søndag 15. november 2015

Assosiasjonens smerte

Jeg kjenner en kvinne hvis største lodd her i livet er smerten og skammen hun bærer på fordi hennes sønn er tungt narkoman og kriminell. Kvinnen er godt voksen, og i de siste tredve årene har hun gjort alt i sin makt for å gjøre andre mennesker lykkelige. Hun jobber hardt, tar vare på familien, hjelper kjente og gir til fattige. Alt hun gjør gjør hun ordentlig og ingenting kan man laste henne for. Hver søndag er hun i kirken og ber til Gud, hjelper til i menigheten og tenker på andre i stort og smått. Jeg har medfølelse med hennes innsats og harde arbeid, men jeg vet også godt at hun bærer på en smerte som nesten ikke er til å holde ut. Egne depresjoner, smerter i kroppen, søvnproblemer, uro og utmattelse. I mange år var det en familiehemmelighet at et av barna hadde problemer. Det gikk ikke over, men ble større og mer alvorlig. Alt er prøvd, profesjonelle og private aktører har i åresvis forsøkt, lokket og truet, satt krav og motivert. Alt fra rafting til soning i fengsel, medikamentell behandling og alle forsøk på å kontrollere har feilet. Sønnen ruser seg og har ingen planer om å slutte med det. I perioder har han latt være, men før eller siden skjedde det alltid igjen. Uansett hvor mye livet var på stell og hvor mange bragder som var oppnådd. Alle medlemmene i familien lider med de nærmeste, hele slekta er berørt. Alle håper de og ber, prøver å se det positive og fremsnakker framgang. Og taust blir det når det ikke går, når ingenting virker. Og det er vondt å snakke om, skamfullt og tabubelagt at et familiemedlem ruser seg. En sønn, en bror, en ektemann, en onkel, en nabo, en kamerat - hva er det med han? Hvorfor vil han dette når han har så mye fint rundt seg? Hva er galt med han? Ingen terapi har fungert, han gir like fullt blaffen i hva andre mener og syns om både han og rusen. Sprøyter, telefoner på natta, leting i bakgater og smug, rapporter, søknader, stønader, samtaler på samtaler. Alle som spør, alt som ikke kan snakkes om, all jobben med å late som om alt er normalt uten at det noen gang kan blir det. Hva sier de andre? Hva er det med den familien? Kan han ikke bare ta til fornuft? Hvorfor kan ikke de foreldrene få skikk på den fyren? Det må jo være noe galt med hele den familien? Og hvorfor tar de vare på han, tillater og støtter de det han gjør? Narkomani er en sykdom, men ikke alle forstår det. De legger skyld og skam på familien og de nærmeste.

Jeg tenkte på dette i dag når jeg sitter å ser på nyhetene om den grusomme terroraksjonen i Paris i går kveld. Det er helt forferdelig det som har skjedd, jeg blir så skuffet over mennesker som kan utøve slik vold mot uskyldige offer. Som alle andre fordømmer jeg hendelsene, og tar avstand fra alle som støtter den uislamske staten ISIS/ISIL i Syria/Irak. Og så er min neste tanke, stakkars de muslimene som bor i Frankrike som kommer til å få hat for dette. Projeksjoner av hat og hevnlyst fra mennesker som er såret og sinte, som syns at muslimer er muslimer og noen må hevne hendelsene.

