Islam i Norge الإسلام في النرويج

Utdrag av boka "Mitt islam"

2012-02-07T01:54:00.000-08:00

som er under skriving..

"Jeg satt meg ned på benken, mens jeg dro av meg den høyre sandalen. Høyre først, alltid høyre først, så venstre. Ren fot, skitten fot. Ren side, skitten side. Det har profeten lært oss. Jeg kikker meg raskt over skulderen for å se om det er noen i nærheten. Ikke et menneske å se. Jeg drar frem den melkehvite foten min fra den ankelside abayen og drar den tynne sokken over den. På tre sekunder er jeg igjen anstendig tildekket. Smetter foten tilbake i sandalen. Høyre fot klar, nå venstre. Gjentar ritualet med å kikke meg over skulderen.

Det kunne være en nabo som sto på verandaen sin og kikket utover skogen denne varme sommerdagen, eller at noen kom forbi på gangstien. Noen meter bak meg sto mannen min og ventet utålmodig. Han hadde protestert høylytt da jeg gikk ut denne dagen uten sokker. Det kunne skimtes en liten flik av min nakne hud mellom sandalen og kjolen hvis jeg skrittet fremover uten å tenke nøye etter hvordan kjolen la seg på foten.

“Nakne tær er forbudt, det burde du da ha lært deg nå?”, tenkte jeg i mitt indre. Jeg hadde lært, men prøvde meg på å spille dum og late som jeg ikke visste, hadde glemt eller bare ikke husket på sokkene. Jeg ville ha luft. Det var over tredve vramegrader denne sommerdagen, jeg var kledd i sort fra topp til tå, med tildekket hode, nakke, kropp og til og med sorte hansker på hendene. Hanskene var ikke et absolutt krav fra han, men det var forbudet mot håndhilsing på menn. Som norsk kvinne er det umulig å vite når en norsk mann har lyst til å håndhilse på deg, det kan være en gammel kollega, en butikkansatt, en lærer, ja hvem som helst som ønsker å hilse pent og strekker ut hånda i refleks. For å unngå å bli paralysert av ambivalens hadde jeg valgt å gå med hansker. Min mann sa at et håndtrykk med hansker var bedre enn et uten, som var totalt forbudt. Og jeg syns et liv med litt mindre angst i hansker var en grei byttehandel mot en runde kjeft om håndhilsing skulle finne sted. Men i dag hadde jeg altså trosset de for meg sinnssyke reglene om ærbar tildekning, og lagt ut på handletur uten sokker i sandalene. Jeg kom nesten ti meter ut fra blokka i det han oppdaget det og raste mot meg.
«Hva er det du driver med?!” utbrøt han, da han oppdaget det. “Jeg går ned og henter sokker!». Og der satt jeg, på benken rett utenfor, nærmest “arrestert” og skamfull, og følte meg som om jeg bodde på en helt annen planet. Fullt innpakket i sorte klær, med en varme som gjorde at jeg svettet fra innerste hårstrå til nedover ryggen og under ermene. Under tightsen, som skulle forhindre blotting av bar hud dersom et vindpust skulle rive tak i stakken, og ned i sandalene som var av skinn. Nå skulle sokkene gjøre meg hakket mer ærbar, og jeg aksepterte orderen. Jeg håpet at lydigheten skulle gi avkastning. Enten i form av godt humør i heimen, noe jeg egentlig anså som mindre sannsynlig enn å få en plass i Paradis for mine offer. Gud hadde forhåpentligvis mer nåde enn min ektemann."

Religiøse følelser

2012-01-31T05:19:00.000-08:00

Hver gang vi debatterer religion er det et tema som ofte blir glemt - nemlig religiøse følelser. Når VGs debatt redaktør kler seg i fulldekkende niqab og abaya og skriver om denne opplevelsen, blir observasjonen langt fra antropologisk fullgod fordi hun utelater det mest vesentlige med niqab. Hun kjenner ikke til og nevner ikke noe om de religiøse følelsene som ligger til grunn for klesvalget.

I religionspsykologien er religiøse følelser beskrevet som en sterk overbevisning uten psykologisk forankring i mennesket natur. Det er forholdet til noe større, utenfor mennesket. Rent naturvitenskapelig kan ikke noe av dette bekreftes, og uten å forholde seg til religion som en rent personlig, psykologisk opplevelse kan religiøse følelser, idéer, overbevisninger og tanker forstås som galskap. Denne overbevisningen som for mange er en sannhet, er for andre rent oppspinn og fiksjon. Dette må vi huske på når vi diskuterer religion og når vi snakker til religiøse mennesker.

Psykiatrien er godt kjent med religiøse besettelser som en del av sykdomsbildet ved storhetsgalskap, psykoser og enkelte personlighetsforstyrrelser. Grensen mellom hva som er sykelig og ikke går ved når folk klarer å forholde seg til begge "verdenene", nemlig vår normale verden av tro og tvil, samtidig med sin egen åndeverden. De som tror de ER Jesus eller en annen messias og sklir inn i en fantasiverden hvor de tror de skal redde verden eller har spesielle krefter, er helt klart syke på sinnet. Historien har vist oss at mange karismatiske sektledere og religiøse frontfigurer har vært gale, og brukt sin menighet og makt til egne fordeler. Ofte med onde hensikter.

Samtidig har psykologien og psykiatrien forståelse for religiøse følelser som viktige for troende mennesker. Å være religiøs eller troende er ikke en psykisk lidelse, selv om mange ikke-troende mener at troen på noe som ikke er naturvitenskapelig bevist bør anses som galskap i seg selv.

Vi som tror på Gud har dette som kjernen i vår virkelighetsforståelse. At Gud er vår skaper, den allmektige styrer og den som avgjør hva som skjer med oss etter døden, er en del av min religion. Å tro på Gud gir sterke følelser som ikke kan sammenlignes med noe annet. Troen på Gud og meningen med livet er større enn alt annet. Med muslimske "briller" forstås alt i livet ut fra forståelsen om skapelsen, livets tester og skjebnen. Om profetene, de hellige bøkene og våre plikter som troende som ønsker å underkaste oss Guds vilje for å oppnå Hans gunst. Å skulle forstå dette utenfra er som for en mann å skulle prøve å sette seg inn i hvordan det føles å ha et spirende liv voksende i sin livmor. Han kan observere, høre om hva som fortelles og prøve å sette seg mentalt inn i situasjonen, men han kan aldri vite hvordan det føles. Slik er det også for ateister og agnostikere, og de som ikke selv har opplevd religiøse følelser. Det kan forklares, men aldri forstås fullt ut.

Jeg har aldri brukt niqab, men jeg har bært hijab i 4 år. Det er lightversjonen av tildekning, mens niqab er det strengeste. Jeg syns det er leit at de religiøse følelsene bak dette valget så sjelden kommer frem i debatten om plaggene. Hvis vi ser bort fra tvang, kultur, press fra omgivelsene og undertrykkelse, som ikke skal være grunner til å bære disse plaggene, kommer vi til den religiøse kjernen. Hvorfor man bruker hijab (eller niqab) er fordi man har en trosoverbevisning om at man gjør det rette.

I fundamentalistisk og konservativ islam er moral og ærbarhet et viktig tema. Det er klare grenser for hva som er anstendig oppførsel for kvinner og menn, og hvordan kjønnene skal omgås hverandre i samfunnet. Religiøse kvinner er ansett som ærbare juveler som trenger beskyttelse. Denne beskyttelsen foregår blant annet ved tildekning av hennes kropps private sone i det offentlige rom. Tildekningen skal også hjelpe henne selv til å huske på sine moralske prinsipper og islams verdisyn. Den skal også være et symbol for andre slik at hun blir gjenkjent som muslim i offentligheten. Dette skal bidra til at hun beskyttes, hjelpes og vernes av sine likesinnede.

Når man har en sterk personlig religiøs overbevisning er den følelsen sterkere enn en forelskelse til et annet menneske, den er nærmest som en besettelse eller overnaturlig tilstand av euforisk sanselighet. Man er så overbevist, så overveldet, så trygg i sin sak - at man nærmest er blind og døv for annerledestenkendes argumenter mot din egen tro. Det preller av som vann på gåsa. Tilstanden kalles på arabisk å ha "noor" Guds lys over deg, eller ha en sterk "imaan" som i tro/religion. Man blir et vandrende lys i sin overbevisning og plages ikke av smålige detaljer om dette verdslige livet eller lar seg påvirke av andres negativitet. De fleste religiøse jobber jevnlig for å opprettholde en høy grad av denne følelsen. Målet er å være sterk i troen hele tiden, derfor er det viktig å følge reglene om hvordan man skal sikre seg mot å falle i troen eller miste den helt. Å be regelmessig til tiden, å være sammen med andre troende, gjøre ting for Islam, hele tiden lære noe nytt om islam, fordype seg, søke Guds glede og tilgivelse i alt og ett hele tiden alltid. Å leve utelukkende for Gud, å gi seg hen til underkastelsen opplevelse som et offer, en glede og en lykke.

Det sier seg selv at en slik mental tilstand kan være svært farlig om den misbrukes. Man er i en slik trancelignende hengivenhet sårbar for ukritisk tenkning, manipulasjon fra ledere innen trossamfunnet og kan miste perspektivet på hvilken plass religionen bør ha i ditt eget og familiens liv. Den kan misbrukes av mørkemenn med politiske hensikert som lurer og hjernevasker mennesker med et i utgangspunktet ærlig ønske om å gjøre rett i livet og glede Gud. Det kan misbrukes i sin gode intensjon, til å hindre mangfold og utvikling i religionen, når underkastelsen blir sett på som det eneste riktige og fasiten aldri blir utfordret. Da snakker jeg ikke lenger om å bære hijab eller niqab, men om folk som går til "hellig krig" for martyrdom.

Jeg har selv opplevd å være høy på religion. I min nyfrelste fase av å være nykonvertert kunne jeg ha gått på vannet av overbevisning, stolthet og lykkefølelse. Jeg følte meg untouchable. Å gå i hijab var en glede jeg med stolthet tok på meg, selv om dagene var preget av stygge blikk og ufine kommentarer. Selv om jeg ble ekskludert, sett ned på og diskriminert for min hijab følte jeg meg rolig og sikker i min sak. Jeg var overbevist om at Gud så mitt offer og ville belønne meg for min innsats og kamp. At livet var en test jeg som troende måtte igjennom, og at det var opp til meg hvilket resultat jeg ville ha. Tilhørighetsfølelsen til andre muslimer, også ukjente, når de hilser deg "Asalamu aleikum" er uvurdelig. Etter en periode i denne euforiske nærmest ukritiske tilstanden våknet jeg til normaltilstand igjen. Jeg husker godt dagen da sola stekte på min sorte hijab, og impulsen min sa at det var så varmt at jeg burde dra opp ermene på kjolen. Jeg kunne ikke rulle opp ermene eller ta av meg hijaben, jeg var på jobb for islam, jeg hadde valgt å ikle meg islams uniform. Sakte gikk det opp for meg at dette offeret var noe jeg hadde blitt lært opp til av fundamentalister som predikerer en islam jeg ikke kjente til før jeg konverterte. Jeg hadde kjent og levd med muslimer i mange år før jeg ble muslim, men ingen av disse hadde vært i nærheten av de tanker og oppførsel jeg møtte i de religiøse miljøene.

Jeg dømmer ikke andre for å ha religiøse følelser som veileder dem i fundamentalistisk retning. Jeg mener det må være opp til en hver å følge det de selv finner rett for dem, innenfor rimelighetens grenser såklart. Allikevel forbeholder jeg meg retten til å debattere temaene og utfordre begrunnelsene til disse valgene. Jeg som selv har opplevd begge sidene av å være svært "åndelig rusa" på å gjøre det rette etter en bokstavtro tolkning, til nå å være mer moderat og ha fred med meg selv som enkeltindivid og troende muslim, har god erfaring med begge deler. Jeg ble aldri forsøkt vervet til ekstremisme eller radikalisert, men jeg ser tendenser i enkelte miljøer på internett.

Det jeg prøver å si er at åndelig rus er sterkt og godt, og sikkert på høyde med avhengighetsskapende stoffer som heroin. At noen mennesker har et ønske og behov for å tro på sin Gud, selv om andre mener det er fantasi, eventyr eller psykiatri. At jeg forstår hvorfor noen føler seg sterke og stolte av å ikle seg niqab, selv om jeg prinsippielt er i mot det og fordømmer bruken av det i et åpent og fritt Norge.

Skal vi forstå religion fullt ut, må vi også forstå religiøse følelser.
Uansett hvor uforståelige de kan være fra utsiden, så eksisterer de fullt ut.

God dag mann. Økseskaft?

2012-01-30T01:35:00.000-08:00

Debatten som går i media om Niqab-Aisha om dagen har utviklet seg til å bli den rene borgerkrig blandt muslimer i Norge. Det slår meg at mye av den kritikken jeg mottar fra enkelte muslimer er som i eventyret om lensmannen og fergemannen som snakker forbi hverandre. Dårlig hørsel kan skyldes flere ting, også manglende vilje til å lytte til hva som faktisk blir sagt. Eller evne, men det skal jeg ikke spekulere i.

Saken er at hver gang det tas opp et tema i media som omhandler islam eller muslimer raser det med forskjellige meninger i kryss og tvers. Samfunnsengasjerte, akademia og folk flest har en mening - og uttrykker den gjerne høyt og ofte. Med ytringsfriheten ser vi stadig et bredere utvalg av meninger i den trykte pressen, men også på debattforum og i bloggform fortelles og skrives det om hva folk mener. Slik jeg selv flittig benytter meg av muligheten til.

Problemet med å debattere en sak som ikke er tydelig begrenset i omfang, er at sakens kjerne utvannes og folk snakker forbi hverandre. Det kan oppfattes som bortkastet tid og krefter å høre eller lese en kronikk eller et tilsvar som drar diskusjonen over på noe skribenten selv har interesse for. En slags maktkamp om oppmerksomhet og om å vinne debatten.

Jeg tror ikke at noen debatter kan "vinnes", ei heller ender debatter særlig ofte opp med at debattantene skifter mening i saken som tas opp. Det kan virke som alle vil bli hørt, sett, akseptert og tatt på alvor med sitt innhold, og at det å skrike høyest skal være en slags "kongen på haugen" taktikk for å presse ned meningsmotstandere. Kampen om trykt spalteplass og medias oppmerksomhet er stor, og heldig er den som kommer inn i varmen. Det har gått hard politikk i samfunnsdebatter som går langt utover politisk makt som dyrker småhøvdinger som søker allianser i meningsfeller.

I de religiøse debattene, spesielt om islam, blir temperaturen ofte høy. Mange får sitt pass påskrevet for å ytre sine meninger, det tegnes splittede karikaturer av debattantene som helter eller tapere, det heies eller bues. Det er små rom for nyanser i debattene og det å utforske ordenes mangfold eller setningens kunstpauser av noen mellomrom. Dette gjør debattene raskere, mer emosjonelt intense og etter min mening fattigere. Internett har gjort pennekrig til en kampsport, og det tastes skyts både dag og natt. Stakkars den som tar seg noen timers pause, da har debatten svingt over i en ny taktfase og det er nærmest umulig å komme tilbake igjen.

I niqabdebatten har det vært vanskelig og uklart å se hva som er sakens kjerne.
Noen mener debatten handler kun om plagget niqab. Om retten til å praktisere sin religion, i religionsfrihetens og ytringsfrihetens navn. De som mener at debatten handler om dette reagerer med oppgitthet og frustrasjon over at andre muslimer deltar i debatten med negativ innstilling til niqabbruk. Flere av de som sender meg negative tilbakemeldinger går inn under denne kategorien.
Jeg har fått kjeft av "søstre" som mener det er min plikt å;
- være enig med andre muslimer (hva nå det skal bety siden "muslimer" sjeldent er enige)
- ikke uttale meg på en måte som kan oppfattes sårende eller negativt av andre (inkludert uenighet)
- ikke kan uttale meg om mennesker jeg ikke "kjenner" (men som igjen ikke er forenelig med neste)
- ikke skal snakke om noen, da dette se's på som baksnakking
- ikke si noen negativt om islam eller muslimer i media (at jeg da gjør meg til de vantros favoritt)
- å støtte andre, når jeg selv har fått støtte fra andre tidligere (konsensusgjeld?)
- ikke dømme andre (definere noe som feil)

I tillegg kommer det indirekte trusler om at jeg må tenke på livet etter døden, som i betydning at jeg kaster bort tiden min her på jorden. Jeg har også fått høre at jeg burde verdsette det gode Gud gjør for meg (som å forbedre min helsesituasjon etter mange års sykdom) og heller engasjere meg i religiøst arbeide (gi tilbake til Gud) enn samfunnsdebatt. Meningen bak er at avsender mener jeg oppfører meg feil, at Gud ikke vil være fornøyd med mitt engasjement, ja - for å si det rett ut, at dette skal føre meg til Helvetet. Dette er etter min mening kommentarer langt under beltestedet.

Jeg syns det er naivt å ikke se at debatten handler om mer enn et tøystykke og retten til å kle seg som man vil. Det handler om verdisyn, det handler om konservatisme, det handler om hva slags samfunn vi ønsker å ha i Norge. Jeg er hjertens enig med Lars Gule i torsdagens Klassekampen og Torbjørn Røe Isaksen i fredagens Morgenbladet som klargjør sakens kjerne og gir et godt perspektiv på niqabdebatten. Det handler om ekstreme ytringer, i hvilken grad det er riktig at organisasjoner som både får og ikke får statsstøtte, skal ansette mennesker et verdisyn og ytringer som er i strid med det mangfoldet av meninger vi som samfunn kan akseptere.

Ytrings- og meningsfriheten har sin grense når den går over i mobbing, trusler eller diskriminerende rasisme. Ekstremisme er ikke forbudt i tanker og meninger, men kan oppfordre og føre til ulovligheter i reell handling. Her har vi i hele høst debattert hvor grensene går og bør gå, spesielt i forhold til bloggeren Fjordman og hans likesinnede som i stor grad har matet Behring Breivik med sine forskrudde idéer. Fjordman er til og med stevnet til rettssaken som inspirator.

Som et åpent og demokratisk samfunn skal vi tåle mye, men ikke være naive. Vi skal motsi det vi syns er feil, og spesielt verdier som krenker menneskets likeverd og rettigheter. Fredag var det den internasjonale holocostdagen. Det ville vært uhørt om en debattant tok til orde for å mene at jøder var mindre verdt som mennesker, eller at Hitler var en helt. På samme måte må vi også stå i mot og bekjempe omfanget av skadelige ytringer som truer mennesker på bakgrunn av forskjellsbehandling. Niqab-Aisha tar til orde for et kjennssegregering samfunn, hun støtter ikke demokratiet men Taliban, hun støtter "Muslimer mot okkupasjon av Afghanistan" som hadde en facebookside full av motbydelige uttalelser, og hun påsto at jihadoppfordringen i youtubevideoen som hånet Norge på groveste måte "bare var en video". At hun jobber for foreningen !Les og der kun svarer på spørsmål relatert til sine erfaringer med niqabbruk fratar henne ikke rollen som en ekstrem islamist. Det er problematisk å skille rollene når hatten er den samme. Den som ikke har forstått at jeg og andre debattanter omtaler dette, må nesten lese tekstene på nytt.

