mandag 9. november 2015

Flere perspektiv på flyktningkrisen

I media snakker alle om hvilken økonomisk utfordring vi står ovenfor med flyktningkrisen i Europa. Etter mange års krig i Syria har sitausjonen forverret seg fordi flyktningeleirene i nærområdene ikke får nok mat, medisiner, utstyr og levelige kår. Situasjonen blir ikke bedre, bare verre. Menneskene er desperate og går til risikable metoder for å rømme til tryggere land. Tusener har kommet hit til Skandinavia, Tyskland skal ta i mot 1 million flyktninger. 

Ja, det er en vanskelig problemstilling, men det er også noe mer. For meg personlig har flyktningekrisen vært en øyeåpner. Det er så lett å gå her i Norge å tenke på de stakkarene i andre land som lider som vi ikke ser eller hører noe til hvis vi velger å skru av TV. Men nå står de i kø på Tøyen, rett utenfor den varme stua mi, og jeg ble nødt til å reagere. Jeg har vært svært engasjert siden restaurantene i Oslo startet matutdeling utenfor politiets utlendingsenhet, og folk begynte å engasjere seg på internett og dukke opp med klær, sko, hygieneartikler. Jeg har kanskje ikke gjort så enormt mye, men jeg strikker ullsokker, jeg sender penger, jeg deler informasjon om muligheter til å hjelpe, jeg har ryddet kott og boder for gamle klær og utstyr vi kan gi bort. Og jeg har fått kontakt med flere flyktninger over internett som jeg snakker med hver dag. Noen trenger venner og noen å snakke med, andre trenger hjelp til å f.eks lære seg å snakke norsk. I tre uker har jeg hatt gleden av å lære bort språk over Skype med en nyankommet syrier som bor på et mottak i Norge. Han er så takknemlig at jeg nesten skjems, for gleden er absolutt størst på min side. 


Fredag snakket vår norsktalende imam om krisen under preken i fredagsbønnen. Da sa han høyt det jeg har gått å tenkt på nå i flere måneder. At denne krisen også kan brukes som en oppvåkning til alle mennesker. Det setter livet i perspektiv. I Norge har 85500 medlemmer blitt med i Facebookgruppa "Refugees welcome to Norway". Unge som gamle rydder i kjeller og loft, og bidrar med det de kan. Noen tolker, noen steker vafler, noen blir verge for mindreårige flyktninger, andre reiser til Lesvos i Hellas for å ta i mot med nødhjelp og medisinsk personell - ja, folk går mann av huse for å få lov å være med å hjelpe. Jeg kan ikke huske et slikt engasjement siden OL på Lillehammer i 1994. I 2011 ble vi grepet av terroren, rosetog og lovnader om å bekjempe hat og rasisme. Siden den gangen har det stadig blitt flere demonstrasjoner, fakkeltog og friske debattinnlegg. Vi trenger noe å engasjere oss med som virkelig betyr noe. Snart skal NOAH arrangere sitt årlige fakkeltog mot pels, og vi kommer til å gå der ute i gata uansett hvor kaldt det er, fordi vi er stolte over å kunne gå sammen og markere vår motstand mot statsfinansiert dyreplaging og en skammens moteindustri. Vi er stolte over å støtte hverandre og tilhøre mennesker og et land som våger å tale høyt mot urettferdighet 
_og gjøre noe med det_. 





Nå banker tusener av flyktninger på døra, og de skal bli våre nye naboer. Akkurat det er jeg veldig takknemlig for. Syrerne er bra folk, de vil raskt finne noe å gjøre her og bidra til samfunnet. Og for meg som muslim betyr det også at vi får flere søstre og brødre i moskeene. Vi får flere arabisktalende muslimer hit som kan hjelpe oss å bygge opp enda bedre undervisningstilbud for norske muslimer. Vi får flere som ønsker islamsk/halalgodkjente mat, klær og andre varer som kan være vanskelig å få tak i her i Norge fordi markedet er så begrenset. Vi får flere muslimske naboer vi kan feire høytider med, vi får flere mennesker som ønsker å knytte seg til oss for å få en utvidet familie og et nettverk når de starter opp helt på nytt i et land langt, langt hjemmefra. 

Jeg sier ikke at jeg ikke ønsker flyktninger som ikke er muslimer velkommen, jeg sier bare at jeg ønsker disse ekstra mye velkommen. Krigen og flyktningekrisen setter livet i perspektiv for oss alle, og det trenger vi. Min mormor som opplevde 2. verdenskrig i Norge har alltid lært oss hvor viktig det er å ta vare på det man har, spare penger og ikke sløse. Å hjelpe hverandre, tilgi hverandre, gi gaver, bidra med det du kan - være gode mot hverandre. Være raus. At krig er grusomt og ødelegger mennesker og liv. Har man ingenting å sette livet i perspektiv med kan det hele virke platonisk og kjedelig. Vår kultur lider av for mange avhengige,  deprimerte og ensomme mennesker som ikke føler de når opp i konkurransen om økonomisk rikdom, perfeksjonering av utseendet og moteindustriens slaveri. Når vi får lov å engasjere oss i noe viktigere som virkelig betyr en forskjell, da føles livet mye ektere. Og bedre. 

Den påminnelsen gjør at vi kan sette våre egne verdier, relasjoner og muligheter foran oss å si med hånda på hjertet at vi er heldige og takknemlige for alt vi har. Istedenfor å fokusere på alt du ikke har som andre har, eller hva du skal gjøre for å få enda mere, kan flere av oss nå tenke mer på andre og hva vi kan gjøre for å hjelpe. Det er det beste vi mennesker kan gjøre for å få det bedre selv. 

Som muslim er det ekstra viktig for meg å kunne bidra der jeg til en hver tid har mulighet. Akkurat nå føler jeg meg heldig, ydmyk og takknemlig for den leksa jeg lærer ved å se andre ofre, og dele av det jeg har.  Livet varer ikke for evig, og det som virkelig betyr noe er det som fortjener fokus.
Et varmt hus, mat i magen, at vi er trygge, får den hjelpen vi behøver og er der for hverandre.
Og som muslim, mest av alt, at min tillit til Allah swt blir styrket og at mine handlinger for å glede Ham øker i takt med smerten jeg ser i verden, og mine anstrengelser for å være til trøst og hjelp der jeg kan nå frem. Den påminnelsen kan utgjøre hele forskjellen, det kan være den som får livet til å føles betydningsfullt - og flere til å vende tilbake til islam, hvis de er av dem som hadde glemt Gud og ikke hadde tid til religionen i en verden så preget av drama, ondskap og arrogant egoisme.

Takk for at vi fikk våkne,
takk for at vi igjen fikk livet i perspektiv,
takk for at dere kommer hit så vi kan få lov til å hjelpe og skape mer mening i eget liv,
takk for at dere vil være våre venner,
takk for at vi får en større muslimsk familie.


Ingen kommentarer: