fredag 17. mars 2017

Å ta av seg hijaben

Nylig har fire bekjente tatt av seg hijabene. De har sluttet å bruke den. Anne Sofie Roald tok den av for flere år siden. Norsk konvertitt og islamforsker. Malika Bayan fra frisørsaken. Og nå også Laial Ayoub. Norges største hijab-blogger. Og da blir de som står rundt fulle av spørsmål. - Hvorfor gjør du dette? - Har du sluttet å være muslim?

Jeg har selv tatt av meg hijaben etter å ha brukt den i fem år. Det var mange grunner til det. Og det var langt i fra et enkelt valg. Over tid økte misnøyen med flere ting, som til slutt vokste seg så stort at svaret ble tydelig. Den måtte av. Det var noe som måtte avdekkes, løsrives, sentreres. Jeg måtte finne meg selv igjen etter tøffe tak over lengre tid. Å være en skyteskive på daglig basis har sin pris. Det alle må forstå er at det å bære hijab i Norge ikke er det samme som i et muslimsk land der hijaben er helt normal, tradisjonell og ansett som et tegn på religiøsitet. Der forsvinner du i mengden, her skiller du deg ut.

"Jeg heier på alle kvinner som tar av seg hijaben 

når det er det som føles rett for dem, 

og jeg heier på alle kvinner som bærer hijaben stolt 

når det er det som føles rett for dem!"


Foto: Nysahanny, Devian Art


Alle har sine egne personlige grunner til å ta en slik avgjørelse. Det føles nesten like utidig å spørre noen om hvorfor de tok av seg hijaben, som å spørre om hvorfor noen skiller seg. Det er ikke én dag med vanskeligheter som gjør at noen tar til så drastiske skritt, det er noe vi har tenkt på mye og lenge. Det er et personlig valg, men også et valg som synes i offentligheten, som det er umulig å ikke berøre. Hvorfor bruker du hijab, og hvorfor tok du av deg hijaben, må vi svare på. Om og om igjen.

Jeg forstår at hijaben er et religiøst plagg og ofte sammenliknes med en nonnedrakt. Men muslimer avlegger ikke en éd for livet at de skal tildekke seg. Det er et personlig valg, ofte påvirket av familiens praksis, kulturell tilhørighet og ikke minst - ønske om religiøst uttrykk. For de aller fleste som velger å bruke hijaben tilkjennegir den som et religiøst uttrykk, noe de gjør for Gud. Hvis man ikke har en tro på at dette er for Gud, men for andres holdninger eller press fra omgivelsene, er det mye vanskeligere å kle seg på en måte som tidvis møter misnøye.

Stort sett går det bra, men nesten alle jeg kjenner har opplevd episoder som har vært ubehagelige, kanskje også skremmende. Det er en høy pris å leve med. Forskning har avdekket at det gir psykiske skader hos muslimer når de blir sett på som fiendebilde, møtt med motvilje og skepsis. Daglig får jeg stygge blikk, ikke sjelden får jeg en slengbemerkning. Jeg forstår godt de som ikke orker denne kampen. De fleste vil ha et liv i fred og ro med sin familie og sine venner. De fleste vil bare leve uten problemer. 

Som minoritet forsterkes den uønskede oppmerksomheten, og i en tid med polarisert debatt om religion og terrorisme, har muslimene fått et stempel som det sorte får. Urettferdig og kunnskapsløst, men vi betaler allikevel prisen. Etter de siste års terrorhandlinger i Frankrike og Belgia har hatkriminaliteten økt, og flere velger å ta av seg hijaben for å unngå problemer i det offentlige rom. Frp-politikerne bidrar sterkt til denne retorikken, og diskriminerende ytringer fra Carl I. Hagen legitimerer økt hverdagsrasisme i kommentarfeltene, på arbeidsplassen og på t-banen. Det er ikke lenger tabu å hate muslimer. Folk har fått klarsignal fra regjeringsmedlemmer som Sylvi Listhaug om å ikke ønske flyktninger velkommen, og å kapre kristendommen som et slags islam-buffer mot de fremmede. Nasjonalpopulisme er så langt fra kristendommens lære og Jesus eksempel man bare kan komme.

