fredag 26. august 2016

Øyet som ser

                         

Tankesmien Agendas tverrpolitiske utvalg ledet av Bård Vegar Solhjell presenterte denne måneden en rapport kalt "10 bud til bedre integrering". Deltagere fra Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Venstre og Krf har tenkt høyt sammen for å peke ut en bedre politisk håndtering av integreringspolitikken. Mange av forslagene vedrørende håndtering av flyktninger i mottak er god sosialdemokratisk politikk som nåværende regjering mangler, men dette vil koste penger. Det er lett å mene mye om mangt, men når regningen blir presentert er det ikke alltid like stor vilje til å betale for forbedringene.

Forslag om bedre og raskere integrering er ikke bare ønskelige, men også helt nødvendige. Å se liv som står på pause i mottak er uetisk og nedverdigende behandling av mennesker i nød. Ressurssterke mennesker sitter på samfunnets venterom i uakseptabel lang tid, mens de kunne ha begynt å skape seg nye, selvstendige liv.

                                           

Det som derimot er problematisk er når arbeidet for integrering får en bismak av assimiliering. Alle skal bli "norske", på en måte som er forutbestemt politisk. Det virker som det har utviklet seg en konsensus blant sekulære politikere om at religionsutøvelse er bakstreversk, og spesielt muslimske kvinner skal reddes fra en påstått ufrihet. Klær har blitt en kampsak og respekten for forskjeller er ved å visne bort. Dette er et faresignal jeg mener vi må ta på alvor. Det beste for et sunt og mangfoldig Norge er et livssynsåpent samfunn. Det konkluderte et offentlig utvalg med i 2013, med denne NOU rapporten.

Hijab, niqab, burkini er ord som er befengt med negative assosiasjoner. De som roper høyest ser ut til å ha fått en definisjonsmakt i samfunnsdebatten, som ikke har relasjon til virkeligheten og de som faktisk bekjenner seg til religiøs, islamsk tildekning. Vi må skille mellom kulturell tvang og religiøse påbud. Allah swt sier i Koranen at det ikke finnes tvang i religionen. Det er hva vi lærer i moskéene og i all religiøs opplæring. Det er en plikt å be til sin Skaper, men ingen kan eller skal tvinge deg. På samme måte er det sterkt anbefalt, enkelte vil si påbudt, for de troende og dekke til sin private kroppslige sone. Menn og kvinner har på grunn av sine fysiologiske forskjeller ulike områder av kroppen som anses som private. For kvinner er dette området som kjent hodet med hår, ører, hals og hele kroppen unntatt ansikt og hender. Profetens koner viste ikke ansiktet sitt da helslør ble innført, og enkelte lærde mener derfor at dette er den ypperste formen for religiøs tildekning. Dette er hva som kalles niqab, at ansiktet også skjules. Svært få kvinner har et ønske om å bære niqab, da profeten selv definerte ansiktet og hender fritt for tildekning. Men de enkelte som ønsker det har et oppriktig ønske om ærbarhet og en opphøyet, religiøs praktisering. Det er derfor i sterk kontrast til de fordommene og det hatet de møter fra andre som lar seg provosere over tildekningen. Det påstås å være skremmende med tildekning og en trussel mot samfunnets åpenhet, men min påstand er at det er øyet som ser. Hvis niqab ikke hadde blitt koblet til religiøs fundamentalisme og antidemokratiske holdninger av islamkritiske politikere og samfunnsdebattanter, hadde ingen brydd seg med hvordan en særdeles liten gruppe kvinner kler seg. Niqaben har nå blitt det ultimate symbolet på den typen islam vesten hater og vil slå ned på for enhver pris. Forslaget går ut på å forby niqab på skoler, høyskoler, universitet og i offentlige stillinger. I Norge er det anslagsvis 5-10 personer dette angår, hvis vi skal tro debatten og de få niqabiene som har blitt utestengt fra sin utdannelse. Så å bruke tid, penger og krefter på å innføre et slikt forbud er ikke formålstjenlig for allmennhetens beste, men rent symbolsk. Og det er sterkt. Det er en signal fra samfunnet om at rammene for religionsfrihet er begrenset, og at klær som provoserer kulturelt sett, skal være forbudt. Hva som til enhver tid vil provoserer eller begeistre majoriteten vil varere med religiøse og politiske trender.
 
