søndag 11. september 2016

Den mangfoldige troen

Dagfinn Nordbø skriver i ”Den ubrukelige religionen” at det er på tide at liberale, oppegående, unge mennesker forstår hva som er den eneste veien ut av dette – altså religionen, at det eneste fornuftige er å forlate den. Den samme klagesangen har jeg hørt i flere år fra den ellers så hyggelige mannen som både lager god musikk og frisk satirehumor. Men dette er ikke satire, det er et nakkeskudd på tusenvis av troendes livssyn, kultur, identitet og tilhørighet. Religionskritikk trenger vi, ja – den deltar jeg i selv også, som praktiserende muslim. Hvis du ser nøye på illustrasjonsbildet til Nordbø, ser du undertegnede i rød hijab nederst til venstre, med gruppen ”Skeiv Verden”. På brystet bar jeg en plakat med teksten ”Slutt å plage minoriteter. Respekt, likeverd, inkludering”, som en tydelig beskjed til både kritikere av muslimer og homofile. Skeiv Verden gjør en formidabel innsats for en minoritet blant minoriteter, hvor spesielt de homofile muslimene utgjør en ekstra sårbar gruppe. En av de unge mennene jeg gikk ved siden av bar en ansiktsmaske, og før paraden kjørte i gang sier han til meg – Jeg må ha den på skjønner du, fordi familien min må ikke kjenne meg igjen. Jeg har ved flere anledninger besøkt Skeiv Verden, og lyttet til deres hjerteskjærende beretninger om personlig tro, frykt og ekskludering.

Det er ikke tvil om at homofile muslimer trenger flere støttespillere som aksepterer mennesker slik de er. Noman Mubashir definerer seg selv muslim, ikke som ”innvandrer med muslimsk bakgrunn”. Det syns jeg er gledelig. Dessverre tror mange at de må velge mellom sin religion og sin legning, men faktum er at lærde innen islamsk lovgivning er tydelige på at det viktigste er å beholde sin tro. Hva som praktiseres eller ikke er en privatsak, og ikke et anliggende for offentlig fordømmelse. Homofile muslimer er like velkomne i trossamfunnet som alle andre. Den svært kjente Shaykh Salman Al-Ouda, som gjestet Norge tidligere i sommer, har kritisert Saudi-Arabia for å praktisere dødsstraff, og sier at temaet kun står mellom den troende selv og Gud.

Vi må, i anstendighetens navn, trekke et skille mellom teologien og samfunnsutviklingen. Den norske kirke har hatt en tolkningstradisjon og demokratisk forankring som har tillatt store forandringer i det religiøse budskapets form gjennom de siste 500 årene. Kanskje spesielt de siste hundre har det vært en markant forandring i forkynnelsen.. Islam spesielt, som ofte anklages for å være de homofiles verste uvenner, har også en bred tolkningstradisjon. Allikevel er det kun den mest konservative utgaven som utelukkende omtales i media. I våre trossamfunn, i våre nabolag og i våre familier lever mangfoldet sin gang som en privatsak. Selvfølgelig finnes det homofobi her også, som ellers i samfunnet. Det ironiske er at det er religionsmotstandere som Nordbø som står å drar i dynene, mens muslimene selv stort sett finner måter å leve med det på. Mubashir har lenge levd i homofilt samliv, og er far til to nydelige barn. Den kritikken han har møtt nå vil jeg påstå skyldes kulturell homofobi mer enn religiøs fordømmelse. Det er en utfordring at religionen brukes som årsaksforklaring for homofobi, når alle de monoteistiske religionene har reguleringer for seksualmoralen. En annen årsaksforklaring er den manglende kunnskapen og forståelsen for begrepet legning, som i bunnen handler om en ufullstendig forståelse av mennesket som vesen. Det finnes en høy andel flerkulturelle nordmenn som fortsatt tror at homofil legning er noe man velger. Enkelte tror det kan kureres. Det er et problem.

Islamsk Råd Norge (IRN), ved tidligere generalsekretær Shoaib Sultan, gjorde det klart ovenfor LLH og media i 2009 at sharialovgiving som dødsstraff for homofili ikke er noe IRN eller medlemsorganisasjonene prediker. Hver gang homofili og islam diskuteres trekkes Iran og Saudi-Arabia frem som totalitære stater som forbyr praksisen. Dette må forstås i en kontekst av totalitære stater som er motivert av makt, og politikk bygget på konservativ fundamentalisme. Religionen islam er opprinnelig svært rikholdig og fleksibel. Den praktiseres i alle verdenskontinent og har flere ulike lovskoler, tradisjoner og variable, kulturelle og kunstneriske uttrykk.

Når selveste Basim Ghozlan, forstander i en av Norges største moskeer, uttalte i et intervju til Vårt Land i forkant av årets homoparade, at tiden er inne for å tenke nytt om kjønn, har det skjedd en stor utvikling på området. Han åpner for at det er kunnskap vi ikke har kjent til som nå viser seg å gi oss et nytt perspektiv på kjønnsforståelse og seksuell legning. Uten at han konkluderer videre, syns jeg allikevel dette er et modig og ikke-diskriminerende bidrag som har fått alt for lite oppmerksomhet. Han understreker også at alle er velkomne i moskéen til bønn uansett legning, og at det ikke er noe tema for religiøs praktisering hva man gjør i sitt private hjem. Selv har jeg tatt til orde for å øke forståelsen for hva det religiøse ekteskapet som institusjon er, til sammenlikning fra det juridiske partnerskapet. Jeg har flere ganger blitt beskylt av konservative stemmer for å drive ”markedsføring for homofili”, mens mitt egentlige virke er fordomsfri dialog og selvmordsforebyggende inkludering.