Jeg kommer aldri til å akseptere presset om å "være enig" eller holde kjeft når jeg ser eller hører ting som er foruroligende. Uansett hvilket parti, gruppe eller menneske det gjelder, er det viktig at vi tar opp ting vi er uenig i i et åpent og fritt samfunn. Det er derfor vi har kommet så langt i Norge. Vi har kjempet kampene mot religiøs undertrykkelse, mot kvinneundertrykkelse, mot økonomisk og sosial urettferdighet og ikke minst mot det kollektive meningstyranniet. Her er det lov å mene annerledes.

Du kan mene og tenke hva du vil, men du kan ikke si og gjøre hva som helst. Vi er et samfunn som står samlet om å bevare sivilisasjonens utvikling.

Jeg nekter å underlegge meg den sosiale kontrollen og presset fra miljøet om konsensustenkning. Da ville verden gått tilbake i tid og utvikling om vi skulle slutte å si hva vi mener på grunn av emosjonelt press for tilhørighet til en gruppe.

At jeg er muslim gjør ikke at jeg er enig med alle muslimer.
At jeg er norsk gjør ikke at jeg er enig med alle nordmenn.

Det finnes nærmest ingen konsensus blandt muslimer i noen som helst politisk sak, like lite som det finnes i andre grupperinger. Selv innenfor de teologisk lovskolene er det forskjellige tolkninger, og innenfor fatwagivningen spriker det i alle retninger. Blandt muslimene selv er vi like forskjellige om mangfoldige som andre mennesker. At vi er muslimer begrenser ikke vår rett til å ytre oss mot strømmen. Jeg vil derfor oppfordre alle muslimer som ønsker å delta i debatter og ytre sine meninger til å gjøre nettopp det, og slutte å bekymre seg for det sosiale presset. Når du får pirk på skulderen, kjeft eller tilsnakk fra de som ser det som sin jobb å kontrollere andre, så minn dem på at religion er en sak mellom deg og Gud, og ingen andre. Den religiøse veiledningsplikten som mange gjemmer seg bak når de kritiserer og kjefter, har krav om å være høflig, hyggelig og kun når du tror at personen mangler kunnskap om saken. Får du beskjed om at personen ikke ønsker "veiledning" skal du slutte å presse på med gode råd om hva denne "burde" si og mene i følge islam.

Dagens debatt viser ikke bare hvor mangfoldig muslimene i Norge er, men også hvor dårlig kultur og tradisjon det er for individualitet. Tiden er inne for å rense ut skjelettene. Jeg frykter ikke for å ta opp flere provokative saker, men ser derimot frem til flere heftige debatter i årene fremover. Når du ytrer deg offentlig må du begrunne deg, og det krever å tenke. Da øves den kritiske tenkningen som er intelligensens og ærlighetens beste venn.

Kjerringa mot strømmen

Niqabkledde Aisha Shezadi

2012-01-25T03:08:00.000-08:00

Niqab-Aisha har vært i medias søkelys i et års tid etter at hun sto frem i boka "Utilslørt" med sin historie om hvorfor hun kler seg i niqab, og hvorfor hun krever aksept for sitt radikale valg. I år har hun også deltatt i boka "Søstre", samt uttalt seg til VG, Klassekampen og flere andre aviser om sine kontroversielle verdier og tilhørighet til salafistisk islamisme.

Forrige uke, da gruppen "Muslimer mot okkupasjon av Afghanistan" demonstrerte foran Stortinget støtten hun dem. Da den jihadflirtende videoen som håner Norges kongelige, statsoverhoder og vårt forsvar ble omtalt i media, og senere etterforsket av PST, påsto hun at det "bare er en video" og så ingenting galt med verken innholdet eller bindingen mellom videoprodusentene og demonstrasjonsgruppa.

Det har denne uken oppstått kontrovers rundt Niqab-Aisha etter at det kom frem at hun er innleid av foreningen !Les og reiser rundt på skoler for å fortelle om sitt niqabvalg. Forfatter Morten Skårdal som mottok Uprisen av foreningen !Les har returnert prisen i protest mot at Niqab-Aisha blir brukt i regi av foreningen. I dag dag uttaler leder av foreningen !Les Wanda Voldner at hun ikke akter å forandre på planene om å bruke Niqab-Aisha i skolesammenheng og mener at hun har rett til å ytre seg om sitt valg, selv om det er kontroversielt. Nå var det riktig nok ikke klesplagget Skårdal protesterte mot i første rekke, men hennes udemokratiske og radikale ytringer i forbindelse med offentlig støtte til kjønnssegregering, Taliban, at hun er i mot demokrati, aktiv promoterer IslamNet, og støttet videoen og demonstrasjonen sist fredag.

Jeg er motstander av niqab. Jeg har skrevet om det før i bloggen, og jeg er langt på vei enig med franske og belgiske myndigheter som har forbudt og bøtelegger niqabbruk. Èn ting er retten til å ta frie valg og ytre seg som man vil i et demokratisk samfunn, men vi må også ta hensyn til allmennhetens interesser. Det er allmennhetens interesse å se ansiktet ditt. Vi ønsker å vite hvem du er. Vi ønsker å kunne identifisere hvem vi ser og forholde oss til mennesker uten maskering. Både sosialt, juridisk og samfunnsmessig er niqab et problem fordi det fjerner bærerens personlighet fra det åpne samfunnet. Dette er en type tildekning som ikke hører hjemme i et åpent og fritt samfunn. Hvis vi går inn i de religiøse skriftene og ser hva slags begrunnelser som ligger til grunn for å dekke seg til, er dette tolkninger om at profetens koner var de beste muslimene og ble lovet paradis. Hvorfor? Fordi de skjulte seg bak gardiner og ikke lot menn se dem. Så målet med niqab er å holde seg komplett skjult for fremmede menn, altså en vandrende gardin når du må ferdes utendørs. Niqabis skal også dekke til sin hud på hendene, føttene, helst ikke snakke offentlig, og kun ferdes på høyest halal steder som moskeen og tilbake til hjemmet. En niqabie skal ikke snakke med menn eller snakke høyt, da denne strenge tolkningen også innbefatter hennes stemme som en del av hennes awrah (privatsone). Det blir derfor å plukke regler som man selv vil når Niqab-Aisha hevder at man kan leve normalt med niqab og at flere burde ansette niqabies. At det er vi som ikke tolerer niqab som har et problem med toleransen.

Jeg har ikke et problem med at noen vil kle seg annerledes under hvilket som helst påskudd de måtte ha for det, men jeg har et stort problem med at enkeltindivid skal få ta valg som plager eller går utover andre. Da tenker jeg ikke først og fremst på sjokk og irritasjon over maskeringen, som normalt sett forbindes med kriminalitet, militære operasjoner og karneval, men jeg tenker på det å frastjele andre retten til å vite hvem du er. Det er å skape utrygghet. Det er med på å legitimere at noen har rett til å avstå fra deltagelse i samfunnet. Alle har rett til å sitte inne i huset sitt og aldri gå ut hvis de ønsker det, men spesielt sunt er det ikke for verken den som sitter der eller personer som må hjelpe til å opprettholde dette dysfunksjonelle valget. Hvis du da krever at andre skal jobbe for at du skal opprettholde din rett til unormal oppførsel, mener jeg at vi har passert retten til frie valg. Får du ikke jobb med niqab, så må den av. Du kan ikke kreve at den norske stat skal forsørge deg fordi du har tatt et fritt valg om maskering.

Niqab er ikke bare et personlig valg, men også politikk. Farlig religiøs politikk. Det er som å bære en buttons for en ekstrem organisasjon på brystet og si at "jeg krever et kjønnssegregert samfunn", "jeg aksepterer ikke likestilling", "jeg er i mot at kvinner skal vise sitt ansikt, sin kropp, sin personlighet og utfolde seg fritt i samfunnet". Slike uttrykk skal ikke få leve uimotsagt. Vi nordmenn har vært så naive og aksepterende i forhold til religiøse forskjeller og vært livredde for å støte religiøse følelser. Det er flott at Niqab-Aisha står frem og sier akkurat det jeg misliker å høre, for det gir meg og andre lov til å uttrykke hvor uenige vi er!

Den typen islam Niqab-Aisha står for, er den jeg frykter og avskyr mest av alle -ismer på jord. En kvinnefiendtlig fortolkning og kapring av det frie, vakre og likestilte islam som ble oss åpenbart av Gud. At hun har tatt plagget frivillig på seg er intet bevis for at det ikke er kvinneundertrykkende. Kvinner velger også å la seg undertrykke og behandle annenrangs fordi de har blitt hjernevasket til å tro at de ikke er verdt mer, det tar ikke bort det faktum at det er feil!

Jeg tar gjerne debatten med Niqab-Aisha når som helst, og jeg mener at vi må tørre å si høyt at slike meninger og holdninger er dårlige, at slike verdier ikke er riktige og at jeg ikke tror på et samfunn som går tilbake i tid. Ingen tar bare private valg, da får man sitte med niqaben sin hjemme i stua si, når du går ut med den er du en soldat for islamismen. Da får du tilsvar!

foto: NRK

Belastet varemerke

2012-01-18T04:03:00.000-08:00

I går ble det kjent at ytterligående politiske "islamister" i Norge har laget en video de har publisert på YouTube, der de gjør en bønn til Gud om at deltagere i krigen i Afghanistan skal straffes. Det som er spesielt for denne videoen er at det er den norske statsministeren Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre og kronprins Haakon med flere, som er avbildet i videoen og utpekt som "fiender av muslimene". Norge, NATO og ISAF er betegnet som fiender og i krig med muslimene. Det var også lagt inn i videoen bilder av kistene til døde norske soldater, men disse har Nrk avstått fra å publisere.

Denne polariseringen av fiendebildet "vesten mot muslimene" kjenner vi igjen fra annen politisk islamisme, global jihadisme og terror fra nettverket Al-Qaida. Det er sjokkerende å se slike bilder, og jeg er takknemlig for at PST tar saken på alvor og etterforsker både produsentene og nettverket rundt disse ytterligående, ekstreme miljøene i Norge. I går ble PST årlige åpne trusselvurdering presentert, og de bekrefter at det er en økende rekrutering til disse miljøene. Det bekymrer meg stort, både som samfunnsborger, nordmann og muslim. Som digital nabokjerring og blogger har jeg lagt meg i selen for å snakke høyt og utfordre mørkemenn og lyssky holdninger. Jeg innser til min store forskrekkelse at kampen mot menneskefiendtlige holdninger, praksis og politikk er som et tolvhodet troll. Kapper du av ett hode, gror det start ut to nye. Kanskje kan vi ikke bekjempe intoleranse, ekstremisme og inhumane verdier over nett, men vi skal virkelig ikke sitte stille og se på at det får vokse fritt heller. Vi står klar med roundup'en! Politi og påtalemyndighetene må gjøre jobben sin hva angår å etterforske, straffeforfølge og dømme de skyldige etter norske lover. Vi andre må reagere og handle når vi ser og hører urett.

Jeg har ingen plan om å komme til den varslede demonstrasjonen 20. januar, arrangert av den ekstreme facebookgruppa "Demonstrasjon - norske soldater ut av Afghanistan" med en "Abu Ibraheem" i spissen.
PST opplyser at de vet hvem som står bak gruppa, demonstrasjonen og videoen, og navn som Arfan Bhatti er nevnt i media. Dette er en ekstrem og kriminell del av et religiøst-politisk miljø, og har ingen relevans til Islams Råd Norges holdninger eller den generelle muslimens meninger.
Å stille i en motdemonstrasjon vil bare skape hissigere aktivister, og kan forårsake uro, vold og skader på mennesker.

Flere moderate muslimer tar til motmæle i media og forklarer at dette er en trist og uislamsk video, som f.eks Mohammad Usman Rana, Akhtar Chaudry og Waqas Sarvar. Abid Raja går enda lenger og sier at det er muslimske ledere som må snakke opp og slå tilbake mot disse "skadedyrene". Basim Ghozlan fra Rabita, sier at de enkeltinvidene som står bak dette ikke tilhører noe muslimsk miljø eller moske. I mine øyne er det å bagatellisere problemet. Som muslimer har vi alle et ansvar for å si fra og rette opp i urett som foregår i islams navn.

Jeg er såret, sint og skammer meg over at noen som kaller seg muslimer tenker, føler og handler på en slik måte. Det er så langt bort fra islams opprinnelige intensjon man kan komme.

Jeg må si meg enig med Abid Raja denne gangen, at jeg syns det muslimske miljøet er for passive og gjør for lite for å ta til motmæle og vise avstand til slik uttalelser og planer. Facebookgruppen deres har 1544 medlemmer, riktignok ikke bare muslimer. De har lokket til seg noen ikke-muslimske medlemmer som er i mot norsk deltagelse i Afghanistan, og som sympatiserer med gruppas planlagte demonstrasjon.

Hva er det egentlig som skjer?

Hvis du ikke kjenner til politisk jihad kan jeg forklare det i korte trekk. Osama bin Laden og tidlige Al-Qaida var en organisasjon som var i mot amerikansk imperialisme og invasjon i muslimske land fordi de mente at USA brukte dette i et globalt maktspill for kontroll, penger og makt. De sammenligner dette med et middelalders korstog fra vesten mot muslimene i øst. Ved å tegne et fiendebilde av USA og "vesten" har flere terrorister og anti-amerikanske muslimer dannet forskjellige nettverk av lokal eller global kamp mot vestlige verdier. Stort sett har dette foregått i kriger og i politiske organisasjoner, men også gjennom alvorlige terrorhandlinger. Den mest kjente er anslaget mot tvillingtårnene i New York City 11. september 2001. Slik har den stadig voksende polariseringen mellom vestlige og muslimske verdier vokst frem, og ondsinnede konspirasjonsteorier florerer. Stadig flere unge blir radikalisert og dratt med i en fiktiv ideologisk krig, skapt av terrorister som sitter på sine egne agendaer. Når det kommer til stykket er ikke disse heller enige om hvilket system som er det beste for samfunnet eller hvilken politikk som bør styre, men de fordekker uenigheten ved å samles om shariabegrepet. Islamsk lov og drømmen om en islamsk stat kan dog tolkes på mange forskjellige måter. Men i opposisjon er de samlet mot fiendebildet "vesten".

Disse menneskene mener altså at USAs invasjon av Afghanistan var en krigshandling, og ikke en intervensjon av NATOalliansen som et fredsforebyggende, internasjonalt tiltak godkjent av FN. De mener likeså at fordi Afghanerne i hovedsak er muslimer (av forskjellige retninger og sekter), er dette et vestelig angrep på muslimer som forsvarer sitt fedreland. At Afghanistan selv har prøvd å bekjempe Taliban (ekstremt gammeldags, voldelig og undertrykkende islamistisk gruppe som før ledet landet) blir bortforklart. Striden står derfor mellom de "rettfølgende" Talibanistene og de "vranglærde" vestelige ikke-muslimene. Dette er det polaristiske fiendebildet som er malt opp, og som hjernevaskes muslimer over hele verden for å søke støtte. Mange blir fanget av propagandaen med offerrollementaliteten som brukes, og det trekkes paraleller til hvor utfordrende det er å være "rettfølgende" muslim i et "vranglært" samfunn. Det spres videoer og artikler på internett med indoktrinerende vers, sanger, meldinger og "opplæring i sannheten" om at det er en hver muslims plikt å stille til "verneplikt", dvs krig når du blir bedt om det av en muslimsk leder. Disse reglene gjaldt på profetens tid da muslimene var en liten gruppe som stadig ble angrepet av andre grupper, og kampene var basert på selvforsvar for å overleve. Senere ble kampene brukt til å erobre land og skape et større imperium. Nå forsøker ekstreme islamister å lure muslimer til at "den muslimske verneplikten" skal brukes til terrorhandlinger i en moderne jihad. Dette er selvfølgelig sludder og vås!

Jeg syns i disse dager det er vanskelig å bære det belastede varemerket "muslim". Det skal jeg ærlig innrømme. Jeg kunne trengt en god historie eller to i media nå, hvor muslimer eller islam ble satt i rettferdighetens positive lys, og kriminelle idioter kunne bli kalt akkurat det de er, og at hedersnavnet muslim ble fratatt dem som tittel.

Muslimer er også norske, muslimer er også i Afghanistan representert gjennom det norske forsvaret, muslimer vil også ha fred, muslimer støtter også ISAF, muslimer liker også Kongen, statsministeren og utenriksministeren. De aller fleste av Norges ca 150 000 muslimer lever i fred og fordrageligehet med sine naboer, og fortjener ikke å bli assosiert med slike kriminelle klovner.
Våre veteraner fortjener det heller ikke. De har mer enn andre bidratt til å opprettholde fred og sivilisasjon for oss alle sammen. Kongen, statsministeren, utenriksministeren og det norske forsvaret gjør en utmerket jobb, og vi er stolte av dere!

Er det lov med damer i Guds hus?

2012-01-12T05:30:00.000-08:00

Selvfølgelig er det lov med damer i Guds hus. Men ikke hver dag.

Jeg flyttet i sommer til et nytt område av byen og har vært på leten etter en ny moske å ha som fast besøkssted. Som Grønlandsbeboer er det nok å velge i trodde jeg. Men saken er at det er spesielle regler og rutiner for hver enkelt moske. De fleste er samlinger av muslimer fra samme opprinnelsesland som driver ting så sin måte, og det er store forskjeller fra moske til moske. Det er vanskelig å finne frem i jungelen av moskeer, både fordi de ikke har skilt, hjemmeside, kontortid eller telefon det går an å nå de på. I tillegg ligger de ofte skjult, i bakgårder eller innenfor andre butikklokaler. Når man stiller opp i døra og spør om det går an å be der, blir man sett rart på hvis man ikke er av samme nasjonalitet. Og som norsk muslim, gjett hvor mange norske moskeer jeg har å gå til? Akkurat null.

Så har du det språklige. De snakker og foreleser på sitt eget språk, så om du ikke forstår urdu, somali, kurdisk, tyrisk, bosnisk, pashto, arabiske dialekter eller andre afrikanske språk, så tja.. Hva gjør du da?

Jeg har foreløbig bare funnet tre moskeer i byen hvor jeg både forstår hva imamen sier og det finnes norsktalende besøkende kvinner der. Jeg ville gjerne prøve ut en ny her i nærheten av hvor jeg bor, og undersøkte om det var mulig å gå dit og be.

"Dessverre, vi tar bare i mot damer på fredagsbønn og til undervisning på søndager. På arabisk."