                                                    


Jeg kjenner personlig flere kvinner som bærer niqab, og jeg har hatt problemer med å forstå motivasjonen fullt ut. Jeg innrømmer at plagget også har provosert meg fordi det kan oppfattes som en utestengelse fra offentligheten. Etter å ha snakket mer med disse brukerne av niqab forstår jeg at hensikten er et ønske om å verne sitt private fra offentligheten, ikke å stenge seg selv ute fra offentligheten eller å utestenge offentligheten fra en selv. Alle jentene er høyt utdannet, i jobb og smarte, reflekterte muslimer som ønsker å gå "hele veien" i sin tilbedelse av islam. Med dette legger jeg fokuset på å avstå som et offer som å gi noe eller gi fra seg et gode til fordel for en en annen sak. Ved å avstå fra å dele av sitt private i offentligheten fjerner man nesten all fitna (kilde til konflikt). Sjalusi, skjønnhetspress, flørting, konkurranse og det å vise seg frem i offentligheten er kilder til konflikt for den troendes ønske om å holde hjertet rent til enhver tid. En som bruker niqab vet også at det er helheten som er niqab, å legge et slør rundt, det er ikke noen cm med tøystykke foran ansiktet. En niqabie bruker vanligvis hansker slik at hennes hender ikke skal berøre menn, hun skal være forsiktig med bruk av sin stemme, som er en del av kvinners awrah (private sone). Hun snakker ikke stygt prat og bruker lav stemme. Enkelte snakker ikke der det er fremmede menn tilstede. Hun skal i det hele tatt være bevisst sine handlinger og sin oppførsel til det ypperste nivå. Noen elsker denne formen for religiøs praktisering, mens andre fordømmer den fordi de ikke forstår motivasjonen bak sløret. Vi må huske på at det er øyet som ser, igjen må man forstå handling og tro i kontekst. For en norsk dame som sykler i shorts, diskuterer høylytt med de mannlige kollegaene på jobb og tar seg en pils på fredagskvelden må det fremstå som den sykeste handling å begrense sitt liv på denne måten. Men for en som har et annet livssyn hvor forståelsen er basert på å gjøre alt for å ofre fitna og søke tilbedelse og tilgivelse konstant, vil det å leve som niqabie være det frommeste og mest givende de kan bruke livet sitt på. Det syns jeg vi skal prøve å forstå. Og forstår dere ikke, så ha i allefall nok respekt for et troende medmenneske til å unngå krenking, mobbing og trusler. For alle niqabier opplever utålelige mengder trakassering. Flere venninner har flyttet til utlandet fordi de ble utsatt for daglig plaging og fikk et svært begrenset liv utenfor jobb og egen bolig. Vi må tåle å ikke forstå alt og ikke være enige i alt. Det kan se rart ut fordi vi ikke er vant til det, men det kan man bli vant til. Når jeg ser barn som kaster seg om sine mødre og kysser dem, snakker til dem på helt normal måte, fordi de er vant til at mamma går med niqab utendørs, så vet jeg at mennesket har det i seg å tolerere det som føles trygt.

Det finnes arbeid hvor det er viktig å kunne se personen du samhandler med, og det vil derfor være upraktisk i slike situasjoner med ansiktstildekning. Men en niqabie ville aldri søke en slik jobb, fordi hun velger arbeid som står i stil til den religiøse linja hun har lagt seg på. De jobber enten med barn, med kundeservice uten direktekontakt eller annet selvstendig arbeide. Det finnes flere muligheter enn begrensninger, men det krever en åpen holdning og villighet til å inkludere annerledeshet.