Som samfunnsdebattant og blogger har det vært mitt konstante engasjement å vise frem medmenneskeligheten i islam, og også stå på barrikadene mot urett – både fra utsiden, med falske beskyldninger om vår tro, og fra innsiden av det muslimske samfunnet hvis ytringer tidvis har vært preget av teologisk vranglære, ukultur og fobier. Nordbøs fordømmelse av religion som helhet er ingen nyansert religionskritikk, fordi den peker ikke på annet enn problemområder som er generelle for samfunnet og ikke religionens ansvar spesielt. Staten velger å stimulere til forbund av trosfellesskap i samfunnet gjennom en medlemsstøtte fordi dette er av flertallet definert som et gode. At mennesker kommer sammen for å forbedre seg som enkeltmennesker og gjøre gode gjerninger for samfunnet de er en del av har en langt større nytteverdi enn den minimale sponsingen på en skarve tusenlapp pr medlem. Trossamfunnene drives i hovedsak av ildsjeler og frivillighetsarbeid, og overlapper samfunnets øvrige tilbud og ordninger for alt fra sosiale behov og personlig veiledning til engasjement og deltagelse. Den norske kirke er den største mottakeren av statsstøttet trosfrihet. 

I tillegg har vi en kulturell tilhørighet til sakramentene. Sekulære nordmenn og agnostikere velger fortsatt å døpe sine barn av tradisjon, og selv ble jeg viet i en kirke. Den norske kirke er skilt ut av staten, men religionene kan aldri skilles fra menneskene. Det er historieløst og mangelfullt å definere frihet som ateisme. I en tid hvor nyreligiøs praksis blomstrer som aldri før og begrep som åndelighet har fått en legitim plass som personlig tro, er det ikke religionen som er samfunnets fiende. Mangfoldet er frihetens beste venn, livssynet en del av oss alle.

Diskriminering og trakassering av minoriteter er forbudt ved lov, og burde etter min mening også være noe vi alle engasjerte oss mer i for å forebygge og bekjempe. For vår egen del, men også for vår neste. Vår elskede Kong Harald har forstått viktigheten av mangfold og respekt for personlig tro. Som tidligere høyeste leder av statskirken, og det fremste symbolet på Norge, har han inspirert oss gjennom sine taler. Kongen er en klok mann som alltid nevner medmenneskelighet og inkludering spesielt, og berører tema som politikerne selv ofte unnlater å snakke for mye om. Når alt handler om popularitet i en maktkamp for å vinne stemmer har medmenneskelighet tapt konkurransen i medias jakt på store overskrifter som provoserer. Dessverre må vi som ønsker å preke nestekjærlighet og nåde tilegne oss et populistisk språk som slår tilbake hvis vi skal nå frem i konkurransen om spalteplass. Men jeg ønsker ikke å slå noen tilbake, jeg ønsker å inkludere Nordbø med sin misnøye.

Søndag 18. september arrangerer to store, islamske trossamfunn, ”Id for alle” i Eventhallen på Hasle. Id al-adha som i år faller på mandag 12. september feires for å markere slutten på pilgrimsreisen og minnes profeten Abraham som ble testet for sin offervilje. Jeg vil gjerne invitere Dagfinn Norbø til å bli med oss og se med egne øyne hva religionen gjør for oss. Kjerneverdier som ydmykhet, ærlighet, renhet, nestekjærlighet, omsorg for andre, spesielt de svakeste, dele av det vi har og avholde oss fra egoisme, arroganse og brutalitet – det er islam. Å ta i mot Guds budskap er ikke til hinder for frihet, men det begrenser negative handlinger som skader oss mennesker. Når vi ber minner vi oss selv på hvor lite makt vi faktisk har, at alt vi eier og nyter godt av, fra vår helse til våre eiendeler, er noe vi har fått eller tilegnet oss gjennom velsignelse. Ingen skaper seg selv, ingen styrer sitt liv i den grad at vi kan holde oss unna sykdom, lidelse eller smertefulle erfaringer. Døden venter oss alle. Hvordan du vil bli husket og hva du vil ha utrettet mens de hadde livet, er noe som opptar oss og setter alt annet i kontekstuelt perspektiv.


Selvfølgelig finnes det dårlige handlinger, holdninger og uakseptabel oppførsel – også fra mennesker som definerer seg som muslimer. Men vi kan ikke legge skylden for dette hos verken religionen eller Gud selv. Religionen kan aldri forstås alene, den lever i mennesker som også er relasjoner, familier, samfunn, politikk, tidsalder, sted i verden og tolkningsbasert kontekst. Enten man tror på en Gud eller ikke, mener flere at det er naturlig for mennesket å gjøre godt. Vi har en ramme som forteller oss hvordan, som for 1,5 milliarder mennesker gir innhold, mening og glede på daglig basis. Selv om andre ikke føler det sånn, er ikke religionen ubrukelig. Tvert i mot, den er svært brukbar! Søndag inkluderer vi alle som ønsker å komme til en stor folkefest, om ikke for annet – bruk oss for den, Nordbø. Velkommen!