Assosiasjonens smerte er ikke lett å leve med! For på samme måte som moren til den narkomane sønnen har gjort alt i sin makt for å få han på rett vei, har verdens muslimer fordømt ekstremisme og terrorisme i islams navn gang på gang. Muslimer og islam er ikke farlig! Muslim er en hederstittel for et menneske som er ydmykt og rettferdig, som ønsker å følge Guds anbefalinger om en omsorgsfull måte å leve på. Koranen og historier om profeten forteller om og om igjen om alle de gode gjerningene som ligger på våre skuldre, hvordan vi skal og bør være. Islam kommer fra ordet fred, det er kjærlighetens vei. Assosiasjonene fra medias dekning av islamistisk terror treffer oss uskyldige muslimer som ikke har gjort en flue fortred. Det er jeg veldig lei meg for. Jeg sørger over dette, men skammer meg ikke. For alle mennesker er selv ansvarlige for egne handlinger, og islam har ikke oppfordret noen til verken barbari eller terror. Disse menneskene som har gått seg så bort i drømmen om å vinne en krig over alt de hater og alle som er i mot dem, har tapt for lenge siden. Verden har ikke sympati med djevelskap. Så samme måte som den narkomanes familie er det ikke vår skyld at vi har noen blant oss som har blitt syke i sjelen. Mennesker som har latt drømmer om en utopisk stat ta over livene deres. Sinte, kunnskapsløse, sårede, ensomme, utenforfølende unge menn som reagerer med opprør. Ondskapsfulle ledere som utnytter, forvirrer og lurer naive muslimer med i en hatfabrikk som lover himmelen, men leverer helvetet. Vi har prøvd å lære våre brødre og søstre den rette vei, de har selv valgt å forlate familens enhet og slå seg sammen med likesinnede.

I motsetning til moren til den narkomane som gjør alt for å redde han og hindre han i å dø, kan ikke vi fredelige muslimer gjøre stort når radikaliserte alt har tilsluttet seg en organisasjon som driver massiv hjernevasking av sårbare soldater. Alt vi kan gjøre er å være her og tydelig si i fra at dette ikke er islams vei, at det er lov å komme hjem igjen for å angre seg og starte på nytt. Det er mange som aldri kommer hjem igjen, men dør i kamp. Men noen kommer tilbake, og da trenger vi støtte til å avradikalisere og føre dem tilbake til samfunnet igjen. De var på ville veier, angret seg og endret livet på ny.

Noen kommer aldri hjem igjen til sine venner og familier. Flere døde i natt sammen med sine offer. Mine tanker går også til deres mødre, fedre, søsken og venner som var glad i dem og så disse unge menneske forsvinne fra seg selv. Bli sugd inn i hatet og ondskapen. For ingen klarer å ta livet av uskyldige mennesker uten å selv tro de gjør noe rett. Deres overbevisning var syk, meget syk - og den må hele samfunnet jobbe for å forsøke å stanse, kurere, helbrede og om nødvendig låse inne for å hindre at får gjøre skade på samfunnet og uskyldige menneskeliv.

Vi skal ikke behøve å skamme oss, for vi er ikke skyldige. Men assosiasjonen smerter der enkelte ser fremmedhat og annerledeshet i muslimene. Men husk at hundre tusener av muslimer allerede er massakrert av disse syke menneskene som kaller seg den islamske stat. De sloss mot alle som står i deres vei for makt og enevelde. De finnes ikke islamske, de er uislamske og fortjener å bli tiltalt, straffet og forvart på samme måte som andre kriminelle.

Jeg håper du husker på dette neste gang du ser en muslim på gata. Dette mennesket opplever så mye hat for sin tro, drukner i fordommer og opplever trakassering og ubehageligheter kun fordi han/hun er en troende. Da vil jeg at du setter på deg et smil, nikker, veksler noen ord og tilkjennegir at du er et medmenneske som ser forskjellen på å være i mot en sak og å være i mot en hel befolkningsgruppe.

Hvil i fred alle uskyldige offer for terror. Paris, vi ber for deg - våre hjerter blør med dere.


3 kommentarer:

ali alnabelsi sa...

Isis har drept hundre tusen muslimer for de drepte hundre femti fransk.

Aisha Van sa...

Godt skrevet om et vanskelig emne.
Det er en fæl situasjon med mange som rammes.

Her er en artikkel om familiene som blir igjen etter de som har reist til Syria:
http://highline.huffingtonpost.com/articles/en/mothers-of-isis/index.html

Lang, men kanskje verdt å lese i disse tider?

Aisha Van sa...

Godt skrevet om et vanskelig emne.
Det er en fæl situasjon med mange som rammes.

Her er en artikkel om familiene som blir igjen etter de som har reist til Syria:
http://highline.huffingtonpost.com/articles/en/mothers-of-isis/index.html

Lang, men kanskje verdt å lese i disse tider?