                      

Det samme gjelder for hijabforbud i barneskolen. Begrunnelsen er at hijaben påståelig hindrer integrering og aktivitetsutfoldelse. Det er veldig merkelig at de som bruker hijab og familiene deres ikke har merket noe til disse problemene som ikke-muslimske eller frafalne muslimske politikerne er så tilsynelatende opptatt av. Barna sykler, leker, svømmer, går i bursdag og sparker fotball, som alle andre barn gjør. Påstander om at barn må få velge religion selv senere i livet og bare være barn er naivitet. Alle vokser vi opp i vår families livssyn. Ingen skal tvinges til religion, men sannheten er at det ikke finnes verdinøytrale mennesker eller familier. Barn er barn likevel! Alle lærer vi det våre foreldre mener er best og riktig, uansett hvor i verden man kommer fra. Det må vi ha respekt for. Så lenge ikke kultur eller livssyn er direkte farlig eller skadelig, må vi favne om forskjeller og tillate oss selv å tro at annet enn ur-norsk også fungerer.

Hijab skal i følge religiøs veiledning brukes av kvinner når pubertet inntreffer. Pubertet vil si at jenter utvikler bryster, fyldigere former og får menstruasjon, i tillegg til seksuelle hormoner. Noen jenter kan få menstruasjon allerede i 8 års alder, mens andre får det senere. Mellom 9 - 16 år er normal pubertet. Å forby jenter å dekke seg til er det samme som å forby religiøs praktisering, som er en grunnleggende menneskerett.

Det er i tillegg svært beklagelig at det er våre klær som skal brukes som kampsaker. Det finnes mange typer hodeplagg som brukes av barn og ungdom, uten at disse har fått samme type oppmerksomhet. Jeg nekter å tro at bekymringene for barnehijab handler om et rent fysisk og praktisk hinder. Det er åpenbart at det er den islamofobiskapte linken mellom fundamentalisme og klær som er problematisk. Bekymringen for fundamentalistisk islam og terrorfrykt har gjort at mannen i gata (les: muslimen) lider under mistenkeliggjøring, krav om forbud og begrensninger i religionsfriheten. Jeg nekter å tie om denne utviklingen. Som norsk, konvertert muslim er det innlysende for meg at det er annerledesheten som er problemet. Det irriterende, provoserende eller mistenkeliggjorte i å være en minoritet med andre moralske holdninger og krav til mat, klær og bønn. I norsk kultur er det en gjengs oppfatning at du kan gjøre hva du vil så lenge du ikke plager andre. Vil du gå ut av rekkene må det skje i stillhet. Jeg opplever ofte at ingen har et problem med at jeg er muslim helt til jeg ber om annerledeshet. Da er det plutselig vanskelig, eller i veien. Hvorfor kan du ikke bare være normal?(les: slik som oss) er en holdning jeg ofte møter på hos andre. Og muslimene har i mange år vært tause, ikke krevd noen ting, tilpasset seg, inkludert seg i det norske samfunnet og blitt "norske". Men aldri egentlig blitt norske nok, spesielt ikke hvis de beholder noe av sin egen kultur eller gamle identitet. Klær, oppførsel, miljø, språk osv er det første man legger merke til. Nå har det vokst frem en sterkere annen og tredjegenerasjons innvandrere som ikke finner seg i å gå stille i dørene lenger. Som er avlet av norsk demokrati og med fulle rettigheter som alle andre, og som ikke ser det som sin plikt å skjule deres pluralistiske identiteter og personlige behov. De vil leve som de selv vil, slik alle andre nordmenn velger. Enten de vil drikke og danse på diskotek eller gå i jilbab og be i skoletiden, så krever de sin rett. Og jeg er lykkelig over å se at Norge har fostret selvsikre og trygge individ som er stolte av hvem de er, og har trua på at de har rett og lov og også er Norge. Disse ungdommene vil ikke la seg plukke på nesa, og disse muslimene vil ikke godta et hijabforbud i skolen. Rett og slett fordi ingen har rett eller lov til å nekte andre å verken praktisere sin religion, frata noen sin kulturelle identitet eller hindre viktige tradisjoner å leve videre i sin familie og i seg selv. Hijaben er for mange alt dette og mer. Det er mange måter å forstå tro og identitet på, og spesielt for noen somaliske familier er praksisen med å begynne tidlig viktig. Men ikke for alle. Jeg mener at vi som nasjon og samfunn må tåle mangfold, annerledeshet og heller bli bedre kjent for å inkludere. Den dagen noen står å drar i klærne dine, eller forbyr deg å være slik du kjenner deg selv, har samfunnet et alvorlig ekskluderingsproblem. Slik kan vi ikke ha det. Tvang og forbud avler det motsatte av frihet og mangfold, og rangerer mennesker fremfor å se bortenfor de ytre variasjonene.

