mandag 23. november 2015

Verdensborgeren som gir meg håp


Helt siden jeg konverterte til islam for over ni år siden har jeg alltid følt meg splittet. Etnisk norsk og muslim har vært en kombinasjon som er litt uvanlig. For mange et mysterium. Hvordan kan en likestilt og fri, norsk kvinne ønske seg flere regler og tildekning? Hva med politikken, de fleste muslimene føler tilhørighet eller lojalitet til moderlandet sitt, mange av dem i Midt-Østen. Når norske soldater engasjerer seg i internasjonale aksjoner og kriger mot disse norske muslimenes hjemland, hvilken side skal de holde med? Hvilken side bør jeg holde med? Polariserte debatter har skapt en kløft mellom "oss" og "dem". Selv blant noen muslimer er det den etniske tilhørigheten som betyr mer enn et muslimsk fellesskap, og arabere som ser på seg selv som nærmere den islamske kilden. Jeg har i over tyve år forsøkt å lære meg arabisk, noe som har gått tregt og vært vanskelig. Jeg har ikke kommet langt, og frustrasjonen er stor når jeg både har en hellig bok på arabisk å studere og at de fleste prekener og informasjon i moskeene gir på arabisk. Jeg er den eneste muslimen i min familie og hverdagen er preget av mine "rare" ting som de andre ikke følger. Jeg elsker Gud, islam og muslimer, ber, drikker ikke, spiser ikke svin og engasjerer meg mye i å hjelpe fattige og syke. Jeg liker ikke at profeter tegnes eller gjøres narr av, ingen andre heller for den saks skyld. De fleste rundt meg ber ikke, drikker, spiser hva som helst og engasjerer seg i helt trivielle, livsnytende aktiviteter. Jeg sier ikke at de er dårlige mennesker av den grunn, men som norsk har jeg noe med meg som er annerledes. Blant de andre muslimene er jeg også annerledes. Jeg har ikke et annet morsmål, jeg har ikke et annet hjemland, jeg har ikke muslimsk familie og slekt å feire høytider med, jeg har ikke erfart hvordan det er å vokse opp i et hjem med både religion og kultur som en minoritet. Jeg har levd i mange år med å føle meg rar. En minoritet blant minoritetene, i eget land.

For en måneds tid siden møtte jeg for første gang Sheikh Waleed Hakeem. Han ga en forelesning på Ummahkonferansen til NUM (Norges Unge Muslimer). Jeg har hørt mange islamske foredragsholdere både på konferanser, på tv og sett timesvis på YouTube-misjonærer. Fra første stund sto ørene mine på stilk. Denne mannen har noe helt unikt ved seg. For det første er han født og oppvokst i USA, så han snakker perfekt engelsk. Bare det at han snakker et rikholdig språk gjør at det han formidler er interessant og lærerikt. Det er ikke en gebrokken oversettelse. Han har vokst opp i vesten, han har gjort seg alle erfaringene jeg har gjort, han er en av oss. Ja, for oss alle sammen! For han er nemlig sønn av en egyptisk far og tyrkisk mor. Denne kombinasjonen er helt genial, jo mer jeg tenker på den. Egypt, uten at jeg kjenner hans far og hva han har med seg hjemmefra, står for det tradisjonelle, tunge teologiske i Islam. Det er hit alle store sheiker drar for å studere religionen. Tyrkia, uten at jeg vet noe om hans mor, står for den myke linjen i islam, det milde og kulturelt myke, med ansiktet mot Europa. Våre venner ved broen mellom Europa og Asia. USA, vår største allierte, vestens mor. The land of the free, home of the brave. For noen en imperailistisk krigshisser, men for de aller fleste nordmenn, en alliert vi stoler på og en kultur vil kjenner oss hjemme i. I dag er familien canadiske statsborgere. Hakeem har i mange år vært den omreisende sheikhen og holdt kurs og foredrag i over 100 land omkring i hele verden. Han var bosatt i Malaysia før han nå flyttet til Norge.

