med religion var søndagsskolen jeg deltok på som barn. Hver søndag samles vi, alle barna i bygda, til kristendomsopplæring. Det var ikke så mye annet å finne på en søndag tilbake på 70- og 80-tallet, så de fleste barna deltok. Om de da ikke hadde foreldre som var ateister. Man trengte ikke å være så veldig troende for å komme til søndagsskolen. Det holdt med villighet til å være der, og vi ble svært glade da vi ble belønnet med et stjerneklistremerke for hvert besøk, som på et klippekort igjen resulterte i et "Jesusbilde" når du hadde en hel rad. Da tok frøken frem en hel samling med små fargesterke, glansede bilder ala glansbildene vi samlet på på denne tiden. Disse var i god papirkvalitet og det var stort å få velge seg et bilde. Som oftest valgte jeg bilder av englene som våket over barna, eller Jesus selv, som oftest med et lam i armene. Det var som å smake en bit av himmelriket. Jeg konfirmerte meg, og jeg ba til Jesus hver kveld. Men da jeg ble voksen sluttet jeg.

 

Senere, mange år senere, da livet hadde gitt meg mange varierte erfaringer på godt og vondt, kom lengten tilbake etter en mening med det hele. Jeg begynte å lese selvuviklingsbøker, lærte meg å meditere, besøkte alternativmessen og lot meg gladelig inspirere av eksotisk krimskrams. På hinduismen og buddhismen har i tillegg til katolisismen og islam mer "utstyr" tilgjengelig rundt sin tro, enn protestantismen jeg var oppvokst med. Det var først da jeg ble alvorlig syk at ønsket om en virkelig kontakt med Gud igjen kom til meg. Jeg begynte å be til Gud uten å definere hvilken verdensdel "han" hørte hjemme i, og varmen og lyset jeg følte kontakt med var til stede med én gang.

Var jeg nå blitt religiøs igjen eller fortsatt spirituell? Vanskelig å si. Jeg hadde med meg en del oppfatninger fra det spirituelle alternative om reinkarnasjon og åndeverden som ikke er akseptert i islam. Jeg ble villig til å legge fra meg disse oppfatningene da jeg konverterte, for å utforske om islams teologi var helhetlig og nok for meg og mitt evig undrende sinn. I dag har jeg konkludert med at jeg ikke trenger å velge. Islam har tradisjonelle teologiske forklaringer på livets store finurligheter, mens de ikke nødvendigvis benekter spirituelle betrakninger heller. For tross alt, profeten Muhammed (fvmh) ble inspirert av engelen Gabriel og ble gitt Koranen bit for bit gjennom mange år. Hvis ikke han hadde hatt denne indre kontakt med Gud hadde ikke islam tatt form i det hele tatt.

Jeg kaller meg fortsatt spirituell, men jeg er først og fremst muslim. Én måte å se forskjellen på er å sammenligne det med mosjon. Vi mennesker har godt av å bevege oss og holde kroppen i form. Et menneske som trives i naturen og går tur, løper, sykler, ror eller annet trener og trives med sin måte å forvalte sin helse på. Andre foretrekker organisert aktivitet som f.eks SATS ELIXIA. Når man melder seg inn i et helsestudio må man forholde seg til regler og teorier om hvordan man best trimmer på det senteret. Det er ledere som motiverer, forklarer og fører an. Det er andre som gjør det samme som deg, så det er lettere å bli med enn å finne veien på egen hånd. Fordelene er at det blir lettere for deg å holde deg i jevnt, god form med trening som er bevist riktig og tilpasset deg og dine behov. Trener du på egenhånd er du overlatt til din egen motivasjon, kompetanse og tilstedeværelse.


Ulempen er selvfølgelig at det er vanskeligere å gjøre din egen greie hvis denne går på tvers av senterets norm og aksept. Du blir ikke populær hvis du vil gå til venstre når alle andre går til høyre. Det skjer utvikling på treningsstudio også. Vi bedriver treningsformer som var utenkelige for kun få år tilbake, og det er stadig mer å velge i. Det har blitt større rom for egentrening og tilpasset mosjon. Det finnes rause treningssenter.