                       

Barnehijaben som de kaller det, er en hette på lik linje med hette på hettegenser eller caps, den vanskeliggjør verken bevegelse eller deltagelse i noe som helst. Å si at den hindrer integrering er det samme som å si at den bremser muligheten for å bli "helt norsk". Tøystykket er ikke til hinder for å lære norsk, få venner, jobbe, gå på ski, studere eller svømme. Det eneste den er til hinder for er å glemme at bæreren er muslim. Og det er kanskje der problemet ligger? De som ikke liker at kvinner dekker seg til vil helst at muslimer kan være troende på innsiden, og se "normale" ut på utsiden. "Typisk norsk". Men typisk norsk er i dag multikulturelt og mangfoldig, også i et trosperspektiv.

Den heldekkende badedrakten "burkini" har jeg selv brukt siden jeg konverterte i 2006. Jeg har aldri hatt problemer med å bade, svømme eller være tilstede på en strand i denne drakten. Den ser ut som en helt vanlig treningstights og en litt lang genser med en hette til. Ganske lik en våtdrakt til dykking eller vindsurfing.

Men klimaet har kjølnet etter at den politiske aktivist-islamistene IS (ISIL/DAESH) i Syria/Irak/Levanten har satt sin skrekk i vesten med trusler og terror, og alt som ser "muslimsk" ut har blitt kilde til debatt og en symbolkrig om hva som kan tillates i det sekulære samfunnet. Etter angrepene i Paris og nå i Nice i sommer har Frankrike flommet over av islamofobi og økende hat mot den fransk-muslimske befolkningen. Ironisk nok siden flere franske muslimer selv mistet livet i terroranslagene, og det også var franske muslimer blant heltene som reddet liv i kampen mot terrorismen.

Da et badeland utenfor Cannes ønsket å arrangere burkini-dag slo byens borgermester til med et forbud for badedrakten. Nice og flere byer fulgte etter. Kort tid etter at forbudet var et faktum slo væpnet fransk politi til mot en eldre kvinne på stranden med krav om å kle av seg. Kvinnen bar en tights, en tunika og hadde et skjerf på toppen av hodet. I full offentlighet, til applaus fra det bikinikledde publikumet, ble hun ydmyket ovenfor en hel verden. Siden den gang har politiske stemmer her hjemme, selvfølgelig de alltid hyggelige og inkluderende Frp, foreslått å forby plagget i Norge.

Svaret er selvfølgelig at et forbud mot normale klær er helt absurd! Vi kan ikke ha et samfunn som forbyr det enkeltpersoner misliker. Her er det lov å ytre sine meninger, og det er akkurat det vi gjør nå - brukere av "burkini" eller muslimsk badedrakt som jeg velger å kalle min.

Frankrike opphevet i dag forbudet mot burkini på strendene, og det er jeg meget glad for. Det viser at diskriminering og apartheid ikke hører hjemme i et moderne samfunn, og at det, tross motvilje mot islam, finnes mennesker som verdsetter verdier som frihet og menneskerettigheter foran antipati og forbud
                                             
Fra dagens markering "Min kropp - min rett!" utenfor den franske ambassaden i Oslo.

La meg si det en gang for alle: hijab handler ikke om at kvinner skal ta ansvaret for menns begjær. 