Ja, sånn er det vel bare, tenkte jeg, minoritetsreligion og det hele. Men spørsmålet er, er det slik det burde ha vært? Hadde en norsk kirke nektet kvinner adgang unntatt på søndager, hadde hele mediakorpset dukket opp på døra til presten og krevd et svar, en endring og politiske reaksjoner på kvinnesanksjoneringen.

Men som beende muslim og kvinne kan jeg vel bare be hjemme? Det er da ingen plikt for meg å gå i moskeen?

Nei, det er ingen plikt. Men det er hyggelig med et religiøst fellesskap og et samhold. Livet er mer enn å be alene. Også for kvinner. På profetens tid ble kvinner ønsket velkommen og oppfordret til å komme til moskeen. Hvorfor oppfordres de i dag til å holde seg hjemme?

Foto: Blogspot

Kulturkristne nordmenn

2012-01-01T03:32:00.000-08:00

Jul er for mange en kristen høytid som markerer Jesus (Isa r.a.) fødsel, hans profeti og frelse. For veldig mange andre er det en kulturell festival som markerer glede, familietid og ferie. I de fleste land over hele verden feires julen i større eller mindre grad, men på svært forskjellige måter. Lokale tradisjoner og religiøse skikker blandes sammen til å bli en lokal julemarkering. Selv innenfor hvert land, eller hver by, kan man ha forskjellige måter å ferie julen på, det ser vi også i Norge når par fra forskjellige kanter av landet skal forene familieforskjeller og skape sin egen tradisjon. For noen er kirkens sakramenter og Jesus (Isa r.a.) budskap det viktigste, for andre er det god mat og drikke det handler mest om. Andre er bundet til generasjoners tradisjoner av nissesagn og fuglebånd, grøt og sursild. Vi har alle vår egen forståelse og tilhørighet til jula, enten vi vil eller ikke. En venninne av meg som ikke feiret jul som barn, fortalte meg hva hennes juleminner var. Nemlig å gå gatelangs og kikke inn gjennom vinduene i de hjemmene som feiret, og lengte seg inn til varmen og tilhørigheten. "Alle" i Norge ferirer jul, og det å stå på utsiden og ikke være inkludert gjorde at hun aldri følte seg helt norsk på innsiden, selv om hun har vokst opp her og bodd her mesteparten av sitt liv. Sist gang jeg holdt jul før jeg konverterte til islam deltok noen kurdiske og arabisk-irakiske naboer med pepperkakebaking, juletrepynting, julesangsynging og marsipanrulling hjemme hos oss. Jeg har aldri sett en slik overveldende glede i disse barnas øyne da de fikk være med på dette for første gang, hjemme i et norsk hjem, og lykken over å få en julegave som hadde ligget under et juletre var så stor at de nærmest var umulig å få hjem til familien på kvelden. Det glemmer jeg aldri. Jeg tror det er viktig for alle å føle tilhørighet til et lands verdier, kultur og tradisjoner, selv om vi har forskjellige livssyn og etnisk opphav. Andre- og tredjegenerasjons "innvandrere" er faktisk ikke innvandrere, de er helt norske. Født her, med et slektstre som strekker seg utover Norges grenser. Det har mange av oss andre også, selv om det ikke vises på hudfargen eller i vår kulturelle praksis.

Det skulle gå fem år med fravær av julefeiring for min egen del, før jeg innfant meg med det faktum at jul er en norsk tradisjon, en del av min kultur og en del av mitt liv og min identitet, ergo meg selv. Jeg bor i Norge, jeg er norsk og jeg har norsk familie. Å avstå fra julefering etter å ha deltatt et helt liv, var en stor endring som medførte en ekskludering fra det norske samfunnet, og en isolasjon jeg ikke trivdes med. Det skulle koste meg mange års grubling og til slutt en erkjennelse om at julen også er en kulturtradisjon, ikke kun en kristen høytid.

I Norge er alle de som har vokst opp her eller har bodd her lenge nok, det jeg vil kalle for "kulturkristne". Enten man vil eller ei, er kristendommen vevd inn i vår norske kultur, og der ateistene, hedningene og andre anti-religiøse grupperinger gjør sitt for å skille stat og kirke, skole og statsreligion, tradisjoner og religiøse ritualer, er det en nærmest umulig oppgave å nå fullt ut. Vi har alle behov for å forstå og høre til i samfunnet, og det norske samfunnet er kristen-humanistisk i kultur, arv og tradisjon. Det er en del av vår historie vi må anerkjenne for å forstå hvem vi er i dag. Det betyr ikke at vi skal fortsette å være tvangs-kristnet eller at statskirken nødvendigis skal ha makt, men det er en pekepinn for å forstå vår kultur og vår identitet gjennom snart tusen år.
Vi begraves i kirken, vi samles i kirken ved behov for minnestund og seremonielle markeringer. Vi har en musikk- og kulturtradisjon med kristne innslag, vi nordmenn er rett og slett vevd sammen med den evangelisk-lutherske kirke. Prestene er tilstede i alle livets faser og tilbyr samtaler og sjelesorg for alle som ønsker det, uansett personlig trosbekjennelse. Den moderne norske kirke er sekulær og tenker verdier fremfor dogmer. Hvordan Oslo Domkirke tilbyr døgnåpen stikk-innom kirke, som besøkes av mennesker som lider eller trenger et hellig rom for ettertanke, viser det mangfoldet og den nestekjærligheten kirkens plass har i dagens Norge. Avisene skriver mye om hvor få medlemmer av statskirken som besøker gudstjenestene søndag kl.11.00, men sannheten er at vi stort sett er tradisjonelle og kulturkonservative nordmenn som ønsker at flagget fortsatt skal ha et kors i seg og at kirken skal bestå som et samlingssted for allmennheten når vi virkelig trenger det. Hvordan dette fungerer i praksis ser vi et godt eksempel på, der Oslo Domkirke ble et slikt sentralt knutepunkt for sorg og støtte etter 22/7. Å fornekte kirken som en del av vår kultur og våre røtter, vil være å fornekte en viktig del av oss selv og vårt fedrelands identitet.

Balansen som mange søker er å la religionen eksistere i det offentlige rom, men å tilkjennegi retten til ikke-religiøsitet eller annerledes-religiøsetet på lik linje med statskirkens kristendom. Du skal få lære hva kirken sier og mener, samtidig som du skal få kunnskap om hva de andre livssynene innebærer. En mindre gruppering ønsker religionen helt vekk, at den kun skal utøves i det lukkede rom, vekk fra fellesskapet. Heldigvis er statens og grunnlovens holdning til religion den førstnevnte, nemlig en sekulær og demokratisk føring for frihet og mangfold for alle. I en diskusjon med noen medlemmer fra Human-Etisk forbund om hvilken plass religionen bør ha i skole- og opplæringssammenheng, var det interessant å høre at de også anerkjenner religionen som en del av vår kulturhistorie. Å lære om religion, i motsetning til misjonering eller å bli tvangspålagt å delta i religiøs praksis bør ha en tydelig skillelinje. Der er jeg som muslim og sosialdemokrat enig i at statskirkens kristendom ikke skal ha dominans. Samtidig vekker det såre følelser i meg når jeg oppfatter at kirken eller kristendommen blir skøvet ut av de tradisjonene jeg er vant til. Som f.eks. at skoleåret avsluttes med en julegudstjeneste for alle elevene. Ingen har vondt av å være med en tur i kirken og delta i denne messen, uansett hvilken tro man personlig tilkjennegir seg. Det strider ikke mot andre religioner å befinne seg i dialog eller på besøk hos andre, det er hva du selv legger i handlingen som religiøs dyrkelse som har betydning.

Dette dilemmaet innser jeg at er rimelig schizofrent, som konvertert norsk muslim og "kulturkristen" nordmann savnet jeg å gå på gudstjeneste i jula. For meg var det en viktig del av den julefeiringen jeg praktiserte som kristen, og jeg syns julens budskap om fred, forsoning, frelse, rettferdighet, nestekjærlighet og tid til hverandre er nydelige verdier som et hvert menneske burde fylle noen dager med, uansett hvilken religion eller tro de tilhører. Er det så farlig å være koldtbordaktig "kulturkristen"? Stadig flere sier nei, og de ansatte i Oslo Domkirke bekrefter at både muslimer og andre "annerledestroende" bruker kirkens rom ved behov for ettertanke, lystenning og samtaler. Kronikker i Aftenposen og den to-religiøse begravelsen til Utøyaofferet Bano Rashid viser at stadig fler finner den norske "kulturkristen"-identiteten naturlig. For de fleste av oss er ikke det et bevisst valg, det er kun en beskrivelse og anerkjennelse av noe vi allerede er. Dette har jeg merket i flere samtaler med ateister, agnostikere og statskirkemedlemmer som sier de ikke vet om det finnes noen Gud eller om det er noe liv etter døden.

Jeg innså at det for meg ikke ville bryte med noen av mine teologiske prinsipper i islam, at jeg deltok i en fellesnorsk markering av julehøytiden i Norge, når jeg holder meg unna det typisk kristne.
I det legger jeg feiring/hyllest av Jesus fødsel, lese Bibelen eller be til Jesus. Synge salmer som hyller Jesus. Dekorere med figurer av Jesus, Maria og Josef, eller de tre vise menn. Bortsett fra disse symbolene, er det aller meste med julen i dag helt utenfor kristendommens rammer. Jeg gikk ikke i gudstjenste, selv om jeg kjente på savnet etter det varme kirkerommet, den vakre lyden av kirkeorgelet, barnesangen og prestens alltid treffende ord i prekenen. Så lenge kirken bygger på en teologi om treenighet, der Jesus anses som Gud, vår frelser og Herre, kan jeg ikke delta i kristne sakramenter eller for den saks skyld være kristen. For meg står det klinkende klart at det bare finnes én Gud, og at Koranen er Guds ord. At profeten Muhammad saaws var den siste profeten, og at den veiledningen der alle mennesker står til ansvar kun for sine egne handlinger og at det ikke finnes noen mellommenn mellom hver troende og Gud selv. Derfor er jeg muslim. Det er for meg sannheten og livet.

Fullt ut norsk, fullt ut muslim. Jeg står med ett bein i hver verden. Jeg deltar i en markering av julehøytiden i Norge med god mat, hyggelig familiesamvær, vakker musikk, fine tv-programmer, gaver og pynt i hjemmet. Utover det hyller jeg ikke Jesus (Isa r.a.) fødsel. Men jeg hedrer Jesus (Isa r.a.) som en viktig og god profet fra Allah swt, og en som hadde og fortsatt har mye å lære oss. Å leve etter Jesus (Isa r.a.) eksempel har vært et mål for meg, og er fortsatt en inspirasjon. Det er ingen motsetninger mellom Jesus (Isa r.a.) eller Muhammed saaws, de er begge profeter fra Gud, som ønsket å sende oss veiledninger for hvordan vi skal leve våre liv her på jorden best mulig. Veiledninger av sin tid, gjennom alle tider. Den første var profeten Adam r.a., det første mennesket, den siste var Muhammed saaws som fikk åpenbart Koranen som sitt mirakel. Mellom disse, mange andre.

Så får vi bare gjøre vårt beste, uansett hvilken tro eller livssyn vi velger som vårt. Det er fullt ut mulig å leve side om side i fred og fordragelighet her på jorda med våre likheter og forskjeller, når vi alle legger godvilja til. Slik jeg forstår det, er dette absolutt Guds vilje. Islam betyr fred.

Godt nytt år!

Foto: Visit Norway

Er det plass til meg?

2011-12-19T09:34:00.000-08:00

Etter at jeg gjestet TV2s "God morgen Norge" studio sist uke har reaksjonene ikke latt vente på seg. At en muslim feirer jul har åpenbart provosert de mest fundamentalistiske muslimene. Ateistene jublet, for de fikk enda en stemme for at julen er mer enn kristendom og feiring av Jesusbarnet. Agnostikerne og de kulturelle nordmennene løftet på skuldrene og sa "så hva?", "jula er da for alle". De kristne har jeg ikke hørt noe fra i denne omgangen, men muslimene jeg kjenner - de har delt seg inn i de grupperingene jeg forutså før jeg sto frem som julefeirende. De aller fleste sier ingenting, en del sier at de selv feirer jul og at det er tøft og koselig at jeg "sto frem" som julefeirende selv, mens den harde kjerne raser. Da snakker jeg ikke om de erkekonservative imamene som sitter i sine moskeer og ikke kommenterer hva som skjer i det offentlige rom, men de unge svovelpredikantene i Islam Net.

Nå er det noen som påstår at jeg "ikke kan noe om islam", at jeg er en villfaren konvertitt som snakker etter eget forgodtbefinnende. Det medfører ikke riktighet. Jeg har fra jeg ble muslim for fem år siden studert et stort antall bøker om islam fra flere hold, deltatt i opplæring i tre moskeer, deltatt på både Rabitas opplæringsgrupper, Islam Nets konvertittskole, Bilals kvinnegrupper og i nærmere tre år fått daglig opplæring i salafistisk islam av min tidligere ektemann som ikke bare var imam, men hadde studert hadith hos bl.a Al-Albani. Han er hafiz, Koranlærer og var tidligere fast ansatt som moskeleder i Sharjah, UAE. Jeg har studert alle hovedbøkene om salafibevegelsen, i likhet med det meste som er skrevet på norsk om islam. Jeg har også studert videoer og youtube leksjoner fra alle ælims (lærde) som Islam Net promoterer, som Yusuf Estes mm, pluss Hamza Yusuf . I tillegg har jeg lest alt Tareq Ramadan har utgitt både på norsk og engelsk. Jeg har lest og leser daglig Koranen på både engelsk og norsk, og har studert den med egen Koranlærer. Jeg har lært å resitere Koranen etter gjeldende regler og jeg har studert og forstår en del arabisk, også arabiske dialekter. Jeg har lest tafsir (Korantolkning) med lærer. Jeg har også tillatt meg å lese islamkritiske bøker, og bøker som beskriver konvertittprosessen (Anne Sofie Roald). Jeg er i den senere tid inspirert av Nawal El-Saadawi og den amerikanske imamen Dayiee Abdallah. Jeg beundrer den norsktyrkiske filmskaperen Nafise Ôzkal Lorentsen som har laget filmene "Gender me" og "En ballong til Allah". Jeg har studert sufismen, og kjenner muslimer i av all verdens nasjonaliteter og kulturer. Jeg sier ikke at jeg er en ælim (lærd), men jeg kan litt om hva jeg snakker om. Å avskrive mitt ønske om et moderat og sekulært islam som egenprodusert oppspinn er derfor ikke korrekt. Mine tanker finnes også hos så veldig mange andre. Over hele verden. Jeg har reist til muslimske land, bodd sammen med muslimer i perioder, og hatt muslimske venner hele livet.

Islam Net, organisasjonen som markedsfører seg som de som skal "oppklare misforståelser om islam", men tvert i mot skaper stadig flere. Det er nemlig ingen som kan påstå at de kjenner "den éne fulle og hele sannheten om islam", når det aldri har vært konsensus blandt de lærte noen gang. I tillegg til flere lovskoler, finnes det mange retninger, både politiske og kulturelle som har strukket "islam" til å bli en slags presenning, som tydeligvis blender folk fremfor å motivere til frihet, individualisme og kritisk tenkning. Det Islam Net gjør er å misjonere salafistisk (wahabism) ultraortodokse tolkninger av islam. Denne ser vi praktisert i f.eks Saudi-Arabias styresett. Denne type islamforståelse støtter dødsstraff, ønsker kjønnssegregering i samfunnet, mener at hijab er en plikt for alle muslimske kvinner, at seksualopplæring skal unngås, mener at mannen har vetorett over sin kone, og legitimerer også fysisk avstraffelse. Debatten har vært grumsete etter at Olav Elgvin i bloggen Muslimprosjektet, tok opp saken i fjor under et foredrag på deres konferanse på Sentrum Scene. De har siden prøvd å fornekte dette synet, og til og med laget en video hvor foreleseren snakker om hvor rettferdig og vakker islam er, og at de generelt ikke oppfordrer til vold. De har aldri dementert at de støtter fysisk avstraffelse av kvinner som korreksjon fra sine ektemenn. Dette er alvorlig, fra en norsk muslimsk studentorganisasjon.

Islam Net har klart å sanke mange ungdommer i sin stall, betalende medlemmer som finansierer den enorme misjoneringen med store konferanser, en aktiv nettprofil og gatestands på Karl Johan og utenfor andre arrangement. De mottar store pengegaver og får inn enorme summer på auksjoner. På konferansene, som jeg har deltatt på, inviteres de store youtube-misjonærene som driver en form for opplæring i konservativ islamforståelse, blandet med psykologiske virkemidler for store forsamlinger. Det hauses opp en sterk fellesskapsfølelse, blandet med en bit offerrolle (verden er så fæl mot muslimene og "anti-islamske holdninger", og det er urettferdig), et forsøk på en logisk retorikk som egentlig ikke henger på greip, men som ikke kan bli motsagt da det er messing fra en scene, og skremsel. Store og skumle trusler om helvetet, Guds straff, rettferdighetens Dommedag og all tvil eller kritisk tenkning betegnes som "fristelser fra Satan" eller "din egen egoistiske vilje til å være ulydig". Enten blir man fanget i ledernes messende hjernevask, eller så føler man seg ganske uvel der man sitter og hører ting man knapt kan tro. Jeg har opplevd å bli dratt mellom begge fasene.

Jeg har tidligere sagt i både avisintervjuer og på bloggen at jeg ikke anser Islam Net som en trussel. De oppfordrer ikke til ekstreme meninger eller til terror. De misjonerer "klassisk islamteologi". Og det gjør de. Problemet er at organisasjonen nå har vokst seg så stor at den har fått en stor påvirkningskraft i det muslimske ungdomsmiljøet, spesielt i Oslo. Og ungdommen utsettes for en radikaliseringspress der det kan være veldig vanskelig å forholde seg til videregående- eller høyskole og universitet uten å bli konfrontert på daglig basis av dette "moralpolitiet". Sosial kontroll og trusler om ekskludering fra det religiøse miljøet er hverdagskost for de fleste muslimer, også i Norge, meg selv inkludert.

Det som imidlertid er et problem er at Islam Net ikke går videre enn å forklare teologien. De bidrar ikke til å fjerne én eneste misforståelse om islam, men bekrefter det islamkritikerne er skeptiske mot. Nemlig undertrykkelse, forskjellsbehandling, voldsbruk og segregerte samfunn. Et samfunn som ikke promotererer frihet, ekte demokrati og likhet for alle. Det er en dårlig og skremmende forstilling om et samfunnet jeg absolutt ikke ønsker velkommen.

Det som skulle vært ønskelig var at disse og andre hadde brukt denne teorien, utviklet forståelsen med en forklaring om samfunnets forandringer gjennom tidene, kulturell tilpasning, modernisering og retten til å ta og stå ansvarlig for egne valg (som for øvrig er forankret i Koranen selv). Den er dessverre totalt fraværende i disse prekenene.