Naturen er ditt frie rom enten du er humanist, ateist, agnostiker, spirituell eller religiøs. Her kan du selv boltre deg med mosjon, søken eller tilbedelse. Det er opp til deg hva du gjør, så lenge du ikke skader andre - kan du gjøre hva du vil. Fordelen er full frihet, ulempen er at du også med denne friheten skal forvalte ansvaret selv. For mange av oss foretrekker vi fellesskapet, støtten, varmen, hjelpen og tilhørigheten i et treningsstudio/religion, selv om den også kan føles litt begrensende av og til.

Foto: papatia.wordpress.com

Hva er dine tanker rundt spiritualitet og religiøsitet?



fredag 25. september 2015

Eid Moubarek!

Torsdag 24. september feirer vi Eid al-Adha. Dette er offerfesten etter pilgrimsreisens ende.
Vi feirer med fellesbønn i moskeen på morgenen før vi fortsetter hjemme. Noen velger å gå ut å spise på restaurant, mens andre har familie og venner på besøk hjemme. Det er også vanlig å gi gaver, nye klær og masse godterier til barna. Siden jeg er den eneste muslimen i min familie pleier jeg å gå ut å spise et sted jeg vet jeg treffer andre muslimer, eller feire med noen nære venner.

I går hadde jeg en sterk og rørende opplevelse i Rabitamoskeen da noen eldre damer jeg ikke har møtt før satt ved siden av meg og snakket, ba for oss og inkluderte meg i deres fellesskap. Det var en riktig god Eid for meg. Jeg har også fått en liten Eidgave i år, noe jeg ble kjempeglad for! Det betyr så mye å ha noen å hygge seg med når det kommer en slik stor dag for muslimer.

Det som ikke var så hyggelig i går var nyhetene om de døde pilgrimmene i Mina. På denne dagen samles alle for å kaste stein på en imaginær satan, og dette er veldig risikabelt med millioner av mennesker samlet sammen i trange forhold. Det skjer ulykker hvert år selv om myndighetene i Saudi-Arabia stadig forbedrer transport, sikkerhet og vakthold rundt Hajj. I panikken som oppsto rundt steinene som traff mennesker begynte folkemengden å presse og trampet ihjel over syv hundre mennesker. Over åtte hundre er skadet og ligger på sykehus. Det er så forferdelig trist. Må Allah swt gi de paradis, stakkars mennesker. Mine tanker og bønner går til de pårørende, familie og venner.

Dette er en sterk påminnelse om at vi ikke vet hva livet har i vente. Når vi har det som best kan det plutselig ta slutt. Og da må vi bare akseptere det. Det eneste vi kan gjøre er å være forberedt på denne sannheten. Å holde oss ajour med å rense våre hjerter, gjøre gode handlinger, gjøre opp for de dårlige, bidra der vi kan og se litt rundt oss. I dag er det fredag og en ny fellesbønn venter. Kanskje du har lyst til å bli med?


onsdag 18. mars 2015

Jeg lever!

Det er flere som tar kontakt med meg på e-post og lurer på om bloggen har strandet. Jeg har vært opptatt med andre prosjekter, og har derfor ikke hatt anledning til å forfatte nye innlegg her på en stund. Men jeg er her. Og jeg har planer om å komme i gang med en mer aktiv side. Utfordringen nå er å finne et menneske eller fler som kan hjelpe meg å lage en annen webplattform, der bloggen kan være en del av en side med både nyhetsartikler og åpning for bedre debatt. Kommentarfeltene på blogg er gårsdagens debattarena, nå vil flere være med i en tryggere og ryddigere debatt.

Har du tips eller idéer til en billig web-snekker eller ønsker om hva "Islam i Norge" kan bli så hører jeg mer enn gjerne fra deg!

Gå med fred og Guds velsignelse, assalamu aleikum