Det handler ikke om at kroppen er stygg, skamfull eller på noen som helst måte ikke i stand til å vises frem. Hijab handler ikke om å flagge at man er seksuell. Hijab handler ikke om at kvinner er mindre verdt. Hijab handler ikke om tvang. Hijab handler ikke om å vise eierskap til noen, verken ektemann eller familie. Hijab handler ikke om mindreverd. Alt dette er myntet på ukorrekte tolkninger av Koranen eller fundamentalistiske sekulære som Hege Storhaug, Carl I. Hagen og Siv Jensen som nekter å søke innsikt og forståelse hos annerledesheten de ikke vil bli kjent med. Hijab er ikke et politisk symbol, og den er absolutt ikke et islamistisk symbol. Det finnes riktig nok grupperinger som har både politiske og islamistiske mål, som også påtvinger hijab og bruker en markant uniformering. Men vi må skille mellom ulike legale eller illegale grupperingers politikk og taktikk, og et klesplagg som benyttes av millioner av mennesker i ulike farger og variasjoner. 

Hijab er: religiøs praksis og et påbud i normativ islam.

Når Hege Storhaug og andre kjemper mot hijabens rett i samfunnet og påstår at den er islamismens symbol, er ikke dette korrekt. Alle de fire lovskolene som er retningsgivende innen sunniislam bekrefter at tildekning er et påbud i religionen, samtidig som de legger vekt på at all religiøs praksis er et frivillig og personlig valg. Når hun linker bruken av moderne hijab opp mot veksten av islamsk politikk i Midt-Østen gir hun disse bevegelsene for mye makt. Sannheten er at det er et sammensatt bilde av kolonialismetiden, identietskrenkelser, maktubalanser, diktatur og utvikling av nye stater og ikke minst imperalisme, krig og fattigdom som har forårsaket store utfordringer for den arabiske verdenen. Den muslimske verdenen er i hovedsak forbundet med Midt-Østen og Nord-Afrika, selv om Asia og Afrika også har nasjoner med muslimsk majoritet. Den muslimske identiteten har utviklet seg mye gjennom de siste femti årene. Det betyr på langt nær at det politisk islam som står for den økende bruken av hijab vi blant annet ser blant yngre muslimer i Europa. 

Tildekning av håret kan i noen tilfeller også være tradisjon og kultur. I tillegg finnes tildekning av hodet og/eller håret i andre religiøse praksiser som kristen ortodokse, katolisismen, jødedommen mfl.

Hvorfor skal kvinner dekke seg til? 

Både menn og kvinners ærbarhet er oppfordret som veiledning for de troende i Koranen og gjennom profeten Mohammeds fvmh (fred være med ham) praksis, som muslimer følger som hellige kilder til Guds veiledning for menneskene. Hvordan vi skal forstå ærbarhet er et tema for diskusjon. Det er allikevel ikke tvil om at islamsk teologi betegner ærbarhet som bl.a. å unngå blottlegging av intime deler av kroppen i tillegg til en matchende oppførsel i ord og gjerninger. Hijab er altså ikke skautet i seg selv, men tiltakene som benyttes for å verne om sitt private og mest sårbare. Dette inkluderer intime deler av kroppen, seksualiteten, språk, ordvalg, tema osv. Et høyt krav til høflighet og anstendighet innebærer hijab. Hijab er skillet mellom privat og offentlig. Vi bruker derfor ikke sjalet hjemme, med andre kvinner eller med vår nærmeste familie, men hijab-oppførsel bør følge den troende i alle ord og gjerninger døgnet rundt. Dette er én av flere årsaker til at jeg elsker hijaben, den er en myk påminnelse som beskytter meg mot det jeg søker å avstå fra, en påminnelse om det jeg streber mot og en drakt som gjør at jeg blir gjenkjent som muslim. Noe av den samme følelsen har jeg hatt på 17. mai når jeg møter en annen som har samme bunad som meg. Den er litt sjelden og jeg har valgt den i en annen fargekombinasjon enn den mest tradisjonelle. - Åh, er du også derfra?, sier vi til hverandre. Også føler man umiddelbar nærhet og glede, og slår av noen ord med en vilt fremmed til man smilende går derifra. 