Noen tar av seg hijaben etter et samlivsbrudd. En ny start. Finne seg selv igjen. De fleste har begynt med hijaben av egen fri vilje, men så kan man komme i en relasjon hvor man ikke lenger har et fritt valg. Det skjedde med meg. Jeg elsket å gå med den, men da den første sommeren kom etter min konvertering fikk jeg sjokk. Jeg ante virkelig ingenting om hvor varmt det skulle komme til å bli, og hvor klaustrofobisk det skulle være i langermede, fotside kjoler med et syntetisk skaut knyttet rundt hodet. Svetten rant fra hodet, nedover nakke og rygg, og armene. Lengselen etter en sykkeltur med håret flagrende, en svømmetur i badedrakt eller bare å gå i shorts ble enorm. Jeg gråt meg gjennom hele sommeren, og tilbragte store deler av sommeren innendørs fordi det var for vamt å gå ut. Jeg hadde nemlig gått hen å giftet meg med en som ikke under noen omstendigheter var villig til å akseptere at jeg sluttet med hijaben. Og da var ikke valget fritt lenger. Hijaben ble tyngre, trangere og varmere for hver dag som gikk. Jeg holdt ut, aksepterte det, misnøyen kom tilbake, jeg hatet det, opponerte, kranglet, aksepterte det - og slik gikk det i en runddans helt til jeg reiv den av meg i raseri og marsjerte ut av huset. Det tok noen år å komme dit.

Det var jo Guds befaling, sa han, at jeg skulle dekke meg til. Det er din plikt. - Hva med nåden?, spurte jeg. Jeg blir syk av dette. - Du skal få lønn for ditt strev, sa han. Jeg kunne ikke leve med en religionsforståelse hvor alt handlet om livet etter døden. Livet på jorda er også viktig. Profeten sa selv at vi skulle få smake en bit av Paradis i dette livet. Religionen skal leves balansert, sa han. Hvor var profetens ord nå?

Nå er hijaben min på igjen. For i dag. Jeg tar én dag av gangen. Det er ikke lett. Den er vakker, jeg føler meg flinkere som bruker den, og den minner meg på mange av mine islamske plikter på en god måte. Men den gjør meg også til en skyteskive på daglig basis. Alt handler om hijaben, om muslimer og islam. Jeg er på jobb for islam 24/7 og går i uniform. Ingen vet hvem jeg egentlig er bak dette plagget. Alt jeg også er. For det er privat og personlig. Som norsk er det tungt og fremmed å ha en slik rolle i det offentlige rom. Jeg skammer meg verken for kroppen min eller oppførselen min, og tror ikke på kunstig ærbarhet. Allikevel syns jeg det er noe veldig vakkert over hijaben og hva den symboliserer. Den er min krone, min tiara. Men jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal presse meg til å holde ut, hvis jeg virkelig føler for å gå uten - så gjør jeg det. Jeg vet at denne friheten ikke er alle forunt. Men det er slik religion bør praktiseres: frivillig og med god intensjon. Hvis andre, som Khadra Yousef, skal dømme meg for å bruke hijab fordi jeg da "ikke sympatiserer med kvinner som blir tvunget til å bruke den" - har jeg jo ingen fri vilje. Jeg bruker mine frie vilje til å bære hijab. Nå.

Jeg lurer ofte på om nonner lever med samme ambivalens? Om de noen gang angrer seg eller føler seg innestengt? Om de får kontakt med Gud når de spør om hva som er riktig å gjøre?

