fredag 17. mars 2017

Å ta av seg hijaben

Nylig har fire bekjente tatt av seg hijabene. De har sluttet å bruke den. Anne Sofie Roald tok den av for flere år siden. Norsk konvertitt og islamforsker. Malika Bayan fra frisørsaken. Og nå også Laial Ayoub. Norges største hijab-blogger. Og da blir de som står rundt fulle av spørsmål. - Hvorfor gjør du dette? - Har du sluttet å være muslim?

Jeg har selv tatt av meg hijaben etter å ha brukt den i fem år. Det var mange grunner til det. Og det var langt i fra et enkelt valg. Over tid økte misnøyen med flere ting, som til slutt vokste seg så stort at svaret ble tydelig. Den måtte av. Det var noe som måtte avdekkes, løsrives, sentreres. Jeg måtte finne meg selv igjen etter tøffe tak over lengre tid. Å være en skyteskive på daglig basis har sin pris. Det alle må forstå er at det å bære hijab i Norge ikke er det samme som i et muslimsk land der hijaben er helt normal, tradisjonell og ansett som et tegn på religiøsitet. Der forsvinner du i mengden, her skiller du deg ut.

"Jeg heier på alle kvinner som tar av seg hijaben 

når det er det som føles rett for dem, 

og jeg heier på alle kvinner som bærer hijaben stolt 

når det er det som føles rett for dem!"


Foto: Nysahanny, Devian Art


Alle har sine egne personlige grunner til å ta en slik avgjørelse. Det føles nesten like utidig å spørre noen om hvorfor de tok av seg hijaben, som å spørre om hvorfor noen skiller seg. Det er ikke én dag med vanskeligheter som gjør at noen tar til så drastiske skritt, det er noe vi har tenkt på mye og lenge. Det er et personlig valg, men også et valg som synes i offentligheten, som det er umulig å ikke berøre. Hvorfor bruker du hijab, og hvorfor tok du av deg hijaben, må vi svare på. Om og om igjen.

Jeg forstår at hijaben er et religiøst plagg og ofte sammenliknes med en nonnedrakt. Men muslimer avlegger ikke en éd for livet at de skal tildekke seg. Det er et personlig valg, ofte påvirket av familiens praksis, kulturell tilhørighet og ikke minst - ønske om religiøst uttrykk. For de aller fleste som velger å bruke hijaben tilkjennegir den som et religiøst uttrykk, noe de gjør for Gud. Hvis man ikke har en tro på at dette er for Gud, men for andres holdninger eller press fra omgivelsene, er det mye vanskeligere å kle seg på en måte som tidvis møter misnøye.

Stort sett går det bra, men nesten alle jeg kjenner har opplevd episoder som har vært ubehagelige, kanskje også skremmende. Det er en høy pris å leve med. Forskning har avdekket at det gir psykiske skader hos muslimer når de blir sett på som fiendebilde, møtt med motvilje og skepsis. Daglig får jeg stygge blikk, ikke sjelden får jeg en slengbemerkning. Jeg forstår godt de som ikke orker denne kampen. De fleste vil ha et liv i fred og ro med sin familie og sine venner. De fleste vil bare leve uten problemer. 

Som minoritet forsterkes den uønskede oppmerksomheten, og i en tid med polarisert debatt om religion og terrorisme, har muslimene fått et stempel som det sorte får. Urettferdig og kunnskapsløst, men vi betaler allikevel prisen. Etter de siste års terrorhandlinger i Frankrike og Belgia har hatkriminaliteten økt, og flere velger å ta av seg hijaben for å unngå problemer i det offentlige rom. Frp-politikerne bidrar sterkt til denne retorikken, og diskriminerende ytringer fra Carl I. Hagen legitimerer økt hverdagsrasisme i kommentarfeltene, på arbeidsplassen og på t-banen. Det er ikke lenger tabu å hate muslimer. Folk har fått klarsignal fra regjeringsmedlemmer som Sylvi Listhaug om å ikke ønske flyktninger velkommen, og å kapre kristendommen som et slags islam-buffer mot de fremmede. Nasjonalpopulisme er så langt fra kristendommens lære og Jesus eksempel man bare kan komme.