Da jeg begynte å konfrontere enkeltpersoner fra denne gruppen og andre med samme verdisyn, opplevde jeg en voldsom aggresjon. Det var tydelig strengt forbudt å stille spørsmål ved noen av deres standpunkt, og mine spørsmål ble ikke bare sett på som en personlig fornærmelse, men også "krenkende mot religonen. Krenkende mot Allah swt". På hvilken måte kan Gud føle seg krenket over et menneskes spørsmål? Gud som er omtipotent har ingen behov, verken for ære eller respekt, Han ER ære og respekt. At en av Hans skapninger stiller spørsmål om hvordan livet skal leves utfra Hans veiledning(er), må vel heller være en berømmelse og glede da det viser at skapelsen (i dette tilfellet mennesket) fungerer som det skal? Det er i allefall mine tanker om kritisk tenkning og utspørring av menneskelige "sannheter" som påstås være fra Gud. Er disse reglene fra Gud lar de seg utspørre uten at andre troende trenger "å føle seg støtt på vegne av Gud". Det blir hyklersk for meg.

Ballen har rullet videre, ikke bare enkeltpersoner fra Islam Net, men også deres leder Fahad Qureshi sier nå at;
"Fahad Qureshi Astaghfirullah, det er slike ekstremister som deg som skaper fordommer mot moderate muslimer som oss. Bare fordi vi er uenig med deg om at homofilt samleie er tillatt i islam, fordømmer du oss og ber folk ta avstand? Dette var skuffende."

for 8 timer siden

Axmed Samedov

skam deg!!! du bringer skam over muslimene og vår rene religion! Hva i all verden er det du driver med?? Typisk norske revertitt hobby-muslimer, klarer ikke dy seg fra å slutte med kufren sin!

Abu Saif Ullah
Maryam Oslo (se bildet under) har promotert en artikkel på sin facebook profil som oppfordrer til at islam skal tillate menn å implementere penis inn i avføringskanalen til andre menn og gni ut og inn. Jeg sier dette for å advare mot denne kvinnen som har valgt å følge Satans vei ved å prøve forandre islam.

Al Suhaymin ‎--- Mariann Alarabi: er det greit å legge ut andre mennesker på denne måten?? er det mulig hennes utlegg var ment som ett spørsmål? ---

det er ikke bare greit å advare mot mennesker som sprer villedede ideer som innebærer kufr, det er faktisk obligatorisk. meningen slik jeg ser i posten til abu sayfullah er ikke å nedgradere hennes person, det spiller ingen rolle hvilken person det er snakk om, uansett hvem det er som sprer organisasjoner og ideer som inneholder kufr (aksepten av homosex) må de advares for ellers kan stakkars ungdommer som ikke har så mye peiling tro at det er tillatt med slike umenneskelige handlinger av å putte penisen inn i bakenden til en mann.

hennes utlegg var ikke ment som noe spørsmålet da hun har promotert en organisasjon basert i usa som fremmer homosex og våger å hevde at slike umenneskelige aktiviteter er tillat i islam, at akhi abu sayfullah har observert at hun fortsatt poster slike forkastelige ideer på hennes profil er et klart bevis for at hun fortsatt står for å tillatte slike umenneskelige handlinger. det som er ekstremt farlig er at hun har tenkt å åpne en lignende kufr organisasjon i norge og vi vet at organisasjonen i usa som hun kopierer jobber for å gi menn rett til å ha analsex med andre menn.

--- Mariann Alarabi: kanskj nettopp denne kvinnen trenger vennskap og veiledning. ikke sverte og utestenging... ---

hun trenger uten tvil veiledning, men om hun fortsetter å spre ideer om homosex i islams navn offentlig må hun selvsagt advares mot og avsløres offentlig.

man kan jo spørre MaryamOslo om hun også mener det er greit med dyresex? er det homosex og dyresex som vil si å være ''progressiv'' som hun skryter så mye av?

Elyes BenMohamed Toumi Abid Brødre, jeg er like enige som alle at man må snakke mot muslimer som fortolker selv, og forandrer på Allahs ord,uten tvil må dette bekjempes. Jeg bare håper at vi heller kan gjøre det i det stille uten å lage masse oppstyr offentlig, for slike som denne misledete personen, får promotert sine forvrengte syn mer, hvis vi legger ut linker og kanskje får en mediasak på dette.. Mitt råd er å sende en høfflig privat mail med hikhma hvor man gir råd med daleel, det vil være mer effektivt!

Hege Hana Stokke Hatata Salaam aleikum
Utrolig trist at en muslim beveger seg vekk fra den sanne Islam. Og enda tristere er det at denne personen sprer usannheter om vår vakre religion.
Måtte Allah lede henne på den rette vei. Ameen

Fra Islam Nets forum advarer "Muslim G" mot å lese bloggen min, at det jeg gjør er ulovlig/haram og at jeg er en villfaren vanntro/ kufr nå.

Islam Net har fått blod på tann, for ikke bare "feirer" jeg jul, men jeg støtter homofiles rettigheter til å ha sin tro, uansett hvilken den er. Jeg støtter et samfunn som gir kvinner og menn like rettigheter, som jobber for frihet, fred, individualisme og sekularisme.

Jeg bryr meg personlig svært lite om hva Islam Net mener om meg. Det jeg bekymrer meg for er hva denne organisasjonen gjør med tusenvis av unge minoritetsmuslimer i denne byen, og det frie spillerommet de har til å drive sin radikalisering og segregering i Norge. Det er noe jeg verken liker eller støtter. Derfor skriver jeg denne bloggposten så fler kan få vite hva som skjer innenfor "islam" og "muslimene" som så mange mener å vite hva er, men så utrolig få forstår at vi ikke er samstemte eller likesinnede - over hodet. Vi må slutte med kollektivismen og se mennesket, for stadig flere er sammensatt av utradisjonelle kombinasjoner. Jeg er en norsk muslim, enn så lenge. Så lenge jeg klarer å bære varemerket "muslim". Jeg begynner å tvile på om det er plass til meg her?

Gud er raus nok, men menneskene - akk, de er mangelfulle. Måtte Han tilgi oss alle for våre tilkortkommenheter. Vi har alle nok å ta av. I mellomtiden ønsker jeg alle mine lesere en riktig
God Jul og et Godt Nyttår!

"Valgerd" på God Morgen Norge

2011-12-13T06:25:00.000-08:00

Her kan du lese intervjuet. Har du TV2 Sumo kan du se programmet her.

Foto: TV2, God Morgen Norge 13.12.2011

Radikalisering

2011-12-07T14:28:00.001-08:00

I går deltok jeg på konferansen "Felles ansvar for forebygging av ekstremisme" på Politihøgskolen, arrangert av Justis- og Politidepartementet. Bakgrunnen er handlingsplanen "Felles trygghet - felles ansvar" for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Et bredt utvalg av representanter fra Politiet, PST, Justis- og politidepartementet, Kriminalomsorgen, Arbeidsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kulturdepartementet, Utenriksdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og bydelene mm deltok. Målet er et bredere samarbeid mellom departementene og 1. linjerekka (de som jobber direkte med menneskene), økt kunnskap, bedre resultater. Skal vi hindre en negativ utvikling er det nødvendig å forstå problemet, årsakene og endre relasjonen mellom disse. Vi må involvere, engasjere og motivere til en felles innsats.

Justisminister Grete Faremo

Justisminister Grete Faremo åpnet med å poengtere at Norge fortsatt er et åpent sår etter 22/7. Vi har fortsatt ikke full oversikt, og at denne hendelsen vil prege nasjonen i lang tid fremover. Den brede handlingsplanen "Fellesskap, trygghet, utjevning" fra 2009 er viktig, og hun vektlegger behovet for samarbeid mellom skolen, arbeidslivet, arbeid med ungdom, dialog og involvering. Vi må se på forebyggingen som en del av det generelle kriminalitetsforebyggende arbeidet. Målet er å videre ha en årlig konferanse om temaet. Handlingsplanen "Felles trygghet - felles ansvar" oppfordrer til åpne, demokratiske og allment aksepterte virkemidler. PST, Etterretningstjenesten og Nasjonalt sikkerhetsmyndighet (NSM, underlagt Forsvardepartementet) er rikets tre sikkerhetstjenester. Vi trenger samarbeid og bredde i forebyggingsarbeidet. Utarbeidelsen av exitprogrammet (en måte å komme seg ut på av radikale miljø på) har vist seg som effektivt og fått internasjonal oppmerksomhet. Regjeringa har også utviklet en nettportal med adressen radikalisering.no som en veileder til de som ønsker å forstå mer om temaet, eller be om hjelp. Oppfordringen er: "Ser du noe - si noe"!

Øyvind Strømmen holdt et godt innlegg om utviklingen av høyreekstreme elementer i tiden. Dette har jeg blogget om i innlegget "Islamofobi", om du vil lese mer om hans arbeide. Det han imidlertid slo fast er at han ser på 22/7 som et anslag av internasjonal terror. Han avsluttet også med å si at det er så og si umulig å motdebattere de mest ytterligående med fakta og forklaringer, men at det er et håp om å gjøre rekrutteringsarbeidet til miljøene vanskeligere ved å være tilstede med motargumenter og saklighet i debattene. Dette er selvfølgelig godt å ta med seg for oss bloggere som nedlegger en ikke ubetydelig arbeidsmengde i å spre våre budskap.

Frilansjournalist Øyvind Strømmen

Internettradikalisering er et tema som gikk igjen både hos Strømmen, PST og FFI (Forsvarets Forsknings Institutt). PST kom med en analyse av terrortrusselen svært lik fjorårets, da de ennå ikke er ferdig med å analysere årets. De fokuserer på at selv om terror er en veldig synlig trussel, brukes det også store ressurser på å sikre Norges teknologi, energi og eksportprodukter som våre sentrale hjørnestener. Mange utenlandske etterretningstjenester er ute etter disse. Dette snakker ikke PST like høyt om, men er en betydelig del av arbeidet.

Analytiker fra PST

Enkeltpersoner og organisasjoner av ekstrem islamisme utgjør den største terrortrusselen mot Norge. Disse har direkte truet eller referert til Norge som et legitimt mål, som f.eks ledere i Al-Qaida. Det er en direkte sammenheng mellom deres uttalelser og de hendelsene som utspiller seg på bakkenivå, også i Norge. Nordmenn har i høyere grad enn noen gang før tilgang til propaganda, og en ideologisk skolering på et høyt nivå. Det har de seneste årene skjedd en betydelig økende trusselendring. Norge har blitt synlig gjennom karikaturstriden (sammenheng i hele Skandinavia) og vår deltagelse i Afghanistan (ISAF).

Mange som blir radikalisert har for øye sitt eget hjemland/opprinnelsesland, men opprettholder virksomheten sin herfra. Dette henger også sammen med reisevirksomheten. De ønsker å delta og reiser ut for å få militant trening. PST har flere omfattende og alvorlige pågående saker. De er ressurskrevende og vanskelige å jobbe med.

Allikevel sier PST ettertrykkelig at det dreier seg om få personer og små miljøer.
At ekstrem islamisme i Norge er et veldig marginalt problem.

Hva angår de høyreekstreme og situasjonen etter 22/7 opplyser de at de overvåker høyreekstreme, anti-islamske miljø og enkeltpersoner. Den organiserte delen av dette miljøet befinner seg stort sett innenfor rammen av "ytringsfriheten", de har lav oppslutning og begrenset rekruttering. Hva angår deres nettvirksomhet innrømmer PST at den er vanskelig å kartlegge, og at miljøet ideologisk sett er svært sammensatt.

PST mottar jevnlig en strøm av trusler; verbale og sterke hatytringer, også skriftlige trusler mot departementene. Drapstrusler mot enkeltpersoner kommer i hodedsak fra mentalt ustabile personer, og noen høyreekstreme. Her er det vanskelig å peke på en utvikling, og vanskelig å kjenne voldspotensialet. Trusler over internett har økt etter 22/7, de er mer alvorlige, sterkere i ordbruken og grovere i språket. Dette beskrives som et direkte resultat av terror, grensene flyttes for hva som er "normalt". De fleste truer over internett.

Det er viktig å gjøre samfunnsanalyser for å plukke opp mulige trender, og se hvem som blir radikalisert.

Seniorforsker Brynjar Lia fra Forsvarets Forskningsinstitutt

Fra FFI stilte Brynjar Lia fra "Terrorprosjektet". Han fortalte om ekstrem islamisme og radikalisering i Norge og verden for øvrig. Spesielt var jeg interessert i å høre om radikaliseringen av 2. generasjonsinvandrere i Norge som søker identitet og opprør, både mot det "hvite Norge" og mot foreldregenerasjonen. Det er skremmende og oppsiktsvekkende at det foregår en radikalisering av vår ungdom. Han redegjorde også for den militante eksilpolitikken som radikaliserer ungdom, som f.eks palestinere og somaliere, og kaller begrepet det "et øyerike av opprørsaktivitet". De deltar herfra ved å bidra med pengestøtte, eller reiser for opptrening og deltagelse i aktiviteter. De som driver med reisevirksomhet får en status som misjonerere, rådgivere og rekrutterere. Han fortalte også om den globale utviklingen av jihad og Al-Qaidas svekkede oppslutning etter Bin-Ladens død. Det var også interessant å høre hvordan AQ hadde utviklet seg fra å være en protestbevegelse mot USAs okkupasjon, til å nå bli et nettverk for all slags terror av forskjellige målsetninger (lokale, nasjonale, globale, med endring av fokus på sak). Det mest lærerike ved dette foredraget var å høre 5 punkts listen for hvordan man radikaliseres, for da kan den også brukes i kampen mot forebygging av radikalisering.

1. Først ser man på videoer/leser innlegg på internett om lidelsene. "Forstå at vi er forfulgt, krig, stakkars oss se hvordan vi blir behandlet osv"
2. Så indoktrineres man i hva som er din muslimske "plikt". Religiøst sett, fortolket etter ortodokse, salafistiske metoder.
3. Så ser man filmer som viser en "mulighet" for å bidra/hjelpe til mot lidelsene. Dette kan være kampscener, unge menn fra eget land som trenger ute i felten.
4. Heltedyrkingen. Her hylles martyrene som skal ut i kamp, og de leser opp sine avskjedsbrev og forteller hvorfor de gjør det.
5. De døde martyrene hylles som helter gjennom fester og takketaler.

Vi må aldri undervurdere den enorme påvirkningskraften som bilder, film og internett har. De kan bli inspirert av jihadblader og selv om vi anser "soloterrorister" for å utgjøre en trussel, har det vist seg at alle "soloer" alltid har hatt litt hjelp og nettverk. Nesten alle aksjonene er mislykkede. Det er vanskelig å danne en typisk profil av en soloterrorist. Vi vet at mange av dem i tillegg er psykisk ustabile.
De skal ha motivasjon, planlegge og gjennomføre. Det er flere ledd å bli oppdaget i. Her var Breivik et unntak, som gjennomførte uten å bli fanget opp.

Jeg syns også rådene fra radikalisering.no er gode, og verdt å nevne her;

sitat; "

Hva er radikalisering og voldelig ekstremisme?

Med voldelig ekstremisme menes personer som er villige til å bruke vold for å nå sine politiske mål.

Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål.

Radikaliserings-prosesser kan skje innenfor alle typer livssyn, politiske retninger og ideologier.

Det er viktig å skille mellom radikalisering og det å være radikal. Det er virkemiddelet, altså viljen til å bruke vold, som er sentral. Radikalisering og voldelig ekstremisme kan skje innen alle typer ideologier eller politiske retninger, noe vi har sett både i Norge og resten av Europa. Mer om erfaringer med voldelig ekstremisme i Norge og Europa kan du lese i kapittel to i handlingsplanen "Felles trygghet – felles ansvar".

Radikalisering er altså en prosess som kan føre til at en person blir en ekstremist. Hvor lang tid radikaliseringsprosessen tar, vil variere fra person til person. Det er heller ikke slik at alle som er i en radikaliseringsprosess, blir voldelige ekstremister.

Det er vanskelig å gi en konkret oversikt over hva som skjer med en person i en radikaliseringsprosess. De sosiale faktorene i en radikaliseringsprosess er ofte viktige. Sentrale elementer kan være gruppedynamikk, endring av vennekrets, tilbaketrekning fra samfunnet eller karismatiske lederskikkelser. Hvordan en radikaliseringsprosess skjer vil variere, og kan fortone seg på svært ulike måter for ulike personer. Samtidig finnes det noen karakteristiske trekk det er mulig å fange opp. Prosessen karakteriseres gjerne ved følgende utvikling:

utvikling av et ensidig verdensbilde
ikke rom for alternative perspektiver
drastiske handlinger, som støtte eller oppfordringer til vold, anses som nødvendig
en tanke om at hensikten helliger midlene

I de to første punktene over, utvikling av ensidig verdensbilde og at det ikke rom for alternative perspektiver, legger vi at en person utvikler et svart-hvitt bilde av verden hvor det skapes et tydelig skille mellom «oss» og «dem». Her dominerer enkle fiendebilder og enkle løsninger. Personer med ensidige verdensbilder vil helt naturlig oppfatte det som at de forvalter den objektive sannheten, altså at deres måte å se verden på er den eneste rette. De har ofte en oppfatning av at den som eier den objektive sannhet ikke trenger alternative perspektiver eller nyanser.

Det er viktig å understreke at personer som har oppfatninger som beskrevet over, ikke trenger å støtte eller oppfordre til vold. Eksempelvis vil strengt religiøse miljøer innenfor enhver religion kunne plasseres innenfor flere av disse kategoriene.

De to neste momentene, at drastiske handlinger anses som nødvendige og at hensikten helliger midlene, knyttes til handling: enten støtte til handling, oppfordring til handling eller å selv utføre handling. Veien fra oppfatninger som i de to første punktene over, til at handling er helt nødvendig, kan være kort. Enkelte personers verdensbilde kan oppleves så akutt og alvorlig at drastiske handlinger er nødvendig og rettferdige, slik at hensikten helliger midlene.

Den diskret og ikke-kriminelle adferden som preger mange i en radikaliseringsprosess gjør dette utfordrende å identifisere eller overvåke for politi og andre aktører. Det er en gråsone mellom marginaliserte personer og utvikling mot ”uheldige” miljøer (parallellsamfunn), og de som utvikler seg til en direkte trussel mot storsamfunnet som de ikke lenger har lojalitet til. De som befinner seg i en radikaliseringsprosess men ikke oppfordrer til eller bruker vold, kan fortsatt utgjøre en trussel."

Hvis du kjenner noen som har en slik utvikling så meld fra til noen du stoler på!

Ser eller hører du noe som bekymrer deg, så er det ditt ansvar å melde fra. Vi har alle et felles ansvar for en felles trygghet. La det starte med oss selv.

Islamofobi 2

2011-12-07T13:38:00.001-08:00

Takk til alle som leser bloggen, og en ekstra takk til dere som legger igjen kommentarer i feltet under bloggen, og tar en frisk debatt. Så lenge du holder deg rimelig innenfor begrepet "normal folkeskikk" tillater jeg det meste. Ren blasfemi, spotting av vår Gud, hellige bok eller profetene blir fjernet.