Hvorfor forteller jeg deg alt dette? Jo, fordi denne mannen har kommet for å forandre noe viktig i Norge og Europa. Han er akkurat den rette til å ta tak i oss/dem-polariseringen og viske den ut. Det er ikke noe oss og dem. Han er begge deler og alt, og han klarer med sin tunge teologiske kunnskap å sette skapet på plass for oss muslimer. Hva er egentlig islam, og hva er kildene til det vi tror på? Han er nå ansatt som ungdomsimam i Rabitamoskeen, og jeg har vært så heldig å få delta på kurset han holder der. Det er imponerende arbeid. For selv om islam er hva som læres bort er han like mye en rollefigur og lærer for god oppførsel, fornuftig bruk av livet og tiden sin, organisering og målstyring. Han er intelligent og kunnskapsrik, samtidig som han er full av humor, vitser og et hav av fortellinger fra hele verden og alle mennesker han har møtt på sin vei. Det han utretter er medisin for vår ummah (vårt fellesskap). Det er ingen tid for å snakke om araber eller ikke-araber lenger, det er ikke rom for å snakke om hvem som har høyvannsbukser, hijab eller går med feil folk lenger, det er rett og slett slutt på å være trangsynt og kranglete. Jeg er ikke rar eller annerledes, jeg er et helt vanlig menneske, en helt vanlig muslim - for vi har det samme i oss alle sammen når vi får se oss selv i fugleperspektiv. Bare en som har sett så mye av verden kan inspirere til det!

Sheikh Waleed Hakeem underviser universiell respekt for alle mennesker, uansett opphav og status. Han har knekt koden for god opplæring: Den må være sann, den må interessere, den må fange vår oppmerksomhet og den må kunne gi oss noe som gjør livene våre bedre. Han scorer full pot. Islamsk teologi iblandet generell vitenskap, aktualitet, kulturelle referanser, humor, logikk og målrettede tips for innlæring av feks nytt språk.

Han er en ydmyk mann, som antageligvis ville blitt flau hvis han forsto så mye norsk at han kunne lese dette. Og han prøver på ingen måte å ta personlig kred for det han lærer bort. Jeg har så ofte sett det motsatte. Foredragsholdere som elsker sin egen stemme og messer i vei uten bakkekontakt.

Det jeg vet og kan love dere er at vi har fått en av verdens beste undervisere hit til Norge, og det er jeg utrolig takknemlig for. Du burde komme å oppleve dette live og se om du er enig med meg.
Du har alt å vinne på å møte denne karen. Takk til Rabita og Det Islamske Forbundet som har skutt gullfuglen og ansatt ham!


Du kan se flere videoer fra internasjonale konferanser på YouTube

Tekst fra MuslimAid.org:

Sheikh Waleed Abdulhakeem from Canada, known as "The Traveling Imam", has journeyed to more than 100+ countries in all 6 continents around the globe spreading the message of Islam & Personal Development Training, from the villages of China, to the arctic North of Norway, to the jungles of South America, he can draw the world map from memory.
He is the founder and director of Islamic Studies at Ilm Path Academy Online and a professor at Almaghrib institute. He was the Imam and director of religious affairs at the first Islamic centre in Toronto, known as Jami Mosque, and a member of the Canadian Council of Imams. Sheikh Waleed has been invited to some of the largest Islamic conferences around the world, including the Peace TV Conference, Journey of Faith conference, and the International Islamic Leadership Conference, where he shared a platform with the Prime Minister of Malaysia Dr Mahathir Mohammed.
His message focuses on spreading authentic Islamic education combined with practical life skills and personal development training in order for Muslims to excel in both worlds. He is currently finishing his Phd in Islamic Studies from the Islamic International University."

torsdag 19. november 2015

Terrorlapskaus

Med sjokk og vantro leser jeg i dag Abid Rajas kronikk i Aftenposten. Kort oppsummert mener han at vi kommer til å se mer terror og flere ekstremister hvis vi ikke fornorsker muslimene og liberaliserer deres religionsforståelse. Jeg har lest mange utspill på sidelinjen av denne stortingsrepresentanten tidligere, men dette tar virkelig kaka. I kjent Hege Storhaug-stil er det nå altså ikke bare muslimene det er noe galt med, men i kjernen av samfunnets utfordringer med radikalisering og ekstremisme, altså islam. Raja, som omtales som rikspakistaner, har gjort offentlig kjent i flere intervjuer at hans oppvekst ikke var spesielt god. I et pakistansk innvandrermiljø preget av vold, omsorgssvikt og mobbing, fikk han en tøff start på livet. Som dyneløfter har hans innspill i samfunnsdebatten hatt mye å si for det tabubelagte, pakistanske innvandrermiljøet i Norge. Vi trenger noen Snowdener for å avdekke umoral. Men vi kan ikke tillate at varslerne blir våre profeter. Rajas kunnskapsområder omfatter kriminologi, juss og politikk. Definitivt ikke islamsk teologi eller sosiologi. Som stortingsrepresentant og skrikhals får han to hele sider i landets riksdekkende mest konservative avis. Men det han skriver er ikke greit!