Hvorfor bruker ikke menn sjal? Kvinner og menn har forskjellige kropper og forskjellige områder som anses som private. For kvinnen er hennes hår, hals, byste og figur ansett som privat. Mennen skal dekke sin awrah (det private) som er fra navelen til knærne. Veiledningen klargjør at det er bedre for de troende å dekke seg til, for egen ærbarhets skyld og for å bli gjenkjent som troende.

Hvorfor må kvinner bruke hijab? Det er kun i diktatur og ufrie stater kvinner ilegges tvang om kleskode. En slik form for tvangsutøvelse hører ikke hjemme i frie samfunn. Verken å bli kledd på eller av, av statsmakten. Religionen selv har ikke tvang og gir kun anbefalinger.

Hvorfor er det forskjell på kvinner og menn? Er ikke det urettferdig? I et samfunn som ser på mennesket med et unisex-blikk, hvor likestillingen er et faktum og tabuene sprengt kan det se urettferdig ut. Men religionen som ble åpenbart for 1437 år siden har en visdom over seg som troende har tillit til. Istedenfor å se på veiledningen som vanskelig eller diskriminerende har mange muslimer tvert i mot stor glede av de hensyn som er tilrettelagt for samfunnet og menneskene der det tas høyde for både kjønnsforskjeller og individuelle forskjeller. For å forstå dette må man søke en åndelig tilnærming til regelverket og et personlig forhold til Han vi kaller Gud. Den åndelige delen av troen påvirker det psykologiske og emosjonelle i mennesket som igjen fører til tanker og holdninger som for de troende oppfattes som riktig, mens utenforstående ikke kan begripe det. Alle mennesker forstår konseptet av godhet, men Allah swt godhet er også en klokskap og rettferdighet som overgår menneskets evner. Vi kan studere og forstå mye, men vi vil alltid være overlatt til noen spørsmål som ikke lar seg besvare - og der kommer spranget av tillit gjennom å praktisere tro og tvil i sin tilbedelse.


4 kommentarer:

Anonym sa...

Veldig fint og informerende innlegg. Jeg ble utrolig provosert av hendelsen med kvinnen på stranden i Frankrike, bekledningen hun var ikledd i kunne jeg selv, som er ateist, hatt på meg på stranden. Jeg gremmes over at hun ble beordret til å kle av seg (selv om hun ikke måtte ta av alt), og at dette skjedde til applaus og tilrop. Som kvinne vil jeg veldig gjerne beholde retten til å kunne kle meg som jeg selv ønsker, og jeg mener bestemt at problemet hverken ligger i hjiab, burkini, burka eller niqab, men at selve problemet oppstår i det vi bestemmer hvorvidt noen skal ta noe på ELLER av.

Anonym sa...

Jeg synes ikke det skal være tillatt med noen typer av disse plaggene i skolen.
Når jeg gikk i skolen hadde ikke vi ens lov å bruke luve eller caps på oss i klasserommet så jeg skjønner ikke helt hvorfor disse plagg skal være tillatt.

Anonym sa...

Kommentar om ditt forrige innlegg; Jeg har oppfattet det slik at homofili i praksis er forbudt, mens legningen er slik du har blitt skapt. Allah tester oss på forskjellige måter, noen blir født i krig og fattigdom for eksempel, og andre vokser opp med andre utfordringer. Livet på jorda er ikke ment å være enkelt. Når det står svart på hvit at det er forbudt, og også forbudt å støtte de som utøver det i praksis, burde det egentlig godtas. Det betyr ikke at de ikke skal respekteres, for der er jeg enig med deg. Folk tar egne valg og det er deres business, men vi kommer til å bli spurt om våres handlinger på dommedagen, og da er det greit å ha et rent rulleblad.

Anonym sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.