Hver gang en kvinne tar av seg hijaben er det smittsomt. Det vil inspirere andre som har tenkt på å gjøre det samme, men ikke turt. Det har forskning avslørt. Både matvaner, skilsmisser og til og med selvmord er terskelsenkende når noen andre gjør det. Å ta av seg hijaben er et stort valg. Tøft, skummelt og veldig ensomt. Man mister venner, mister ære i form av æreskulturens indeks, det sladres. I går fikk jeg høre at kvinner har en halv hjerne som tar av seg hijaben. De respekterer ikke religionen, og tar ikke troen på alvor. Mens en mann som gjør noe galt i religionen bare har hatt en vanskelig episode. Kvinner trues til å ikke ta den av, trues med bank og til og med drap. Vi som tar den på trues med bank. Beskyldes for landsforræderi, trues på livet. For noen dager siden gikk Carl I. Hagen ut med et ønske om å ikke ansette noen i Oslo kommune med hijab. Du gjør det så lett for oss, Carl. Så lett å hate. Men det er jo det vi jobber mot hele tiden, hvorfor skaper du mer hat når vi kjemper mot? 

Hijaben er ladet med følelser. Den er et segl full av historie, blod, svette og tårer. Kultur, fortellinger, krydder, dufter og mystikk. Det er egentlig bare et tøystykke. Og for noen betyr den alt.

Lev og la leve! Det viktigste av alt er friheten til å ta egne valg.


søndag 1. januar 2017

God jul og godt nytt år!

Men kan muslimer si det da? Det er ikke fra islam å feire jul, selv om vi også anerkjenner Jesus (Isa s.a.). Det er heller ikke fra religionen å feire nyttår, og spesielt ikke å bruke penger på å handle inn fyrverkeri, feste med alkohol eller liknende. Vi feirer ikke Jesus fødselsdag og ikke profetens fødselsdag heller, selv om noen muslimer har lagt til seg den skikken. Faktisk feirer man ikke fødselsdag i islam i det hele tatt. Profeten gjorde det ikke, og han advarte spesifikt mot å opphylle ham selv. Han ville ikke bli tatt for å være guddommelig, slik de kristne hadde helliggjort Jesus etter hans forsvinning.

Men er det haram å si "God jul" og "Godt nyttår"? Altså haram som i forbudt og direkte motstridende mot religionen?

Noen få påstår det. Alt som ikke har sin referanse til profeten Muhammeds (fred være med ham) tradisjon er nyoppfinnelser eller enda verre, ting han advarte oss mot. Det at muslimer lever i sekulære stater og i en moderne verden skal ikke være unnskyldninger for å ikke holde seg til sin tros retningslinjer.Vi må ikke la oss lure til å akseptere ting som vi er advart mot, og det som er gjort forbudt for oss er skadelig, urettferdig eller utnyttende tradisjoner - eller at det tilhører andres tro, være seg kristne, jøder, flergudsdyrkere eller hedningene. Muslimer må aldri ape etter de vantros handlinger, men være kritiske og alltid sjekke om noe er av Guds vilje for oss eller ikke. Til det kreves kunnskap, overblikk og vilje til fredelig sameksistens.

Foto: Google (trollheimsporten.no)

Det er ikke vanskelig å forstå at mange muslimer tar direkte avstand fra jul og andre feiringer som de har lært faller utenfor sin religion. Det er en stor snakkis hvert år om man i det hele tatt kan ønske andre "God jul og godt nytt år", om man "feirer" jul eller ikke, og om dette er en form for avgudsdyrking. Hvis man ønsker å gjøre det rette og søke belønning fra sin Skaper er det ikke vanskelig å ofre hygge og midlertidig glede i dette livet, når man vet hvilken belønning som venter for sitt strev.

Men spørsmålet er om de gjør det rette?