Generaliseringer og påstander som gir et vrangbilde av den muslimske befolkningen i Norge skal ikke få stå uimotsagt.

Raja skriver en skremmende ingress om ekstremister på fremmarsj og en kamp som skal vinnes. Dette er ikke en nyhet. Ekstremismen har vært økende i en årrekke, og den høyreekstreme veksten i Europa de siste ti årene er mye større og farligere enn norsk media har gitt oss inntrykk av. Men hvem er den farlig for? Fremmarsjen han mener er islamistisk terror. Det vi i klartekst stakker om er Daesh (IS), og de har vokst de siste fem årene. Å hause opp frykt i den norske befolkningen gir ikke færre støttespillere til ekstreme grupperinger. Snarere tvert i mot. Når Raja omtaler rekruttene som tapere er han selv med på å stigmatisere ungdom som har falt utenfor i samfunnet. Vi vet at det finnes sårbarhetsfaktorer som forenkler radikalisering, men det er ikke fattigdom eller annerledeshet som automatisk skaper terrorister. Da hadde verden sett veldig annerledes ut. Det er først og fremst følelsen av urettferdighet som mobiliserer til handling for en endring. Og beklager å måtte minne deg på det Raja, men verden er faktisk veldig urettferdig. For noen mer enn andre. Jeg opplever at kronikkforfatteren gjennom egne erfaringer med et trangt oppvekstmiljø preget av vold og kulturelle religionsfortolkninger projiserer denne opplevelsen over på alle muslimer og alle innvandrere.  Han har selv uttalt at han følte jødehat og ikke hadde aksept for amerikanere og homofile. Rajas løsning var å "bli norsk". Benytte seg av storsamfunnets hjelp og systemer for å minske presset på enkeltindividet som led i familien. Dessverre har denne lengselen etter å bli så integrert som en blendahvit nordmann også medført å stigmatisere og fordømme andre grupperinger med synsing.

Det stemmer nemlig ikke muslimer skal ofre sitt liv for profeten Muhammed saaws. At islam kun handler om underkastelse og villighet til å dø. At dette skal være en slags "macho-sjargong" og at "nesten samtlige muslimer" hører imamer som maner om oss og dem. Hvordan han fremstiller at konvertitter er fulle av hat med drapsinstinkt, og at det bare i Tyskland finnes hundre tusen av oss. Sorry, men jeg hater ingen og jeg er ingen vandrende drapsmaskin. Vi har det ikke i blodet. Raja våger å skrive at muslimske barn vokser opp i et forvrengt verdensbilde! Forvrengte versjoner av religionen og vold i hjemmene. Meningsløse taperliv? Hva behager!? Omtaler du dine egne erfaringer nå eller påstår du at Norges muslimske befolkning lider under disse beskrivelsene? For i så fall tar du fullstendig feil. Vi finnes i alle regnbuens farger, i alle samfunnslag, i alle yrker. Vi er ikke "dem".

Du skriver at vi må forstå for å kunne gjøre noe med det. Nei, det må vi ikke. Terrorister og andre kriminelle skal behandles på lik linje med andre folk som gjør noe galt. Den forebyggende biten må fordeles mellom alle oss andre som er i kontakt med mennesker av alle slags tro og livssyn. Det er aldri for sent å avradikalisere noen, alt er psykologi. Et menneske som er påvirket kan også påvirkes i en annen retning. Og det viktige arbeidet som skjer nå hvor sosialarbeidere og imamer jobber sammen med hjemkomne har vist seg veldig fruktbart. Her har Århus i Danmark gått foran og gjort gode erfaringer. Danmark har hatt flere fremmedkrigere enn Norge, og mange av dem har allerede kommet hjem igjen. Når løgnen brister og virkeligheten slår inn våkner selv det mest forskrudde menneske hvis han ikke er sinnssyk, han søker tilbake til det som en gang var trygt og kjent. Sine egne.