Sunn kritikk er velkommen.

Det skrives mye om hva islam "er", og alle islamkritikere og - hatere jeg har kommet over på nett, har tydeligvis en veldig bestemt formening om hva islam "er". Jeg prøver å utfordre dere som har en overveiende negativ holdning til islam og muslimer til å si helt konkret hva dere misliker så sterkt. Det er vanskelig. Det kan se ut som om negativiteten er samlet i en klump av misfornøydhet der trusselbildet av et stort hodeløst monster som har fått navnskiltet "islam" tredd over seg; invaderer, voldtar, dreper, okkuperer, stjeler, overtar, lurer, bedrar, forandrer og ødelegger. Det er ute etter "oss". Men hvem er vi? Det fremstilles som om "viet" er et unisont norsk samfunn bestående av etnisk hvite kulturkonservative nordmenn som må beskyttes mot denne barbaren av en usivilisert horde. En horde av fremmede som tramper inn over landegrensene og frekt "tar seg til rette".

Er ikke dette litt vel polarisert? Er det ikke tatt helt ut av proposjon?

Selv om jeg nå er rimelig kjent med alt islamhatet her i verden, fikk jeg allikevel bakoversveis da jeg fikk spørsmål på twitter hva jeg syns om denne saken. Jeg ble dypt sjokkert da jeg leste et innlegg på bloggen til NDL her forleden. Forfatteren av den hatske bloggen til Norwegian Defence Leage som har til oppgave å "Bevare Norge og si nei til islam" var den nylige valgte lederen Ronny Alte fra Vestfold. Om du ikke orker eller ønsker å klikke deg inn på denne hatbloggen, kan jeg raskt oppsummere med å si at NDL nå går til angrep på "islam" for å ville "ta fra norske barn julegleden". Det har kommet et skriv fra en barnehage om at de nå skal "markere" julen istedenfor å feire den, noe Ronny tolker som et svik fra norske politikere med bestillingsseddel fra "islam". Vi muslimer har altså tatt over makta her i landet og tar fra de stakkars barna det kjæreste de har, nemlig juleminnene.

Vel, hvor skal man begynne?

For det første er det ikke "islam" som har krevd noe som helst. Det ble allerede i 2007 beskrevet i Ot.prop.nr. 47 2007-2008 at loven ønsket å endre seg i takt med samfunnet. Formålsbestemmelsen fra 5.12.08 følger opp dette, og Prop. 105 L (2009-2010) slår fast om endringer i barnehageloven, pkt 1 Hovedinnholdet i proposisjonen "..Departementet foreslår å videreføre en adgang for private barnehager til å unnta seg fra deler av formålsbestemmelsen i barnehageloven. Denne unntaksadgangen vil gi private barnehager en adgang til å bestemme at verdiene i den vedtatte formålsbestemmelsen ikke skal forankres i kristen og humanistisk arv og tradisjon. Det vil ikke være adgang til å unnta seg fra verdiene i seg selv. "

Det som står her er det samme som skolens opplæringsplan har fastsatt, trosopplæringen skal være religions- og livssynsnøytral. Ingen religioner eller livssyn skal forfordeles. Dette er en utvikling mange har ønsket seg i et moderne Norge, der statskirken stadig får mindre makt over det offentlige Norge. Først og fremst er det ateistene, human-etikerne og andre religionskritikere som har jobbet frem dette kravet. Ikke muslimer.

Dernest kan vi se på kritikken som ofte brukes mot "islam" hvor de som føler seg støtt og truet over annerledeshet påberoper seg å være kristne fordi de er norske. Nå er riktignok Norge et "kristent" kongedømme hvor Konge (kirke) og Storting sitter med den parlamentaristiske makta. 78% av den norske befolkningen er medlem av statskirka. Allikevel står den klassiske kristne troen ikke så sterkt i dagliglivet hos de fleste. Bortsett fra noen små grupperinger av kristenkonservative har ikke kirken i seg selv stor makt. Når islamkritikere som NDL eller andre enkeltpersoner ytrer sitt hat mot "islam" brukes alltid begrunnelsen at vi i Norge er kristne. "Det passer ikke med "islam" her". Slik jeg kjenner kristendommen, som tidligere kristen, kan jeg ikke gjenkjenne denne tankegangen som spesielt kristen eller i Jesus fotspor. Det er derfor forundelig at det påberopes en sterk tilhørighet til religionen kristendom og middelalderens korstogfarere, når de ikke praktiserer et spor av toleranse, nestekjærlighet og tilgivelse som kirken faktisk formidler. Bruker de selv sin religion som ideologi, slik de beskylder muslimer for å gjøre, eller bruker de den rett og slett for en trøst i historieforfalskende heltefigurer? Nemlig korsfarerne som kjempet mot islamsk invasjon i Europa og om de hellige stedene i Midt-Østen. At korsfarere og muslimske hellige krigere la ned våpnene og levde parallelt i samfunn etter inngåtte fredsavtaler, nevnes ikke med ett ord. Saladin var en helt av sin tid, og han var muslim.

Da gjenstår vi med misnøye med endring. Det er et legitimt tema å ta opp. Er det lov å reagere med misnøye når det kommer et skriv fra barnehagen om at det ikke skal feires jul, men kun markeres? Ja, det vil jeg si er legitimt. Det er lov å reagere, det er lov å spørre hva dette er, og det er lov å mene at det er feil. Like mye som det er lov å mene at det er helt okei, på tide og en lettelse for alle foreldre som i åresvis har prøvd å unngå tvangsopplæringen barnehager og skoler har drevet med gjennom hundrer av år. Det er lov å ytre seg!

Det som ikke er greit er å legge skylda på "de dærre". "De som har kommet hit for å lage kvalm". "De som voldtar og tar over landet". Det er ikke bare feil, men det er rasistiske idéer, fordommer og krenkende uttalelser. Det er her vi må begynne å snakke sammen, og finne en måte å både diskutere, men ikke minst, motbevise feilaktige påstander og kritisere løgner og hatprat, konfrontere det for det det er. Enten det er fremmedfrykt, rasisme, kulturkonservatisme, islamofobi eller bare idioti. Vi må tåle å snakke om det på et sivilisert nivå.

Og til de som tviler, det blir jul i år også! Kanskje skal vi bruke tiden til ettertanke og se litt innover i oss selv, tenke litt på de som ikke har det så godt, og bidra litt til fellesskapet?

Islamofobi

2011-12-05T11:58:00.001-08:00

Hva er egentlig islamofobi?

Det er et mediaskapt ord som beskriver et hat, en overdreven skepsis eller fordommer mot islam og muslimer. Ordet brukes litt inkonsekvent og det er mange som strides om ordets avgrensede betydning, og om det i det hele tatt er et beskrivende uttrykk å bruke. Kan vi ikke bare bruke ord vi allerede kjenner til, som rasisme, diskriminering, fremmedfrykt rettet mot..?

Etter 22/7 har jeg, som mange andre, vært ekstra interessert i å finne ut mer om hvor alvorlig trusselbildet mot muslimer er i Norge. Det var med stor lettelse PST bekreftet at situasjonen er uendret, og at Behring Breivik mest trolig har operert alene i terrorhandlingene. Allikevel klarte jeg ikke å slutte å undre meg om hvem disse menneske er som hater oss så intenst at de er villig til å gå til ekstreme handlinger som vold og terror, mot annerledes tenkende eller med et annerledes utseende. Og ikke minst, hvor mange er de? Hvor er de? Og sist, det viktigste av alt, hva kan vi gjøre med det?

Jeg satt natten 23. juli å leste igjennom det terroristen kaller et manifest eller et kompendium. Siden har jeg ytterligere to ganger lest igjennom teksten i "2083". Mitt første inntrykk var at mannen måtte være splitter pine gal. Jeg fikk ingen logisk forståelse av innholdet ved første øyekast da det er svært oppstykket, sammenblandet og hovedsakelig består av tekst han ikke har skrevet selv (forskjellige forfattere med forskjellig skrivestil), men sakset fra diverse bøker, blogger og andre nettsider. Det var ingen annen rød tråd i skrivet, enn konspirasjon og ekstrem misnøye. Jeg søkte igjennom teksten for å søke å forstå den tragiske hendelsen 22/7, like mye som jeg ønsket å kartlegge trusselbildet ovenfor muslimer i Norge, spesielt konverterte sådan. Vi står omtalt som forrædere kategori B i Breiviks hatmelding. Både kategori A, B og C ønsker han å likvidere i sin selverklærte "krig" mot "multikultur" og islam. Herunder innbefattes politikere, samfunnsdebattanter og andre som har gjennom sitt arbeide eller engasjement har bidratt til å "forræde" det Norge han mener er det rette. Da jeg leste igjennom andre gang var det for å studere hans dagboksnotater. Jeg ble nysgjerrig på psykologien rundt attentatmannen. Det var lett å lese at han er svært syk. Det gjør vondt å lese dette makkverket. Jeg ble kvalm, følte angst og holdt flere ganger på å ta til tårene. Den tredje gangen jeg stupte inn i nettboka, gikk jeg mer generelt til verks for å se om hans vanvidd var overføringsbart til andre meningsfeller på nettet. Om han hadde noen "ideologi" eller om det bare var et lappeteppe av hat og misnøye fra øst og vest av anti-meninger (som det i høy grad er). De tingene han støtter og forsøker å redegjøre for (med elendig retorikk) er i flere tilfeller motstridene. Han ser ikke selv at hans påstander og konklusjoner faller sammen i selvmotsigende støtteerklæringer til alt fra anti-demokrati, anti-flerkultur, anti-sosialisme, anti-feminsime, anti-semittisme, anti-islam, anti-modernisme og anti-konformitet. Før 22/7 hadde Breivik dannet seg et stor nettverk av likesinnede og svært mange av disse er nevnt i hans kompendium. Etter 22/7 tar de avstand fra han, én etter én. Selv Breiviks "gudfar" bloggeren Fjordman, Peder Are Nøstvold Jensen, benekter å ha inspirert eller indirekte medvirket til terrorhandlingene. Han blir avhørt av politiet, noe han ser på som et overgrep fra rettsstaten for å begrense ytringsfriheten. 24.10. publiseres en artikkel i Aftenposten under navnet "Rettsstaten etter 22/7" der han angriper "norsk meningspoliti". Det er ingen tvil om at mannen har radikale meninger, og har inspirert til galskapshandlinger. Medskyldig? Det er vanskelig å bevise eller motbevise. Debatten har rast i norske aviser i hele høst om nettopp dette temaet.

Jeg kjøpte boken til Mattias Gardell, "Islamofobi" og dykket dypt ned i hans grundige gjennomgang av historiske og samfunnsmessige forhenliggender til motviljen mot "annerledesheten". Boka vekket meg fordi jeg selv ble utfordret på noe av min "sånn er det bare" tenkning, særlig om hva som er rett/galt og hva jeg tenker at vårt samfunn og kultur "skal" bestå av. Skal man tro Gardells analyse, er islamofobien så utbredt at den preger alle grener av vårt samfunn. At fremmedfrykten og motviljen mot "de andre" er diskriminering satt i system, som det nærmest er umulig å gjøre noe med - dersom vi ikke blir bevisst hvor omfattende og alvorlig det rammer store deler av befolkningen vår. Jeg er delvis enig i hans tolkning, men selv ønsker jeg å begrense bruken av ordet islamofobi til mer konkrete tilfeller av ytringer eller organisert motarbeiding av muslimer. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på dette. Flere politikere fra Frp kvalifiserer seg med bastante "sånn vil vi ikke ha det her" uttalelser, og flere samfunnsdebattanter med et høyreorientert og kanskje høyreradikalt politisk ståsted får hvitvasket sin rasisme gjennom publisering av kronikker i de store og anerkjente mediahusene og dagsavisene. Som Eivind Trædal påpekte i sitt innlegg i Dagbladet sist uke, har det sneket seg frem en offentlig godkjent måte å praktisere diskriminering på, gjennom forsvar av en ubegrenset ytringsfrihet. Men er det en liten islamofob i oss alle, om vi trekker forståelsen så langt at vi snakker om en mer eller mindre motvilje mot "annerledeshet" som er knyttet til muslim av ikke-vesterlig etnisk opphav? Eller snakker vi om hat mot den islamske teologien? Eller god gammeldags rasisme? Det er ikke lett å gi ét svar på dette. Jeg ser litt av alt, det er en jungel der ute av forskjellige debattanter og hatere, med nesten like mange ulike agendaer og ønsker. I dag står Christian Tybring-Gjedde frem og forteller at han er sykemeldt frem til jul på grunn av trusler og sjikane. Han er en av debattantene som har markert seg sterkt mot innvandring og ropt høyt om "snikislamisering" av bl.a. skoleverket. Debatten er tidvis hard og umenneskelig, tydeligvis også for de høyrevridde. Det høyrekonservative nettstedet document.no publiserte et krasst tilsvar til Trædals innlegg. Siden har det versert kommentarfelt-krig under begge artiklene. Blir vi noe klokere av dette? "Islamofobi" av Mattias Gardell er en grundig og solid bok i vår egen historie og hvordan vi ser på samfunnet vårt i dag, som jeg kan anbefale alle å lese. Uansett om du er interessert i islam eller ikke, dette handler om verdisyn og humanisme. Hva slags samfunn ønsker vi egentlig å ha? Og hva er vi villige til å gjøre for å oppnå våre mål?

Videre gikk jeg til Øyvind Strømmens "Det mørke nettet" for å forstå mer av de politisk motiverte islamofobe. Han gir en spennende og svært skremmende analyse av fascistiske krefter i Europa, i det internasjonale bloggmiljøet med høyreekstremister som kalles antijihadister (ville til å gå i mot-krig mot politiske islamister). Vi kan også lese om politiske bevegelser i Europa og i Norge, hvilken vekst og posisjonering de har hatt etter krigen og frem til i dag. Han redegjør godt for forskjellene mellom islam/annerledes kritikk, hva som er radikalt, ekstremt og hva som er konspiratorisk. Boka gir et godt innblikk i en verden de fleste av oss ikke kjenner, men som det er viktig å kjenne til.

I en paneldebatt hos Høyskolen i Oslo og Akershus stilte både Kristian Bjørkelo fra Universitetet i Bergen og filosof Lars Gule i tillegg til Strømmen. Mens Strømmen ga oss et innblikk i fascismen og rasismens historie og politiske vandringer, foreleste Gule om de prinsippielle forskjellene mellom tanke, mening, ord og handling. Hva som skiller det samfunnet må akseptere som lovlig ytringer, men hva vi bør reagere på. Jeg syns det var på høy tid å høre at noen sier i fra at "det er ikke alt vi skal godta". Ved å la enkelte ytringer stå uten å bli motsagt, legitimerer vi slike uttalelser og flytter grenser. Mange leser dette (over internett), og det er viktig å markere uenighet, ta debatten og forklare saklig og oppklarende hvorfor deres meninger eller ytringer er feil. Feil fordi de krenker menneskerettighetene eller religionsfriheten.

Journalist og forfatter Øyvind Strømmen

Undertegnede med Kristian Bjørkelo (@madmullah)

Jeg deltok også på et to-dagers kurs hos Human Etisk Forbund hvor det ble dannet en støttegruppe for nettdebattanter og moderatorer. Gule og Shoiab Sultan (tidligere leder av Islamsk Råd Norge) ga tips og innspill om debattklimaet på nett, og det ble gått igjennom forskjellige måter å fronte nettaksjonistene på. Anonymisering ble diskutert, den personlige belastningen ved å være motdebattant ble snakket om, og gruppa har laget en lukket facebookgruppe for gjensidig rådgivning og støtte for de som ønsker og trenger et slikt nettverk. Jeg er medlem i denne gruppa og ser positivt på de felles drakreftene vi kan ha av hverandre, selv om hver deltager stiller som privatperson og ikke har et felles ønske eller mål for sine nettaktiviteter. Jeg er for eksempel den eneste muslimen i gruppa, mens hovedvekten er humanister. For meg er dette helt irrelevant for gruppas målsetning, og jeg har blitt tatt svært godt i mot som religiøs, og bare opplevd gjensidig respekt mellom oss.

Miljøvernminister Erik Solheim

På Kunnskapsdepartementets seminar "Kan vi stole på vitenskapen?" som ble arrangert på UiO 9. og 10.11. var debattklimaet på internett tema også for Nina Kristiansen fra forskning.no. Hun opplyser at det er kommentarfeltene som får gjennomgå, og at det ikke sjeldent utvikler seg metadebatter i disse trådene. Hun forteller også at bloggerne stadig får mer makt ved at det er lettere å ytre seg sensurfritt. Tema som skaper stor debatt og hissige kommentarer er i nevnte rekkefølge; klima, kjønn og likestilling, religion og hasj. Debatten er ofte dårlig fordi deltagerne er sinte og skjeller hverandre ut etter noter. Dette kneler debatten og de gode bidragsyterne kvier seg for å delta og forsvinner. Hun minner oss også på noe svært viktig, nemlig at ytringsfrihet er noe annet enn ytringsrett, pressefrihet og publiseringsrett. At sistnevnte også innbefatter retten til å ikke publisere. Aktiv moderering er det middelet som anbefales i kampen mot forsøplede kommentarfelt og avsporede debatter. At det kreves en viss identitetsbekreftelse for deltagerne kan også redusere noe av de mest ytterligående meldingene, men langt fra alle er redde for å stå frem med fullt navn selv om de ytrer seg rasistisk eller diskrimerende. Det ser vi også fra de store dagsavisene hvor noen bruker f.eks facebook-id som id-bekreftelse.

Forrige uke deltok jeg på et foredrag av Lisa Bjurwald, den svenske journalisten som nylig har utgitt boka "Europas skam - rasister på fremmarsj". Hun forteller en historie som ligner Strømmens, men går dypere inn i beskrivelser av miljøene, da hun selv har jobbet fra innsiden med dybdeintervjuer av høyreekstreme. Det gis et skremmende bilde av hvordan fascismen, nazisme og nynazismen har dype røtter i Europa og hvordan 2. verdenskrig ikke fjernet den, slik mange har trodd. Hun snakker også mye om konspirasjonsteoriene og rasismen, særlig den som romfolket rammes hardt av i f.eks Ungarn. Bjurwald sier det samme som Gule, nemlig at vi må følge med på hvor de er, hva de gjør, hvem de er osv. At det finnes lister, som f.eks på sosiale medier, grupper på facebook etc. og at det i større grad enn tidligere da man måtte delta på hemmelige møter, nå kan deltas over internett og bli radikalisert av et større nettverk av meningsfeller. Det er allikevel grunn til å spørre seg, slik jeg også gjorde, hvor alvorlig tar de det?