Noen tar av seg hijaben etter et samlivsbrudd. En ny start. Finne seg selv igjen. De fleste har begynt med hijaben av egen fri vilje, men så kan man komme i en relasjon hvor man ikke lenger har et fritt valg. Det skjedde med meg. Jeg elsket å gå med den, men da den første sommeren kom etter min konvertering fikk jeg sjokk. Jeg ante virkelig ingenting om hvor varmt det skulle komme til å bli, og hvor klaustrofobisk det skulle være i langermede, fotside kjoler med et syntetisk skaut knyttet rundt hodet. Svetten rant fra hodet, nedover nakke og rygg, og armene. Lengselen etter en sykkeltur med håret flagrende, en svømmetur i badedrakt eller bare å gå i shorts ble enorm. Jeg gråt meg gjennom hele sommeren, og tilbragte store deler av sommeren innendørs fordi det var for vamt å gå ut. Jeg hadde nemlig gått hen å giftet meg med en som ikke under noen omstendigheter var villig til å akseptere at jeg sluttet med hijaben. Og da var ikke valget fritt lenger. Hijaben ble tyngre, trangere og varmere for hver dag som gikk. Jeg holdt ut, aksepterte det, misnøyen kom tilbake, jeg hatet det, opponerte, kranglet, aksepterte det - og slik gikk det i en runddans helt til jeg reiv den av meg i raseri og marsjerte ut av huset. Det tok noen år å komme dit.

Det var jo Guds befaling, sa han, at jeg skulle dekke meg til. Det er din plikt. - Hva med nåden?, spurte jeg. Jeg blir syk av dette. - Du skal få lønn for ditt strev, sa han. Jeg kunne ikke leve med en religionsforståelse hvor alt handlet om livet etter døden. Livet på jorda er også viktig. Profeten sa selv at vi skulle få smake en bit av Paradis i dette livet. Religionen skal leves balansert, sa han. Hvor var profetens ord nå?

Nå er hijaben min på igjen. For i dag. Jeg tar én dag av gangen. Det er ikke lett. Den er vakker, jeg føler meg flinkere som bruker den, og den minner meg på mange av mine islamske plikter på en god måte. Men den gjør meg også til en skyteskive på daglig basis. Alt handler om hijaben, om muslimer og islam. Jeg er på jobb for islam 24/7 og går i uniform. Ingen vet hvem jeg egentlig er bak dette plagget. Alt jeg også er. For det er privat og personlig. Som norsk er det tungt og fremmed å ha en slik rolle i det offentlige rom. Jeg skammer meg verken for kroppen min eller oppførselen min, og tror ikke på kunstig ærbarhet. Allikevel syns jeg det er noe veldig vakkert over hijaben og hva den symboliserer. Den er min krone, min tiara. Men jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal presse meg til å holde ut, hvis jeg virkelig føler for å gå uten - så gjør jeg det. Jeg vet at denne friheten ikke er alle forunt. Men det er slik religion bør praktiseres: frivillig og med god intensjon. Hvis andre, som Khadra Yousef, skal dømme meg for å bruke hijab fordi jeg da "ikke sympatiserer med kvinner som blir tvunget til å bruke den" - har jeg jo ingen fri vilje. Jeg bruker mine frie vilje til å bære hijab. Nå.

Jeg lurer ofte på om nonner lever med samme ambivalens? Om de noen gang angrer seg eller føler seg innestengt? Om de får kontakt med Gud når de spør om hva som er riktig å gjøre?

Hver gang en kvinne tar av seg hijaben er det smittsomt. Det vil inspirere andre som har tenkt på å gjøre det samme, men ikke turt. Det har forskning avslørt. Både matvaner, skilsmisser og til og med selvmord er terskelsenkende når noen andre gjør det. Å ta av seg hijaben er et stort valg. Tøft, skummelt og veldig ensomt. Man mister venner, mister ære i form av æreskulturens indeks, det sladres. I går fikk jeg høre at kvinner har en halv hjerne som tar av seg hijaben. De respekterer ikke religionen, og tar ikke troen på alvor. Mens en mann som gjør noe galt i religionen bare har hatt en vanskelig episode. Kvinner trues til å ikke ta den av, trues med bank og til og med drap. Vi som tar den på trues med bank. Beskyldes for landsforræderi, trues på livet. For noen dager siden gikk Carl I. Hagen ut med et ønske om å ikke ansette noen i Oslo kommune med hijab. Du gjør det så lett for oss, Carl. Så lett å hate. Men det er jo det vi jobber mot hele tiden, hvorfor skaper du mer hat når vi kjemper mot? 

Hijaben er ladet med følelser. Den er et segl full av historie, blod, svette og tårer. Kultur, fortellinger, krydder, dufter og mystikk. Det er egentlig bare et tøystykke. Og for noen betyr den alt.

Lev og la leve! Det viktigste av alt er friheten til å ta egne valg.