Jeg vil ha meg frabedt din stigmatisering av muslimer som en homogen gruppe som har vondt for integrering og sår hat i sine barn. For det er løgn. Muslimer er akkurat som alle andre mennesker, med gode og mindre gode individer påvirket av sine liv og erfaringer, med kulturelle og miljømessige påvirkningsfaktorer som utgjør mennesker i utvikling. Vi kan ikke endre hvem de er, men vi kan legge til rette for at alle skal ha det best mulig. Et rettferdig samfunn gir mindre følelse av urettferdighet. En åpen dialog, respekt for forskjeller, utdannede og trygge religiøse ledere, gode økonomiske vilkår for alle uansett bakgrunn, aktivitetstilbud til barn og ungdom, forebygge fattigdom og kriminalitet, jobbe mot fordommer, stigmatisering, hatkriminalitet og rasisme. For det er hat som forer terror mer enn noe annet.

Våre "muslimbarn", som du skriver, er allerede inkludert. De er våre barn, de er norske. De har like rettigheter og muligheter som alle andre - i det offisielle Norge. Men hvordan det står til med folks holdninger, i kommentarfeltene og i avisene - det kan du heller spørre om. Det står til stryk. Så er det noen som skal rydde opp, så er det media og hvem som blir tildelt oppmerksomhet der. For det har enorm påvirkning. Primært blant folk flest´ holdninger, sekundært for de som blir omtalt når "folk flest" skal ta politiske avgjørelser og lage rammebetingelsene for deres liv.

Jeg elsker islam og jeg er svært glad i alle muslimer som jeg kjenner. Det er ærlige, arbeidsomme, reale mennesker som tror på en rettferdig Gud. Vi er villig til å LEVE for islam, ikke dø som du påstår. Vi velger å redusere våre ego og dårlige følelser gjennom å praktisere bønnen, fordi dette gjør mennesker mer ydmyke og til bedre venner. Det finnes ingen tvang i religionen, alt er en veiledning. Det brorskapet og den støtten jeg har blant muslimer er en varme ingen annen samling av mennesker har gitt meg. Selvfølgelig finnes det enkeltpersoner og retninger innen diverse sekteriske miljø som ikke stemmer like godt overens med det ønskede. Men hvor er det ikke slik? Og det er ikke slik at det ikke blir tatt opp og jobbet med blant muslimene.

Daesh (IS) er ikke et teologisk problem, det er et politisk problem. I Syria ble religøse mennesker fengslet og straffet, torturert. Midt-Østen er preget av undertrykkelse, urettferdighet og okkupasjon. Slike samfunnsforhold avler hat. Det er ikke jødehat som er problemet blant muslimer i Norge, det er den manglende forståelsen fra det kollektive Norge for at våre søstre og brødre okkuperes og tortureres uten at dere bryr dere noe særlig. Terror er et politisk problem.

Raja påstår at flere frykter muslimene nå. Det tror jeg ikke noe på. Polarisert media og anarki i kommentarfeltene avler fordommer, rasisme og hat. Det er det som skaper frykt.

Men folk undres også, søker kunnskap om islam og flere konverterer når de oppdager hva det egentlig er. Det samme skjedde etter 9/11. Det er sannheten.

Mindre hat, mer kjærlighet takk.