Hun har funnet at noen høyreekstremister begrunner sin uvilje mot flerkulturell innvandring med en reell frykt for å miste jobbene sine, og for økonomien. Slik fremmedfrykt var lettere å ta tak i og motarbeide med å gi tall og statistikker. I dag er motviljen mer diffus, det er mer hatfullt og et sterkt fiendebilde. De andre bare "er" feil. Hun gir oss forslag til motmakt, nemlig å
1) spesialtilpasse tiltak knyttet til vårt samfunn og vårt klima. En strategi som passer et annet sted, er ikke nødvendigvis overføringsbar.
2) At man ikke lar seg lokke til å forhandle på deres banehalvdel, ved å f.eks tillate bruk av høyreekstreme uttrykk og begrepsforståelser. Da er det lett å miste balansen i språkbruken og bli fanget av bordet, selv om man i utgangspuntket hadde en god intensjon med strategien.
3) Se på strategier som ikke direkte stanser, men begrenser f.eks ytringer. Noe hun etterpå klargjør for at hun mener kan være uønsket i et fritt samfunn.
4) Vurdere hvem som blir inkludert eller ekskludert i den politiske debatten. De som blir holdt utenfor kan bruke dette som en del av sin offerrolle-strategi og øke radikaliseringen.

Dette er noe Strømmen også redegjør for i "Det mørke nettet" med dannelsen av politiske organisasjoner bl.a. Bjurwald redegjør for utvikling av partiet Sverigedemokratarna som har markert seg som svært innvandringsfiendtlige. Hun forteller om det nynazistiske Gylden som har fått et oppsving under den økonomiske krisen. Hun mener høyreekstreme utgjør en stor trussel i Sverige.

De tyske nynazistene "Nationalsozialistische Untergrund" har i høst blitt avslørt for å ha drept ni innvandrere og en politikvinne i årene 2000-2007, samt 14 bankran og flere bombeattentat. Nynazistene som fikk betalt av etterretningstjenesten var langt mer aktive enn det tysk etterretningstjeneste var klar over. Tyskland er i sjokk over politiets naivitet ved å ha betalt 100 informanter i det høyreekstreme partiet NPD, men ikke fulgt opp nøye hva slags aktiviteter de faktisk bedrev, og feil fokus i etterforskningen. Det har kommet frem at de har lett etter skyldige blandt innvandrere selv, og lagt motivet for drap som "indre oppgjør".

Her i nord er vi like sjokkerte, og debatten om PST har gjort det de kunne og om fokus på sikkerhetstjenesten og etterretningen går riktig vei her i landet. Dette har skapt et politisk press på deres leder Janne Kristiansen. Hun ble hentet hjem fra USA tur og det er flere partiledere i opposisjonen som mener at hun bør stille til høring i Stortinget. Det har fremkommet motstridende uttalelser om de har eller ikke har hatt anledning til å registrere Breivik i et register, og om dette har eller ikke har blitt gjort. Kristiansen redegjorde denne uken for saken, og beklager tidligere uttalelser og skylder på utydelighet. Justisminister Grete Faremo ønsker å bruke tid på vurderingen av leder i PSTs fremtid.

Bilde: nettavisen.no

I morgen arrangerer Justis- og politidepartementet en konferanse om ekstremisme på Politihøyskolen i Oslo. Jeg satser på å få være med, men er i skrivende stund usikker på om bloggere får adgang til konferansen, da vi ikke har presse-status. Jeg skal gjøre et forsøk, og regner med at jeg kommer til å skrive om det i etterkant av konferansen dersom jeg får delta.

Summa summarum har høstens studier i høyreekstremisme gjort meg mer sjokkert, mer forundret og mer trist. Jeg føler meg maktesløs for den kalde utviklingen, og er som så mange andre, usikker på hvilke virkemidler som kan hindre veksten av inhumane verdier og rasistiske ytringer. Jeg forfatter to blogger, bidrar med artikler til diverse magasiner og har bidratt i to bokutgivelser de siste årene. Jeg håper og tror at mitt arbeide utgjør en forskjell. Jeg svarer på en stor mengde e-post og jeg stiller til intevju hver gang NRK eller TV2 spør. Nå skal sant sies at jeg oftere blir kontaktet av researchere enn jeg faktisk blir brukt, og min mistanke er at media ønsker en mer kontroversiell muslim enn meg. Mine ytringer er ikke spesielt provoserende, og min tolkning av islam lite truende på (nord-)mann i gata.

Hver gang jeg blir publisert via vg.no eller omtales i en avis (Dagbladet, Klassekampen, VG) mottar jeg en stor mengde e-post fra leserne. Hovedvekten av disse er positive tilbakemeldinger, en god del som ber om hjelp og råd, enten muslimer eller ikke-muslimer og en liten del, er hatfulle ytringer og trusler. Dette ser jeg på som forventet. I et anonymisert samfunn hvor man kan sende stygge budskap på en feig måte uten å vise ansiktet sitt eller oppgi identitet, er dette ikke annet å betrakte enn "spam", nemlig søppelpost. Skulle det allikevel komme frem så stygge trusler eller ytringer at jeg syns det bør politianmeldes, så gjør jeg det uten å foretrekke en mine. Ytringsfriheten gjelder også for de med mindre populistiske meninger og tradisjonelle verdivalg.

I jula gleder jeg meg til å gå løs på to spennende bøker av Joakim Hammerlin. De står i hylla og venter, nemlig "Terrorindustrien" og nylig utgitte "Terror og demokrati". Jeg har ikke mer enn skumlest bøkene, men jeg er overbevist om at dette er like god lesning som hans far forfatter. Nemlig min gode venn, filosofiprofessor Yngve Hammerlin som har utgitt utallige bøker og rapporter om etikk, selvmord, vold og fangebehandling. Hvis erfaring kan få oss til å lære og bedre fremtiden, så er det håp. Og er det ikke håp, så får vi skape det vi, vi som fortsatt har trua på det gode her i verden.

5 års bursdag som muslim!

2011-12-01T12:51:00.001-08:00

I skrivende stund er det hele fem år siden jeg tok beslutningen om å bli en muslim. Fem lange, forskjellige og spennende år. Det har vært en reise i en eksotisk verden blandt muslimer i Norge, mange forskjellige miljø og ikke minst en dyp og krevende reise inn i meg selv.

Om jeg hadde trodd at jeg skulle bli muslim noen gang? Nei, aldri.

Om jeg hadde trodd at jeg skulle være så sjeleglad for å være norsk noen gang? Nei, aldri.

Hva skjedde?

November/desember 2006;
Jeg hadde kommet frem til at jeg sterkt vurderte å konvertere etter lengre tids overveielse. Du kan lese mer om hvorfor jeg konverterte til islam i denne bloggposten. Jeg beslutter meg for å studere arabisk for å forstå mer, og samtidig kjenne litt på om jeg kan stå for dette. I en samtale med min kommende arabisklærer som også er imam, forstår jeg at jeg er klar. Etter en rask seremoni der jeg leste trosbekjennelsen høyt for han som vitne, var jeg *vips* plutselig muslim. Jeg følte der og da at hele verden sto på hodet. Det var skremmende, flott, rart og annerledes. Jeg følte meg som en annen. Men hvem? Det gjensto å finne ut av.

Hele det første året var preget av uforsking, utspørring, å møte nye mennesker, bli kjent med mange forskjellige miljø, lese store mengder bøker om islam, se filmer, gå på opplæringskurs i moskeen og hjemme hos andre. Jeg satset sterkt og stilte med full hijab fra dag 1. Både hodeplagg og dekkende stakk ble nå hverdagsantrekket mitt hver gang jeg gikk utendørs. Jeg følte meg stolt, glad, inkludert og modig. Kjempemodig. Det var ingen spøk å bli møtt med så mye motstand fra verden rundt seg. Alt fra undrende venner, til kraftig kritikk, til folk som proklamerte at de aldri ville ha noe mer med meg å gjøre, inludert et nært familiemedlem jeg fortsatt ikke har klart å gjenopprette kontakt med. Det ble sladret på bygda om meg, og de snodigste historier ble jeg presentert for senere. Jeg hadde visst begynt med "burka" (heldekkende drakt med gitter foran ansiktet), giftet meg med en fra al-qaida (som i virkeligheten var totalt motstander av politisk-religiøst motivert vold), et bekjentskap med meg kunne visst utgjøre en trussel dersom noen trengte sikkerhetsklareringer.. Jeg fikk telefoner om at noen hadde uttrykt bekymring for min konvertering og det var i det store og hele en forferdelig sjokkerende opplevelse at min verden viste så stor negativitet til mitt valg. Jeg ble av noen sett på som en judas, en landssviker, en som spyttet mine feministiske formødre i ryggen og ga fra meg frihet og rettigheter de hadde sloss for.

Sannheten var at jeg ville ha et nærmere forhold til Gud, og jeg trengte en troende menighet rundt meg som støttet meg. Heldigvis ble folk mindre bekymret da jeg forklarte og svarte på deres spørsmål. De "bekymrede" ble bedt om å ta kontakt med Rabita moskeen for å få vite mer om islam. Det var også den moskeen jeg konverterte i, og som er kjent for å ha en godt integrert og oppegående gjeng som jobber der. Jeg mente at det var uvitenhet og bekymringer for islam som lå til grunn, og at det ikke var noe galt med meg. Allikevel var det en ubehagelig opplevelse.

Det meste av bekymringer fra familie, venner og bekjente kom fra uvitenhet om islam. Fra ting de hadde lest i avisene eller sett på tv, fra fordommer og fra en langvarig islamofobisk påvirkning fra samfunnet. Ei venninne lurte på om jeg måtte omskjæres (!), mens andre ville se på at jeg ba på teppe. Noen ville krangle om verdenspolitikk, og andre lo av klærne mine. De aller fleste godtok mitt valg når jeg hadde forklart og vist at jeg forstatt var helt den samme, men at klærne var annerledes. Det forstår jeg godt i dag, men det var vanskelig for meg å ikke ta meg nær av skepsisen den gangen. Selv hadde jeg mange muslimske venner og for meg var islam like naturlig som kristendom. Og som min mor sa da jeg fortalte henne det; "Det passer for deg, du drikker jo ikke en gang."

Det første året var preget av å finne svar, lære mer, gjøre "det riktige". Gradvis ble jeg forandret av miljøet, de nye vennene, kunnskap om islam jeg søkte (mye over internett), og jeg la fra meg flere norske vaner dette første året. Min kultur og min identitet ble kraftig prøvet. Nytt muslimsk navn, nye klær, nye vaner, nye regler. Et helt nytt liv.
Hovedårsaken til dette var nok at jeg hadde inngått et ekteskap med en muslimsk mann som var imamutdannet og fra Irak. Han hadde kun kort botid i Norge da vi ble kjent, og var langt fra integrert. Islam tillater ikke kjæresteri og ekteskap var den eneste samlivsformen som ble promotert av alle muslimer, spesielt de som driver rådgivning. Det ble forventet og oppfordret til at jeg raskt inngikk et ekteskap for å lære mer, ha noen å praktisere med og "en mann til å ta vare på meg". Jeg ble konstant presentert for ledige menn på markedet, men jeg syns det var overveldende ufint å tilby slike arrangerte ekteskap. Det skulle ikke gå mer enn et halvt år før jeg fikk nok av maset og sa meg villig til å prøve å finne meg en passende mann. Med passende mente jeg såklart en som var "bra nok muslim". Jeg fant en streng, belest og korrekt muslim med høyere utdannelse innen islam og med arabisk som morsmål. Det var mange som misunte meg denne mannen, som var både vakker og en "streng muslim". Som imam fikk han også stor respekt, og mange ba om religiøse råd. Andre advarte meg, dog med et forsiktig skjult budskap mellom linjene, om at en så streng mann ville komme til å gjøre livet mitt vanskelig. Jeg trodde de uttrykte at jeg ikke skulle kunne takle det, og tok utfordringen på strak arm. Jeg hadde hørt så mange skrekkhistorier om både voldelige, utro menn, som kidnappet barn og gikk på stoff. Jeg ville heller ha en religiøs mann enn en cafévanker. Vi fant tonen, men jeg hadde ikke forutsett hvor vanskelig det skulle bli å beholde min norske identitet i et tokulturelt ekteskap der motparten forventet å ha moralsk og praktisk overtak i ett og alt. Bare få uker etter vi flyttet sammen var min verden snudd på hodet. Jeg ble stadig mer kontrollert, isolert og deprimert. Det nye meg var utelukkende en konerolle. Jeg ble pålagt å holde hus og hjem i orden, følge hans regler og vise "respekt". Det jeg forsto som arabisk respekt var egentlig et underdanig taust samtykke, en slags æresfrykt.

Siden ekteskapet ikke var noen stor suksess la jeg meg i selen for å engasjere meg på andre områder. Jeg dannet en gruppe for konvertitter og vi hadde mange "søstertreff". Dagene besto i å handle mat, lage mat, rydde, vaske, holde kontakten med andre "søstre", og lære om islam. All tid som ble brukt på ikke-religiøse ting ble ansett som "verdslige, bortkastet og syndig". Jeg hørte ikke på musikk og så knapt på tv i 2 1/2 år.

Slik passerte også mitt andre år som muslim, men nå hadde tvilen tatt taket i meg. Hvordan kunne Allah swt kreve at kvinner skulle underdaniggjøre seg? Hvorfor var det så galt å være homofil da? Hvorfor måtte man pakkes inn i så mye tøy for gå ut, og hvorfor måtte jeg sitte på kjøkkenet og servere mat til gjester som ikke fikk se meg? Det var jo helt ekstremt, og jeg kunne ikke dele mine opplevelser med mange fra min gamle verden. De ville blitt så sjokkerte og ikke forstått hvorfor jeg godtok å leve slik. Alle fra min nye verden visste at dette foregikk, noen levde slik selv (eller mye verre) og det foregikk en slags felles-skjebne-felles-trøst måte å stiltiende sukke sammen, men allikevel løfte oppgitt på skuldrene og si "Gud får hjelpe oss til å være tålmodige". Galskap fra ende til annen. Men når man sitter midt i salaten er det vanskelig å stige ut. Jeg skrev et dikt i kokeboka mi på denne tiden, jeg skal for første gang publisere det. Det er skrevet 19.08.07.

Hvor gikk det galt, hvordan endte jeg her?

Bak en gardin, musestille
skjuler jeg min skjønnhet.
Det er fremmede menn i huset.
De skal få komme til vårt hjem,
men ikke til vår familie.
Det som er privat er hellig.

Hvor gikk det galt, hvordan endte jeg her?

Blikket festet i asfalten,
jeg har sluttet å smile,
unødvendig kontakt med menn er forbudt.
Du ser meg, men kjenner meg ikke,
min tittel er mor til mitt barn.

Hvor gikk det galt, hvordan endte jeg her?

Jeg klager ikke og stiller ingen krav,
tvil finnes ikke i oppriktig tro.
Jeg eksisterer kun for andre.
Vi kaller det beskyttelse og personlig valg,
men er du ikke som oss, kjenner vi deg ikke.
Min lidelse kjenner ingen.

Hvor gikk det galt, hvordan endte jeg her?

Fra 2008 tok jeg opp kampen stadig oftere i hjemmet for mine rettigheter og ønske om å være meg selv. Om å ta mine egne valg og gjøre det jeg ville. Det var ingen suksess. Jeg lette intenst etter likesinnede i det muslimske miljøet. Jeg hadde nå dannet meg et enormt nettverk, og oppsøkte alt fra muslimske ledere til akademikere i inn- og utland. Med svært få unntak, fikk jeg råd om å slutte og sloss og respektere mannen min. Jeg følte at det bygde seg opp et raseri inni meg, som jeg ikke hadde kontroll på. Sommeren 2008 dro jeg ut i sommerkjole og lot skautet ligge hjemme. Jeg ble truet med skilsmisse, og jeg sa ja vel - og for ut. Livet var mer enn lydighet til en mann og en Gud jeg ikke lenger kjente til. Min Gud var snill, god, tolerant og full av nåde og kjærlighet. Denne skrekkelige undertrykkeren jeg hadde blitt påført var ikke noe jeg kjente igjen eller ville ha. Jeg skjønte at jeg snart kom til å bli splitter pine gal om jeg ikke gikk vekk fra denne måten å leve på. Allikevel var den sosiale kontrollen så sterk og jeg hadde allerede opplevd psykisk vold i slik grad at hijaben kom på igjen og middagene fortsatt ble servert til tiden uten å protestere. Å tape ansikt sto for meg som den ultimate skammen, og som kvinne var jeg forberedt på å måtte ta "skylda". Han ville fått sympati og få støtte på at det var umulig å leve sammen med en slik lat, frekk rebell av en norsk kone, mens jeg ville få høre at jeg burde ha bedt mer, dratt på pilgrimsreise eller lest mer i Koranen. Innerst inne visste jeg at det bare var snakk om tid før jeg hadde kastet alt med islam ut av vinduet og satt fyr på det. Jeg hadde fått nok av undertrykkelse, kontroll og dominans. Da volden ble et faktum var det ingen vei tilbake. Jeg har aldri og kommer aldri til å akseptere at noen legger en hånd på meg.

Oktober 2009 ble jeg endelig separert og kunne se fremover.

Fra den dagen begynte min tilfriskning. Kjærligheten til islam kunne vokse fritt igjen og være bare min. Jeg kunne ta mine egne valg og puste fritt. Sakte, sakte ta tilbake min kraft, min selvtillit, slikke mine sår og sørge ferdig. Det har vært en lang og tung vei å gå. På veien har jeg møtt folk som både har ment at det var feil av meg å gå, mens de aller fleste har blitt sjokkert over å få høre hvordan jeg egentlig hadde det. Fra utsiden et prakteksemplar av en god muslimsk konvertitt, fra innsiden var jeg nærmest sjelelig død.

Jeg måtte ta avstand fra de mest kontrollerende miljøene som korrigerer med sine "gode råd" og sterke korrekser. Jeg brukte enda 1 1/2 år på å klare å ta av meg hijaben for godt. En prøveperiode våren 2010 ga mersmak, men jeg fikk en akutt identitetskrise som gjorde at jeg fortsatt klamret meg fast til den. Plutselig hadde jeg mulighet til å gjøre hva jeg ville, inkludert å synde. Det var veldig skummelt for en som har levd i jerngrep i flere år. Jeg måtte kjenne etter hva jeg ville og hva som var rett for meg. Det har tatt meg 2 år å bli trygg på. Nå vet jeg hva som er mitt og hva som er et ekko av den sosiale kontrollen med hva miljøet sier er korrekt. Og jeg velger i dag å ikke la slike ekko styre livet mitt. Jeg har ingenting å utsette på islam, som jeg har lest og blitt kjent med som noe godt, rettferdig, nestekjærlig og fantastisk. Jeg er en lykkelig muslim selv om det er en hard jobb å være motstrøms i konforme Norge. Men med norske klær, et større nettverk, et normalt fritt liv, ligner jeg i dag mer på en reformert kristen-nordmann enn en ortodoks muslim. Ikke i den kristne troen, men i moderne sekulær livsførsel. Jeg er blitt en progressiv muslim som tror at det er fullt mulig å være åndelig, spirituell, å søke og elske sin Skaper, men fortsatt være moderne, humanistisk, feministisk og likestilt.