Jeg mener at fundamentalisme på mange måter fører de troende på den smale sti, ikke nødvendigvis på den rette sti - slik Gud selv sier i Koranens åpningsvers. Det er viktig å kjenne sin religion grunnleggende og godt for å kunne ta riktige valgene når vi står ovenfor utfordringer i livet. Mange Koranvers kommer med krystallklare budskap, det er så - men man må også kjenne til deres historie og bakgrunnsforståelse for å forstå de riktig. Når det gjelder profetens hadith, altså fortellinger om hans liv, lære og virke, som supplerer Koranen som livsveiledning for muslimene, må man også kjenne til sammenhengen og historien for å bruke de rett. Det går sjeldent bra hvis man velger ut et vers eller en fortelling her og der, og prøver å begrunne regler som ikke står i samsvar til religionens helhet. Det er nettopp derfor en sheikh eller lærd i islam har mangfoldige års utdannelse, og må kjenne til hvert enkelt tilfelle for å kunne gi korrekte råd. Selv om dette foreligger vil de kunne gi forskjellige råd. Vi må derfor aldri glemme at religion aldri er noe annet enn råd. - Dette er en veiledning for de troende, står det i Koranens lengste og andre surah, Al Baqarah. Lengre ut i samme surah - Det finnes ikke tvang i religionen.

Men det står ingenting om jul og nyttår i Koranen?

Nei, og siden den ikke er gjort ulovlig for oss der er den heller ikke det. Profeten var tydelig på at man ikke skulle feire vantro skikker eller ta del i ting som ikke var bra for oss. Men nå består ikke jul av verken offerbål eller pinsel av noe slag. Den norske julen slik vi kjenner den i dag består av en stor porsjon gamle tradisjoner fra tiden med lysfest (fra Romerriket), jol (midtvintersfest) og siden kirkens feiring av Jesus fødsel (kristendommen). Nordmenn feirer jul på mange forskjellige vis, og mange muslimer har også funnet det hyggelig å ta del i denne kulturelle tradisjonen. Det er vanskelig å se at det tar skade å henge noen ekstra lys i vinduet eller motta en gave, samle familie og venner til mat eller bruke ferietiden til ettertanke og bidra til de som ikke har det så greit. Mange muslimer har denne julen samlet inn penger og klær til syriske flyktninger, og brukt sine fridager nyttig.

Religion er ikke én enhet eller noe entydelig håndgripelig. Religion er vevd sammen med menneskers tradisjoner, kultur, tro og overtro, arv, samfunnsstruktur og politikk. Å påstå at man ikke feirer jul mens man bor i Norge blir vanskelig, for vi er alle omringet av den kulturelle julens farger, musikk, hygge og konstante kjøpepress. Selv melkekartongen finnes utelukkende med juledekor.

Gud belønner dine intensjoner, og den som har til hensikt å hygge seg med ufarlige midler i moderate mengder, som tv, god mat eller ekstra lys - gjør neppe noe galt. Selv går jeg på julegudstjeneste med familien min, fordi det er vår tradisjon. Jeg har vokst opp som kristen og har en familie som er medlem av Den norske kirke. Når jeg blir med dit går vi sammen som en familie og følger en viktig tradisjon for oss. Når jeg er tilstede under julegudstjenesten er det ikke som religiøs dyrkelse, men som observasjon og tilhørighet til det landet som er mitt fedreland og den familien jeg hører til i. Når jeg ferier Eid er de med meg til moskéen, og vi har gjester og selskap hjemme hos oss.

At jeg ønsker mine venner, familie, kollegaer og naboer god jul og godt nytt år er en viktig del av samfunnskommunikasjonen mellom nordmenn. Den er verken mot min religion eller min Gud, for høflighet og hensyn er svært viktig. Du er ikke delaktig i en religiøs praktisering selv om du viser de tilhørige kulturell respekt. Vi synger "Deilig er jorden". Jeg la en hundrelapp i kollekten, for den går til de samme flyktningene som vi samler inn penger til i moskéen også.

Og når året er omme og en ny solkalender starter opp er det den offisielle kalenderen vi bruker i Norge, selv om muslimer også har en hijrakalender. Jeg bruker ikke mye penger på fyrverkeri, fordi profeten frarådet sløsing til uviktige ting. Men jeg kjøpte noen stjerneskudd til min datter, og søker å leve et liv i balanse - som profeten stadig oppfordret til. Ikke for mye religiøse tilbedelse - men tid med familien og ditt arbeid også. Ikke overdrive på noen måte, men søke balanse i ett og alt.

God jul og godt nytt år, kjære lesere!