søndag 15. november 2015

Assosiasjonens smerte

Jeg kjenner en kvinne hvis største lodd her i livet er smerten og skammen hun bærer på fordi hennes sønn er tungt narkoman og kriminell. Kvinnen er godt voksen, og i de siste tredve årene har hun gjort alt i sin makt for å gjøre andre mennesker lykkelige. Hun jobber hardt, tar vare på familien, hjelper kjente og gir til fattige. Alt hun gjør gjør hun ordentlig og ingenting kan man laste henne for. Hver søndag er hun i kirken og ber til Gud, hjelper til i menigheten og tenker på andre i stort og smått. Jeg har medfølelse med hennes innsats og harde arbeid, men jeg vet også godt at hun bærer på en smerte som nesten ikke er til å holde ut. Egne depresjoner, smerter i kroppen, søvnproblemer, uro og utmattelse. I mange år var det en familiehemmelighet at et av barna hadde problemer. Det gikk ikke over, men ble større og mer alvorlig. Alt er prøvd, profesjonelle og private aktører har i åresvis forsøkt, lokket og truet, satt krav og motivert. Alt fra rafting til soning i fengsel, medikamentell behandling og alle forsøk på å kontrollere har feilet. Sønnen ruser seg og har ingen planer om å slutte med det. I perioder har han latt være, men før eller siden skjedde det alltid igjen. Uansett hvor mye livet var på stell og hvor mange bragder som var oppnådd. Alle medlemmene i familien lider med de nærmeste, hele slekta er berørt. Alle håper de og ber, prøver å se det positive og fremsnakker framgang. Og taust blir det når det ikke går, når ingenting virker. Og det er vondt å snakke om, skamfullt og tabubelagt at et familiemedlem ruser seg. En sønn, en bror, en ektemann, en onkel, en nabo, en kamerat - hva er det med han? Hvorfor vil han dette når han har så mye fint rundt seg? Hva er galt med han? Ingen terapi har fungert, han gir like fullt blaffen i hva andre mener og syns om både han og rusen. Sprøyter, telefoner på natta, leting i bakgater og smug, rapporter, søknader, stønader, samtaler på samtaler. Alle som spør, alt som ikke kan snakkes om, all jobben med å late som om alt er normalt uten at det noen gang kan blir det. Hva sier de andre? Hva er det med den familien? Kan han ikke bare ta til fornuft? Hvorfor kan ikke de foreldrene få skikk på den fyren? Det må jo være noe galt med hele den familien? Og hvorfor tar de vare på han, tillater og støtter de det han gjør? Narkomani er en sykdom, men ikke alle forstår det. De legger skyld og skam på familien og de nærmeste.

Jeg tenkte på dette i dag når jeg sitter å ser på nyhetene om den grusomme terroraksjonen i Paris i går kveld. Det er helt forferdelig det som har skjedd, jeg blir så skuffet over mennesker som kan utøve slik vold mot uskyldige offer. Som alle andre fordømmer jeg hendelsene, og tar avstand fra alle som støtter den uislamske staten ISIS/ISIL i Syria/Irak. Og så er min neste tanke, stakkars de muslimene som bor i Frankrike som kommer til å få hat for dette. Projeksjoner av hat og hevnlyst fra mennesker som er såret og sinte, som syns at muslimer er muslimer og noen må hevne hendelsene.

Assosiasjonens smerte er ikke lett å leve med! For på samme måte som moren til den narkomane sønnen har gjort alt i sin makt for å få han på rett vei, har verdens muslimer fordømt ekstremisme og terrorisme i islams navn gang på gang. Muslimer og islam er ikke farlig! Muslim er en hederstittel for et menneske som er ydmykt og rettferdig, som ønsker å følge Guds anbefalinger om en omsorgsfull måte å leve på. Koranen og historier om profeten forteller om og om igjen om alle de gode gjerningene som ligger på våre skuldre, hvordan vi skal og bør være. Islam kommer fra ordet fred, det er kjærlighetens vei. Assosiasjonene fra medias dekning av islamistisk terror treffer oss uskyldige muslimer som ikke har gjort en flue fortred. Det er jeg veldig lei meg for. Jeg sørger over dette, men skammer meg ikke. For alle mennesker er selv ansvarlige for egne handlinger, og islam har ikke oppfordret noen til verken barbari eller terror. Disse menneskene som har gått seg så bort i drømmen om å vinne en krig over alt de hater og alle som er i mot dem, har tapt for lenge siden. Verden har ikke sympati med djevelskap. Så samme måte som den narkomanes familie er det ikke vår skyld at vi har noen blant oss som har blitt syke i sjelen. Mennesker som har latt drømmer om en utopisk stat ta over livene deres. Sinte, kunnskapsløse, sårede, ensomme, utenforfølende unge menn som reagerer med opprør. Ondskapsfulle ledere som utnytter, forvirrer og lurer naive muslimer med i en hatfabrikk som lover himmelen, men leverer helvetet. Vi har prøvd å lære våre brødre og søstre den rette vei, de har selv valgt å forlate familens enhet og slå seg sammen med likesinnede.

I motsetning til moren til den narkomane som gjør alt for å redde han og hindre han i å dø, kan ikke vi fredelige muslimer gjøre stort når radikaliserte alt har tilsluttet seg en organisasjon som driver massiv hjernevasking av sårbare soldater. Alt vi kan gjøre er å være her og tydelig si i fra at dette ikke er islams vei, at det er lov å komme hjem igjen for å angre seg og starte på nytt. Det er mange som aldri kommer hjem igjen, men dør i kamp. Men noen kommer tilbake, og da trenger vi støtte til å avradikalisere og føre dem tilbake til samfunnet igjen. De var på ville veier, angret seg og endret livet på ny.