Heldigvis har jeg en sosial og utadvendt personlighet, en indre styrke og store ressurser som menneske. At jeg er etnisk norsk, hvit og kan skli tilbake i samfunnet som norsk, har vært en fordel. Det er ingen som sender meg stygge blikk lenger når jeg går i norske klær, og jeg føler meg igjen re-intergrert som "norsk" og "normal". Det å bli kjent med min egen kultur og tradisjon på nytt har vært så rørende og sterkt. Jeg har blitt en liten retro-nasjonalromantiker. Jeg pleide å stå på Karl Johan i smug og vifte det norske flagget da jeg var innpakket i hijab, nå kunne jeg gjøre det i full åpenhet. Og jeg koste meg!
Jeg tenker ofte på hvor vanskelig det er for andre som hopper av eller ikke ønsker å leve som religiøse, som får korreks og tilsnakk fra moralpoliti i all tid. Jeg forsvinner i mengden som en vanlig nordmann.

Jeg skriver denne bloggen for å dele mine opplevelser med deg. Jeg vet at jeg hadde satt pris på å finne en slik blogg den gangen jeg ble nektet alt og ikke hadde noen. Jeg vet at livet kan være forferdelig vanskelig, men at det kan forandre seg. At alt er mulig når man har trua på det. Jeg vet at Gud er god, for det har jeg erfart. Jeg vet at det er jeg som er ansvarlig for meg selv, og du som er ansvarlig for deg selv. Har du det ikke bra, er det din jobb og ditt ansvar å gjøre noe med det. Vi andre kan hjelpe, trøst og heie deg frem, men du må gå sjæl. Om det så er så hardt at du ikke har trua på å greie det, så ha trua på at jeg snakker sant. Ei venninne av meg har nettopp reist seg opp etter over 16 år under kontroll, og jeg er så vanvittig stolt av henne. Det koster, men når alt kommer til alt - har vi noe valg om vi skal være sanne mot oss selv og derfor også vår Gud? Jeg tror ikke det.

Jeg har deltatt i to bøker og delt mine erfaringer som muslim. Å delta i "Utilslørt" var en spesielt god og healende indre prosess. Samarbeidet med Nazneen Østrem-Khan var en viktig støtte og brikke i fjorårets personlige utvikling. Jeg kjente at det var andre der ute som meg, og at det var på høyt tid å forlate det konservative miljøet jeg hadde vært en del av. Nå gleder jeg meg til å delta på Aschehougs julebord og feire bokutgivelsen sammen med de andre flotte jentene. Først nå har jeg styrke nok til å være med.

Jeg lengter etter et trosfelleskap i dag av mer moderne muslimer. De som ikke rynker på nesa over at jeg går uten hijab, de som kan snakke ærlig om seg selv og ikke servere skrytehistorier med masker de setter på seg for å overleve livet de lever. At jeg kan føle meg hjemme hos søstre og brødre som respekterer Guds og profetens ord. Jeg har noen veldig gode venner, men jeg søker et større nettverk. Det er ikke mange å velge mellom. Mange som går bort fra det konservative går helt bort. Det viser også forskning på konvertering. Streng først, etter 2-3 år faller de fra eller finner sin egen balanse. Jeg velger å tro at jeg har funnet surfebrettet nå som skal klare å holde meg på bølgene som svinger.

Det heter integritet og tillit. Til Gud, til meg selv og til mine medmennesker. Jeg er stolt over å være muslim, og jeg skammer meg ikke lenger for mine erfaringer. Kanskje var jeg naiv som tok alt så alvorlig og bokstavelig. Kanskje var jeg dumsnill som lot andres vilje gå foran min. Jeg er lei meg, men skammer meg ikke lenger for at jeg valgte å være i en dysfunksjonell relasjon i over to år, og trengte tid til å bli sterk nok til å gå.

I dag er livet så totalt annerledes at det føles som å tenke på et gammelt marereritt når jeg tenker tilbake. Det er helt uforståelig og langt tilbake i tid. I dag kjenner jeg min Gud, jeg vet at det jeg gjør som muslim er det jeg har valgt selv og jeg lar ingen pålegge meg noe kontroll eller tvang. Og det største av alt, jeg har funnet ekte kjærlighet til Gud, til meg selv og til et annet menneske. Det er en gave så stor at jeg fortsatt ikke klarer helt å forstå det. Men jeg takker. Hver dag, hver bønn.

Gud er god og Gud er stor. Alltid.

Alhamdulilah ya Rabbil alameen.

Muslimsk "bading".

Kampen for kvinners rettigheter i islam

2011-11-27T12:42:00.001-08:00

I morgen, mandag 28. november kl.18.00 kan du møte fredsprisvinner Tawakkul Karman på Litteraturhuset i Oslo. Les mer om programmet her.

Muslimer i utvikling

2011-11-27T12:30:00.001-08:00

"Muslimer er ikke en ensrettet gruppe bestående av religiøse fanatikere. Det er et mangfold, og det er motsetninger. Dette er det viktig å synliggjøre. En synlig verdikamp i muslimske minoritetsmiljøer kan bidra til både refleksjon og større selvinnsikt blant muslimer, og til å motvirke fremmedfrykt og muslimhat i majoritetsbefolkningen. Etter 22. juli i år har det blitt viktigere enn noensinne."

Tina Shagufta Kornmo fra nettverket Likestilling Integrering og Mangfold har skrevet denne kronikken om hvordan amerikanske muslimer er mer integrerte og tolerante enn norske. Den anbefales å leses. Legg gjerne inn din kommentar i feltet her, så kjører vi debatt!

Norge trenger flere Javar Jafrier

2011-11-25T00:05:00.001-08:00

Har du fulgt den mye omtalte norske dramaserien "Taxi" på Nrk i høst? Ulrik Imtiaz Rolfsen har laget en holdningsutfordrende thriller som spiller rundt skattefusksaken i drosjenæringen noen år tilbake, og bringer oss inn i et snitt av den norskpakistanske minoritetsbefolkningen i hovedstaden.

Etter en litt skuffende første episode la jeg min interesse på hylla, men i kjølvannet av den store samfunnsdebatten serien har skapt, ble jeg fristet til å se de påfølgende tre episodene på Nrks nett-tv. Det angrer jeg ikke på. Serien tar seg ikke bare opp dramaturgisk og blir en mer enn godkjent spennende tv-serie, men den tar opp tema som fortjener bredere samfunnsdebatt. Tross at dette er en dramatisert filmatisering av en fiktiv historie, har den helt klart paralleller til utfordringer i det norskpakistanske miljøet vi ikke har vært flinke til å fronte i den grad det hadde fortjent.

Hvordan det norskpakistanske miljøet holder en sterk sosial internkontroll med sine egne, vises gjennom familiens overinvolverte posisjon i hovedrolleinnehaverens privatliv. Han venter offisielt på å bli giftet bort til den rette, det vil si en som familien velger ut og som er bra nok for hans standard. I virkeligheten er han samboende med den norske journalisten Anne, som han elsker. Javar Jafri, som spilles av Adil Khan, er en advokat som er født og oppvokst i Norge, av norskpakistanske foreldre. De ønsker det beste for sin sønn, og han har ikke hjerte til å skuffe deres forventinger om et tradisjonelt ekteskap med en av deres egne. Den omfattende overvåkingen av norskpakistanere fra Oslos taxisjåfører, som utgjør en høy andel av norskpakistanske ansatte, er tidligere omtalt i media og et kjent problem. Spesielt for norskpakistanske jenter innebærer denne kontrollen som fungerer som overvåking, sladring og angiveri, som en begrensning til å leve et fritt og selvstendig liv. Oppførsel som anses som uanstendig i deres kultur som de foretar seg utendørs, blir rapportert til nærmeste familie og brukt som pressmiddel. All denne maktkampen kretser rundt begrep som ære, posisjonering, kastetilhørighet og penger. For mange nordmenn er dette et totalt ukjent miljø, og med verdier og strukturer vi ikke kjenner til fra vårt moderne Norge. For mange norskpakistanere er dette en hverdag fylt av frustrerende dualitet, som gjør at utviklingen til å bli et selvstendig fritt individ på lik linje med andre nordmenn, går tregt. Arrangerte ekteskap, seksualitet, æreskultur og internkontroll er tema som omhandles i "Taxi".

Anne Isaksen, spilt av Kaia Varjord, har på sin side en familie som misliker hennes partnervalg og paret lever sammen i et uutalt semihemmelig samliv for omverdenen. Problemene oppstår for alvor da Javar blir involvert i kriminelle handlinger, fordi noen i hans familie forteller han om ulovligheter og overgir bevismateriale for dette. Resten av serien utspiller seg rundt dette dramaet.

Det jeg syns fortjener oppmerksomhet og hvorfor jeg tipser deg om å se serien på Nrks nett-tv før den går av plakaten, er tematikken rundt tilliten til mennesker. Det viser seg nemlig at den tilliten minoritetsnordmannen Javar Jafri har, begrenser seg til når han oppfører seg eksemplarisk og ikke gjør noe uregelmessig. I det han oppretter kontakt med sine egne, som begynner å oppsøke hans arbeidsplass, får han raskt kommentarer på at det ikke tar seg ut ovenfor kundene, at han ikke må fremstå som "så pakistansk". Lenger ut i serien kommer Javar opp i alvorlige problemer og da rakner også Annes foreldres stilltiende aksept av det tokulturelle forholdet de så sterkt misliker. Moren stiller Anne spørsmål om hun vet "hva han som kommer fra en annen kultur tenker", og bringer på banen den forutinntatte bekymringen om at "han har en kulturarv som er svært ulik din". Det ligger i kortene at moren til Anne anser Javar som overhengende sannsynlig skyldig, fremfor å la tvilen komme tiltalte til gode. Han har i hennes øyne lavere kredibilitet som rettsskaffent menneske fordi han er av pakistansk etnisk opphav. Faren til Anne forbyr henne å noen gang ha noe med Javar å gjøre igjen, og Anne blir satt på en prøve. Velger hun å stole på sitt eget hjerte og sin intuisjon om hvem Javar er og hva han trolig har gjort eller ikke gjort, eller lar hun seg fange i tvilen foreldrene sår?

Politiet og medias behandling av saken er også et tema som jeg ønsker å belyse. Ordvalg som æreskultur, æresdrap, lojalitet til familien er noe politiet bruker som motiv for hendelsene. I noen kriminalsaker er det riktig nok dette som er temaet, men i langt fra alle. De raske konklusjonene som trekkes og den forhastede forhåndsdømmingen som minoriteter kan bli utsatt for, tror jeg neppe er en tilfeldighet. Gjennom medias pressedekning av sosial- og kriminalsaker blir det raskt beskrevet i tabloide ordlag som ikke er overføringsbare på etniske nordmenn. "Pakistaner", "ære", "muslim" har i grunn lite med saken å gjøre, men blir alltid det første man tenker på. Blir minoriteter oftere forhåndsdømt? Ja, de gjør det. Etter lovendringene i USA etter 11. september har utallige statistikker og rapporter fastslått at mørkhudene og "muslimlignende" mennesker oftere blir utsatt for kontroller, arrestasjoner og uskyldige overgrep (som politivold, drap) enn tidligere. Dette er en tendens vi må jobbe imot. Systematisk og transparent rasisme hører ikke hjemme i en verden hvor vi ønsker å vise at alle mennesker er like mye verdt.

Javar Jafri er imidlertid en helt. Han viser at han behersker sin tokulturelle bakgrunn ved å vise integritet og styrke som selvstendig individ som kjemper for de verdiene han tror på. Han gir ikke opp tross massiv motgang. Han kjemper og han vinner. Han vinner tilbake sitt liv, sin familie og sin kjærlighet.

Tv-serie og drama til tross, serien tar opp tema som er høyaktuelle og kritiske for dem det angår.
Norge trenger flere Javar Jafrier, og jeg håper slike serier kan bli en inspirasjon til å fortsette kampen mot de bygdepakistanske holdningene som er konservert i enkelte av de norskpakistanske miljøene, midt i hjertet av "verdens beste land å bo i" (levekårsundersøkelser), nemlig et land med høye fjell og dype daler som sidestiller alle mennesker som likeverdige, nemlig vårt alles kjære Norge.

Å gå motstrøms

2011-11-21T11:53:00.001-08:00

Det er ikke det enkleste å være en moderat muslim i Norge. Debatten om islam er polarisert og det stormer i begge ytterkanter. Jeg prøver tappert å balansere på midten av linjen, SOM muslim, SOM norsk. Somme tider vurderer jeg å legge ned bloggen og gi tapt i kampen om å formidle islams indre skjønnhet med et håp om formasjon. Det er sant at det finnes ekstreme ytterliggående tolkninger av islam som skremmer, det er sant at det finnes politiske kamphaner som misbruker islams navn til en motbydelig krigersk innpakning som ikke hører hjemme i det fredelige budskap Gud ba oss formidle.

Men det er også sant at de aller aller fleste muslimer ønsker å leve i fred og harmoni med sin Gud, hverandre, sine medmennesker, sitt samfunn og hele verden forøvrig. Det er også sant at jeg syns islam har så mye vakkert ved seg at det i rettferdighetens navn er behov for å få dette frem på en mer nyansert måte, på mitt eget morsmål. Og når jeg føler at jeg går lenge i motvind og det blåser kaldt og hardt, er det nettopp slike e-mail som gjør dagen min;

"Hei Valgerd!

Jeg er en tenåring som nylig har oppdaget bloggen din. Jeg har lest innlegg fra både i år og i fjor, og jeg må bare si at du er utrolig flink til å formidle. Formidle ting som du mener er rett, og du er også flink til å forklare hvorfor noe ikke er rett. Jeg har lært en del av deg, selv om jeg bare har lest bloggen i en kort periode. Stå på videre! Du er med på å endre menneskets syn på Islam. "

(bilde: justwriteonline.typepad.com)

"Ikke-praktiserende"

2011-11-09T14:21:00.000-08:00

Et ord som brukes i det muslimske miljøet er en ikke-praktiserende muslim. Dette er et snodig begrep jeg ikke helt har funnet meg til rette med. Det brukes enten for å beskrive noen som ikke lever opp til de handlingene man forventer av en muslim, eller noen bruker det også selv for å forklare at jo, de identifiserer seg som muslimer, men "praktiserer" ikke.

Så hva er altså denne praktiseringen? Og hva går det ut på?

Først må jeg forklare at islam generelt ikke er en reformert religion. Den er snarere tvert i mot konservert. "Korrekt" eller konservativ islam er det som læres bort fra en eller flere av de fire sunni lovskolene Maliki, Shafi, Hanbali og Hanafi (som var 4 imamer som fortolket islam), og slik den tolkes gjennom høyt utdannede imamers fatwaer (religiøse råd). Det er umulig å finne to helt like oppfatninger av tolkning, regelforståelse og leveregelpåbud, da det i hvert eneste spørsmål som angår daglige utfordringer (sharialov, figh - lovforståelse) er variasjoner både mellom lovskolene og liberalitetsgraden av imamens råd og tolkninger. Dette skaper såklart hodebry for muslimene som ønsker å gjøre det rette til en hver tid. Resulatet er etter min forståelse at mange velger en strengere tolkning ved tvil om hvilken av to eller flere som er den rette. På denne måten konserveres religionen ytterligere, og mye av den frigjørende liberaliseringen vi så på tidlig 1900 tall, har snudd i forbindelse med folkevandring og globaliserende utvikling, kombinert med kriger og en økende grad av islamofobi i vesten.

Et klassisk eksempel er innvandrere til Europa som hadde en mer kulturell tilnærming til sin religion før de flyttet hit etter en stund får et større behov for identitetsbekreftelse, tilhørighet og frisker opp sin religiøse praksis til et nivå som overgår ikke bare hvordan de levde i hjemlandet, men også hvordan deres foreldre og forfedre forsto og levde etter islam. Denne utviklingen oppfatter jeg og andre med meg som potensielt urovekkende, fordi det medfører en del større konflikter i et flerkulturelt samfunn, samtidig som den islamen som har fungert godt i generasjoner blir visket bort til fordel for noe som er uvisst hvor "islamsk" egentlig er. Er det like mye fred og nåde i denne retroislam? En ting er at muslimene kan være stolte av hvem de er og sin tro, det er fint. Men når fundamentalistiske misjonærer bruker svovelpredikant teknikker og preker religion som blir tolket i lys av en kultur og et verdisyn vi var ferdig med for mange år siden, gir det dagens muslimer store utfordringer. De blir bærende på samvittighetskvaler om å følge det som "Gud" har sagt er rett, eller det samfunnet og kanskje de selv også mener skal være lov.

Med en praktiserende muslim regnes en som tror på islam, som ber (helst 5 ganger om dagen), som går i moskeen (minst på fredagsbønn), som ikke drikker alkohol, spiser svin eller ruser seg, som i varierende grad lever etter de øvrige regler og påbud.

En ikke-praktiserende muslim regnes som en som identifiserer seg som muslim av etnisk og kulturelt opphav, men som ikke ber eller følger reglene i nevneverdig grad. Noen bruker også begrep som sekulær muslim eller ikke-muslim om disse, noe jeg mener er feil. En sekulær muslim er i utgangspunktet en som mener det er rett å skille mellom stat og religion, slik de fleste land i verden gjør i dag, med unntak av f.eks Iran og Saudi-Arabia. En ikke-muslim er en som har valgt å gå bort fra troen på Gud, profeten og Koranen, som nå er ateist (benekter Guds eksisttens) eller agnostiker (betviler Guds eksistens). En ikke-praktiserende muslim skal fortsatt behandles som en muslim, og tilbys hjelp og støtte fra ummah (det muslimske fellesskapet), og denne skal også gis en muslimsk begravelse når han dør. Ingen har rett til å skille en muslim vekk fra fellesskapet på grunnlag av synder, eller det de andre mener han gjør feil.

Det jeg syns er så trist er at begrepene praktiserende og ikke-praktiserende kategoriserer og dømmer muslimer i båser som gode eller dårlige muslimer. Det finnes større variasjon rundt temaet enn som så.
Vi har fundamentalistisk islam, kulturell islam, vi har moderne islam, progressive muslimer. I Norge kjenner vi godt til sekulær kristendom, frimenigheter, vi kjenner til reformert kristendom i form av en protestantisk moderne kirke. Da jeg for noen uker siden deltok i en gudstjeneste ved Lilleborg Kirke ble jeg svært overrasket over prestens budskap om å fokusere på religionenes fellestrekk, hun talte åpent om flere gode ting ved islam, og hun talte budskapet om fred utallige ganger. Gå i Guds fred, lev Guds fred, vis Guds fred osv. Jeg ble svært rørt. Også hvordan hun omtalte utfordringer i samfunnet som prøvelser og at de troende kunne takle dette med å gi mer godhet, kjærlighet og fred, er ting jeg kjenner fra islam. Kristendom og islam ligger svært nære hverandre i tro, både teologisk og praktisk. Men én ting skiller oss virkelig (i tillegg til forståelsen av gudebegrepet og treenigheten), og det er modernisering og utvikling. Der den norske kirken i dag har funnet sin balansegang mellom tro og praktisering, har ikke islam fått lov til å gå igjennom det samme. Det ligger ikke rom i teologien for tolkningsmodernisering og friutvikling i samme grad, men når vi ser tilbake på historien har islam også hatt utvikling, vekst og modernisering i rikelig monn før fremveksten av fundamentalistisk islam som kom som et resultat av Saudi-Arabias økonomiske velstand. Denne er kjent som wahabismen, salafistenes vugge. Med slike midler kunne de spre informasjon og drive misjonering til alle verdens muslimer, og den islam de hadde med seg, var knapt til å kjenne igjen for mange, som bl.a i Egypt hvor mange hadde en mer moderne livsstil enn i Storbritania på den tiden.