Noen kommer aldri hjem igjen til sine venner og familier. Flere døde i natt sammen med sine offer. Mine tanker går også til deres mødre, fedre, søsken og venner som var glad i dem og så disse unge menneske forsvinne fra seg selv. Bli sugd inn i hatet og ondskapen. For ingen klarer å ta livet av uskyldige mennesker uten å selv tro de gjør noe rett. Deres overbevisning var syk, meget syk - og den må hele samfunnet jobbe for å forsøke å stanse, kurere, helbrede og om nødvendig låse inne for å hindre at får gjøre skade på samfunnet og uskyldige menneskeliv.

Vi skal ikke behøve å skamme oss, for vi er ikke skyldige. Men assosiasjonen smerter der enkelte ser fremmedhat og annerledeshet i muslimene. Men husk at hundre tusener av muslimer allerede er massakrert av disse syke menneskene som kaller seg den islamske stat. De sloss mot alle som står i deres vei for makt og enevelde. De finnes ikke islamske, de er uislamske og fortjener å bli tiltalt, straffet og forvart på samme måte som andre kriminelle.

Jeg håper du husker på dette neste gang du ser en muslim på gata. Dette mennesket opplever så mye hat for sin tro, drukner i fordommer og opplever trakassering og ubehageligheter kun fordi han/hun er en troende. Da vil jeg at du setter på deg et smil, nikker, veksler noen ord og tilkjennegir at du er et medmenneske som ser forskjellen på å være i mot en sak og å være i mot en hel befolkningsgruppe.

Hvil i fred alle uskyldige offer for terror. Paris, vi ber for deg - våre hjerter blør med dere.


mandag 9. november 2015

Flere perspektiv på flyktningkrisen

I media snakker alle om hvilken økonomisk utfordring vi står ovenfor med flyktningkrisen i Europa. Etter mange års krig i Syria har sitausjonen forverret seg fordi flyktningeleirene i nærområdene ikke får nok mat, medisiner, utstyr og levelige kår. Situasjonen blir ikke bedre, bare verre. Menneskene er desperate og går til risikable metoder for å rømme til tryggere land. Tusener har kommet hit til Skandinavia, Tyskland skal ta i mot 1 million flyktninger. 

Ja, det er en vanskelig problemstilling, men det er også noe mer. For meg personlig har flyktningekrisen vært en øyeåpner. Det er så lett å gå her i Norge å tenke på de stakkarene i andre land som lider som vi ikke ser eller hører noe til hvis vi velger å skru av TV. Men nå står de i kø på Tøyen, rett utenfor den varme stua mi, og jeg ble nødt til å reagere. Jeg har vært svært engasjert siden restaurantene i Oslo startet matutdeling utenfor politiets utlendingsenhet, og folk begynte å engasjere seg på internett og dukke opp med klær, sko, hygieneartikler. Jeg har kanskje ikke gjort så enormt mye, men jeg strikker ullsokker, jeg sender penger, jeg deler informasjon om muligheter til å hjelpe, jeg har ryddet kott og boder for gamle klær og utstyr vi kan gi bort. Og jeg har fått kontakt med flere flyktninger over internett som jeg snakker med hver dag. Noen trenger venner og noen å snakke med, andre trenger hjelp til å f.eks lære seg å snakke norsk. I tre uker har jeg hatt gleden av å lære bort språk over Skype med en nyankommet syrier som bor på et mottak i Norge. Han er så takknemlig at jeg nesten skjems, for gleden er absolutt størst på min side. 


Fredag snakket vår norsktalende imam om krisen under preken i fredagsbønnen. Da sa han høyt det jeg har gått å tenkt på nå i flere måneder. At denne krisen også kan brukes som en oppvåkning til alle mennesker. Det setter livet i perspektiv. I Norge har 85500 medlemmer blitt med i Facebookgruppa "Refugees welcome to Norway". Unge som gamle rydder i kjeller og loft, og bidrar med det de kan. Noen tolker, noen steker vafler, noen blir verge for mindreårige flyktninger, andre reiser til Lesvos i Hellas for å ta i mot med nødhjelp og medisinsk personell - ja, folk går mann av huse for å få lov å være med å hjelpe. Jeg kan ikke huske et slikt engasjement siden OL på Lillehammer i 1994. I 2011 ble vi grepet av terroren, rosetog og lovnader om å bekjempe hat og rasisme. Siden den gangen har det stadig blitt flere demonstrasjoner, fakkeltog og friske debattinnlegg. Vi trenger noe å engasjere oss med som virkelig betyr noe. Snart skal NOAH arrangere sitt årlige fakkeltog mot pels, og vi kommer til å gå der ute i gata uansett hvor kaldt det er, fordi vi er stolte over å kunne gå sammen og markere vår motstand mot statsfinansiert dyreplaging og en skammens moteindustri. Vi er stolte over å støtte hverandre og tilhøre mennesker og et land som våger å tale høyt mot urettferdighet 
_og gjøre noe med det_. 





Nå banker tusener av flyktninger på døra, og de skal bli våre nye naboer. Akkurat det er jeg veldig takknemlig for. Syrerne er bra folk, de vil raskt finne noe å gjøre her og bidra til samfunnet. Og for meg som muslim betyr det også at vi får flere søstre og brødre i moskeene. Vi får flere arabisktalende muslimer hit som kan hjelpe oss å bygge opp enda bedre undervisningstilbud for norske muslimer. Vi får flere som ønsker islamsk/halalgodkjente mat, klær og andre varer som kan være vanskelig å få tak i her i Norge fordi markedet er så begrenset. Vi får flere muslimske naboer vi kan feire høytider med, vi får flere mennesker som ønsker å knytte seg til oss for å få en utvidet familie og et nettverk når de starter opp helt på nytt i et land langt, langt hjemmefra. 

Jeg sier ikke at jeg ikke ønsker flyktninger som ikke er muslimer velkommen, jeg sier bare at jeg ønsker disse ekstra mye velkommen. Krigen og flyktningekrisen setter livet i perspektiv for oss alle, og det trenger vi. Min mormor som opplevde 2. verdenskrig i Norge har alltid lært oss hvor viktig det er å ta vare på det man har, spare penger og ikke sløse. Å hjelpe hverandre, tilgi hverandre, gi gaver, bidra med det du kan - være gode mot hverandre. Være raus. At krig er grusomt og ødelegger mennesker og liv. Har man ingenting å sette livet i perspektiv med kan det hele virke platonisk og kjedelig. Vår kultur lider av for mange avhengige,  deprimerte og ensomme mennesker som ikke føler de når opp i konkurransen om økonomisk rikdom, perfeksjonering av utseendet og moteindustriens slaveri. Når vi får lov å engasjere oss i noe viktigere som virkelig betyr en forskjell, da føles livet mye ektere. Og bedre. 

Den påminnelsen gjør at vi kan sette våre egne verdier, relasjoner og muligheter foran oss å si med hånda på hjertet at vi er heldige og takknemlige for alt vi har. Istedenfor å fokusere på alt du ikke har som andre har, eller hva du skal gjøre for å få enda mere, kan flere av oss nå tenke mer på andre og hva vi kan gjøre for å hjelpe. Det er det beste vi mennesker kan gjøre for å få det bedre selv. 

Som muslim er det ekstra viktig for meg å kunne bidra der jeg til en hver tid har mulighet. Akkurat nå føler jeg meg heldig, ydmyk og takknemlig for den leksa jeg lærer ved å se andre ofre, og dele av det jeg har.  Livet varer ikke for evig, og det som virkelig betyr noe er det som fortjener fokus.
Et varmt hus, mat i magen, at vi er trygge, får den hjelpen vi behøver og er der for hverandre.
Og som muslim, mest av alt, at min tillit til Allah swt blir styrket og at mine handlinger for å glede Ham øker i takt med smerten jeg ser i verden, og mine anstrengelser for å være til trøst og hjelp der jeg kan nå frem. Den påminnelsen kan utgjøre hele forskjellen, det kan være den som får livet til å føles betydningsfullt - og flere til å vende tilbake til islam, hvis de er av dem som hadde glemt Gud og ikke hadde tid til religionen i en verden så preget av drama, ondskap og arrogant egoisme.

Takk for at vi fikk våkne,
takk for at vi igjen fikk livet i perspektiv,
takk for at dere kommer hit så vi kan få lov til å hjelpe og skape mer mening i eget liv,
takk for at dere vil være våre venner,
takk for at vi får en større muslimsk familie.