Det er trist at én retning kapret retten til å definere hva som er rett og feil i islam, og det er skremmende å se at denne harde linjen fortsatt hylles som "den eneste rette" av mange. De driver indremisjon i egne rekker og de rekrutterer over internett. Alle de radikale muslimene som er drevet av kampånd og hat har møtt denne retningen, og blir fanget av det dogmatiske tankesettet. Her drilles lytterne til å lukke ute tvil og fornuft, det er lederen som vet sannheten, og de religiøse bevisene blir beskrevet som umulig å betvile. Den som tviler har et djevelsk ego, er svaret. På denne måten skaper de flere engasjerte og fundamentalistiske medlemmer, men de støter også flere muslimer fra seg.

For hvem orker å gå til slike ytterligheter i leve- og tankesett i lengden? Vi konvertitter prøver kanskje en periode, før vi innser at det ikke er liv laget å bli så ensporet og intens. Mange forlater islam helt etter å aldri ha blitt møtt av moderate muslimer som overleverer en tro som har levd fredelig og nestekjærlig i mange generasjoner, men blir utsatt for massivt press og påvirkning fra ekstremmisjonærene. Her råder betinget kjærlighet og belønning. Den som gjør rett hylles som en helt og loves evig liv i paradis. Den som ikke underkaster seg og utsletter sin identitet (og ego - nafs) anses som svak i troen og mobbe-korrigeres inn i rekkene eller blir støtt ut.

Polariseringen blir at flere muslimer blir "mer praktiserende" i form av å leve etter gammeldagse forståelser av hvordan muslimer skal tilpasse seg samfunnet, og flere hopper av og blir "ikke-praktiserende". Det var neppe det profeten hadde som hensikt da han ba oss om å ta vare på hverandre og sørge for å stå samlet. Det er også veldig trist at mange velger å gi opp alt, istedenfor å gjøre det de orker å gjøre, og tro at det er bra nok.

Jeg for min del velger å heller spørre rett ut: "Hva er islam for deg? Hva er det som gjør at du identifiserer deg som muslim? Hvordan lever du som muslim? " Labeling har sjeldent ført til annet enn kategorisering, diagnostisering og unaturlige skiller mellom mennesker. Vi er alle like mye verdt, og det er på tide at vi alle sammen begynner å behandle hverandre slik også. Uansett hva man tror eller ikke tror. Muslimer hilser deg med fred, så vær fred også, lev det du tror på.

Bønnen øver ydmykhet

En omvendt helt!

2011-10-24T01:46:00.000-07:00

Jeg stiller i dag i et to-siders intervju i tabloidavisen VG, i forbindelse med en serie om "De som bytter tro" under overskriften "Helt omvendt". Tross at det var en muslimsk journalist som tok kontakt, ble ikke intervjuet som jeg hadde håpet på. Fra en god samtale med forespeilinger om rett fokus i artikkelen, ble resultatet et helt annet enn forventet. Tross tydelige lovnader om sitatsjekk, bildesjekk og varsel om publiseringsdato, ble storyen smelt uanmeldt opp i dag. Burde jeg ikke kunne tro bedre, selv fra en tabloid, høyrevridd landsdekkende avis? Kanskje nettopp derfor ikke?

Historien skulle handle om to av oss som har konvertert til islam, hvorfor vi gjorde det, hvordan det er å være norsk muslim i Norge, og ikke minst få frem den åndelige biten av det å være "annerledesreligiøs" og søke Gud.

Konverteringsprosessen er for de fleste av oss en lang reise inn i oss selv og vår basale grunnleggende Gudetro. For den som virkelig konverterer trosmessig og ikke bare konverterer av formalitet for et giftemål eller lignende ytterlig press, trenger lang tid og mye kunnskap for å ta et så radikalt kontroversielt valg. Det gjorde også jeg. Jeg møtte muslimene som barn, omgikk dem som venner i mange år, levde side om side med dem, besøkte muslimske land, leste utallige bøker om islam, besøkte moskeer og andre arrangement for muslimer. Det tok meg over 12 år fra jeg begynte å interessere meg spesielt for islam, til jeg leste min trosbekjennelse. Veien var lang, brokete, full av tvil og mye ambivalens. Når jeg kom i mål med min trosbekjennelse, var jeg en omvendt helt! En som turte å gjøre det jeg trodde på, og det som føltes riktig for meg, tross at det var annerledes og ikke så lite skummelt. Valget fikk mange konsekvenser, også ubehagelige. Jeg var ikke en som stakk innom moskeen på hjørnet og konverterte mellom middag og "Skal vi danse", slik teksten i intervjuet kan høres å fremstille det hele i forenklet letthet.

Direkte feil er det at jeg skal ha sagt at hijaben var som "forsvarets eliteuniform", jeg sa at det føltes som å gå i uniform for islam. Man blir aldri møtt som en privatperson og individ, men må stå til rette for islam og alle muslimer til en hver tid, noe som er svært slitsomt som en minoritet blandt minoritene. En etnisk norsk muslim er det ikke mange av på dusinet.

Min rolle som feministisk muslim og blogger, boksvanger og i ferd med å bygge et nettverk av liberale muslimer, ble helt utelatt. For vakre ord om islam og den moderne utviklingen av moderate muslimer, sprer ikke frykt og selger derfor ikke så mange aviser kanskje? Det er derfor jeg er blogger, for våre avis- og debattinnlegg "når dessverre ikke opp denne gangen" sensuren som ikke slipper oss fredelige, nestekjærlige normale mennesker inn.

Er det så forferdelig vanskelig å gå i mot strømmen da? For oss med integritet er det ikke det. Vi "annerledesene", de omvendte heltene. Vi har intet valg, for vår tro er sterkere enn frykten.

Foto: flickr

Irshad Manji på Skavlan

2011-10-15T01:19:00.000-07:00

Den pakistansk-kanadiske (født i Uganda) feministiske, lesbiske muslimen Irshad Manji, som har forfattet flere bøker og er en aktivist for fornyelse og tolkningsrevolusjon innen klassisk islam gjestet i går både Norge og Sverige. Hun deltok på "Film fra Sør"s arrangement på Litteraturhuset i Oslo, med en innledningsdebatt før hennes dokumentar "Faith without fear" ble vist.

Senere på kvelden dukket hun opp i programmet "Skavlan" som sendes direkte fra Stockholm. Du kan se klippet her på nrk nett-tv. Tema som konvensjonell islam ble diskutert, muslimenes kultur, holdninger og ikke minst det følsomme temaet "hvor går grensene for å debattere med muslimer uten å fornærme". Manji poengterte noe viktig, nemlig at den som legger begrensninger på debatten i frykt for å fornærme, på et vis forskjellsbehandler og nedvurderer motparten. Hun mener at provokasjoner er noe den som føler det får stå for selv, fordi det er en hvers rett til å ytre seg fritt. Også ovenfor religiøse og hårskjåre muslimer. Jeg syns det var modig og riktig å si dette, samtidig som jeg ikke ser det som noe problem å vise respekt gjennom en høflig og hensynsfull tone. Det betyr ikke at vi ikke skal stille kritiske spørsmål eller utfordre andres "sannheter", men at alle debatter er tjent med en dannet og ydmyk tone om skal det fungere som dialog og utviklende kommunikasjon. Alt annet har vist seg som lite produktivt hva angår religiøse minoriteters hjertesaker.

Jeg mislikte Skavlans spørsmål "Hvor religiøs er du? Ber du 5 ganger om dagen?". Dette er en veldig tendensiøs forståelse av religiøse, og kategoriserer personlig tro som verdsatt i kun praktisk utførte plikter. For muslimer kan spørsmålet bli forstått som en måte å måle hvor tradisjonell du er, fremfor hvor åndelig og individualistisk du er. I ytterste forståelse en måte å segregere muslimer.

Hun utfordrer oss videre med å introdusere ny tankegang rundt verdier og ikke minst praksis. Hun selv forteller at hun har utviklet en metode å be på (gjøre salah) mot sin bokhylle! Hun mener nemlig at det er umulig å rette bønneteppet mot Kabbah i Mekka, Saudi-Arabia, siden "deres" islam er stikk i strid med "hennes" islam. Jeg må si dette forundret meg, men hvis det gir mening for henne, hvem er jeg til å dømme? Det er sant som hun sier at Allah swt har sagt "uansett hvilken vei du vender deg på jorden, vender du deg mot meg". Bokhyllen representerte en samling av bøker som betyr mye for henne i hennes religiøse tilhørighetsfølelse til islam, og var derfor et naturlig sted å underkaste seg. Ja, det er kontroversielt!

Jeg har lest noen av hennes bøker, men ikke helt falt for hennes budskap. Kritikken av islam er bygget på biter av om tradisjonen, og gir ikke et helhetlig bilde eller en rettferdig plassering av hvor problemene, etter hennes mening, hører hjemme. Jeg finner likhetstrekk til Ayaan Hirsi Alis bøker, men hvor Ayaan har valgt å ta fullstendig avstand fra islam og muslimer, har altså Irshad valgt å definere sin egen islam, og kaller seg muslim.

Ære være for modige kvinner, sier nå jeg. Spennende med de som tør å utfordre dogmer og tradisjonsbundne kulturer med hyppig voldsbruk, uansett om det gjelder menneskerettigheter, ytringsfrihet eller retten til å definere og velge sitt eget liv.

Boka "Muhammed, slik samtiden så ham"

2011-10-13T05:53:00.000-07:00

Halvor Tjønn, cand. philol. og journalist i Aftenposten, har skrevet en grundig og utfordrende bok om profeten Muhammed saaws. Han omtaler profeten som en religionsstifter, og tar for seg en omfattende gjennomgang og kritisk retorikk rundt bruk av religiøst vernede kilder gjennom tidene. Boka forteller om profetens liv og historiske hendelser, på en måte jeg finner saklig og nøytral. Den som sitter inne med såre religiøse følelser kan kanskje oppfatte noe av språkbruken som provoserende eller spottende, siden muslimer generelt har vært skånet for en mer naturvitenskapelig og historiekritisk vurdering av sin helligdom.

Som norsk muslim ser jeg ingen grunn til å reagere slik på verket. Jeg syns Tjønn har gjort en stor og grundig jobb med å drive allmenn folkeopplysning på et ikke-religiøst grunnlag. Historikerne har sagt at det er pirk av feil her og der, det er ikke jeg den rette til å bedømme. Personlig syns jeg han tar for seg de mest kjente verkene og omtalene av profeten, og forklarer deres ståsted. Religiøse lærde sier den er mangelfull og subjektiv. Andre at den er selektiv og er noget filologisk problematisk. Jeg likte denne anmeldelsen.

Det er uansett en bok jeg anbefaler deg å lese grundig, enten du er muslim eller ikke-muslim og ønsker et mer nøytralt historisk innblikk i hvordan islam startet, og hvordan vi kan forstå muslimenes forhold til profeten i dag. Ikke minst islamismens vekst i nyere tid. Hatten av for Halvor Tjønn, selv om boka både utfordrer og tidvis provoserer mitt troende hjerte, ville jeg ikke vært foruten lesererfaringen.

Som kunnskapssøkende, åpen troende, kan jeg ikke begrense min tankegang til å bare lese det jeg er 100% enig i. Denne boka har man godt av å lese, enten man er enig, uenig eller ser på det som lite litterært utfordrende. Den vil garantert gi deg noen nye tanker. Og hva er vel viktigere enn det?

Er man en trygg troende lar man seg ikke provosere eller vippe av pinnen av at andre mener eller uttrykker seg annerledes. Tvert i mot, det gir en mer solid forankring i egen tro når man bevisst og selvstendig har plantet røttene i det verdisynet man til enhver tid bekjenner seg.

Dagbladet sier ..."Behovet for boka er hevet over en hver tvil".

Dagsavisen sier... "Hvis Muhammed virkelig var sånn, er det utrolig at det finnes 1,3 milliarder tror på han".

Morgenbladet sier... "Profetens liv sjokkerer ikke".

Du får kjøpt boka hos f.eks bokkilden.no

Flerkoneri i islam

2011-10-11T03:36:00.000-07:00

Flere islamkritikere har denne høsten tatt til orde for å kritisere muslimske menns bruk av flerkoneri. Det er en sak jeg har etterlyst i media lenge. Nå tror jeg ikke at Hege Storhaugs Human Rights Service eller andre islamkritiske politikere egentlig gjør noe løsningsorientert for saken, men at den kommer opp og frem i lyset, det støtter jeg. Storhaug er mer bekymret for hva dette koster staten, enn hva flerkoneri gjør med kvinnene som er involvert og deres familier. I hennes øyne er det islam som er problemet, og ikke menneskene som tar disse valgene.

I går da jeg var passasjer i en taxi, tok jeg mot til meg og spurte sjåføren hva han syns om saken. Jeg har nå vært muslim i snart 5 år, og har rimelig god innsidekjennskap til temaet fra forskjellige muslimske miljøer og moskeen. Allikevel, jeg ville høre hva en helt vanlig norsksomalier sa om saken. Han kikket mistenkelig på meg i sladrespeilet, før hans første reaksjon var å le det hele bort.

"Tja, hva skal man si?". "Ja, jeg er muslim selv altså", forsikret jeg, i et håp om å oppnå større trygghet for at jeg ikke var ute etter å arrestere han for verken meninger eller eventuelle doble eller triple giftemål. "Ja, altså.. ingen damer liker det da.. Men det skjer, ganske mye. Det er vanlig", responderte han. "Vet konene om at mannen gifter seg med flere da?", spurte jeg. "Hvis de godtar det, vet de det. Hvis de ikke godtar det, gjør han det i skjul. Det er mange som har fått problemer og mye bråk hvis konene vet om hverandre, det er ikke lett", sier sjåføren. Nei huff, stakkars, mimer jeg jeg ironisk og kjenner det begynner å koke i toppen. Så altfor ofte har jeg hørt slike historier, og så altfor ofte har jeg trøstet redde søstre som frykter at dette skal skje dem. Flergifte skjer, og det skjer ikke sjelden. Rett foran øynene på oss, hvor kvinner og familier står maktesløse for "menns gudegitte rett til å ta inntil fire koner. Det står i Koranen, det er sånn det er. Godta det"!

Jeg spør videre hvordan de løser "problemet" om det skulle komme barn i disse ekstraekteskapene, for av erfaring vet vi at mennene som benytter seg av biga- og polygami i dagens samfunn, nettopp ikke tar ansvar for sine forpliktelser slik de hadde på den tiden flerkoneri var normalt, og en begrensing til "bare" fire koner var et revolusjonært fremskritt for kvinnene. Før islam var det ingen begrensninger og kvinner ble ofte kjøpt, solgt, røvet bort, vunnet i krig, og brukt som status- og formuesvaluta. Koranen sier tydlig (to ganger) at om en mann ønsker å gjøre dette er det flere viktige ting han må ta stilling til for å få lov. For det første kan han ikke skade eller gjøre sin første kone vondt, behandle henne urettferdig eller ikke forsørge henne og familien med det de trenger. Situasjonen bør også være slik at hun ikke kan reise hjem til sine foreldre, dvs at hun bør være i stand til å kunne si nei takk, skille seg og ha en forsørgingsmåte etter en eventuell skilsmisse. Å beholde en kone fremfor å skille seg for å ta en ny, var i hovedsak å fortsette forsørgeransvaret han hadde tatt på seg da de inngikk ekteskap, og foreldreløse kvinner hadde ingenting å overleve på om de ble skilt. Sjansen for å bli gift igjen, særlig med barn, var minimal og det ville være et liv i fattigdom og lidelse. Flerkoneri var datidens sosialkontor. Kvinner var i overvekt etter mannefallet i krigene, og foreldreløse barn vokste opp uten fedre, familer og forsørgingsevne. Koranen (og dermed Gud, slik muslimene forstår Koranen) krever at mannen skal utvise 100% rettferdig fordeling mellom konene hvis han tar flere enn en, og i neste vers "men du vil ikke kunne klare det, derfor er det bedre for deg om du tar bare én". Ups, dette verset har visst gutta glemt å lese like nøye! På samme måte som slavehold ikke ble direkte forbudt, ble det oppfordret til å gå bort fra det sakte men sikkert. Det samme er helt klart hva som har blitt foreskrevet hva angår polygamisk praksis. Men hvem fortsatt å tale kvinnenes sak etter profetens død? Ikke mange.

I dag har ingen sikre tall på hvor mange muslimske menns som én eller flere ganger benytter seg av muligheten for å gifte seg med flere kvinner, inntil fire samtidig, med mulighet for å gifte og skille seg så mange ganger som de vil. Et islamsk ekteskap inngås muntlig med to mannlige vitner (eller to kvinner pr mannlig vitne), et imam som leser en velsignelsesbønn, og tar rundt fem minutter. Mitt eget muslimske ekteskap bli inngått på en somalsk telekortbutikk på grønland hvor en imamkamerat av min imam-eksmann hadde ekstrajobb, med to ukjente vitner. Jeg kan ikke si det var en spesielt pompøs eller religiøs verdighet rundt hendelsen. Mange ekteskap inngås i hjemmene, noen få gifter seg i moskeen. Og om mannen er gift fra før, skjer det i allefall ikke i moskeen. De er redde for reprimander fra den norske staten, spesielt der hvor moskeene har fått offentlig vierett som er juridisk bindene.

Det vi vet er at dette er et utstrakt problem. Noen sier at det ikke skjer så ofte, og sammenligner det med dårlige muslimers handlinger på lik linje med andres utroskap. Andre sier at vi ikke kan skylde på islam, men må kritisere menneskene (i hovedsak mennene) som initierer dette. Jeg kan ikke si meg mer uenig. Så lenge Islamsk Råd Norge, moskeene og de store lærde (ælims) ikke går ut med tydelige fatwa og forbyr dette, vil det fortsette. Det er nok av dobble budskap ute og går blandt muslimer i vesten. Offentlig sier de det som passer majoriteten og det vestlige, mens innad får vi høre helt andre ting. Det er ikke første gang jeg har hørt en mann si "dette er noe dere kvinner må lære dere å tåle. Det er tross alt Gud som har gitt oss denne retten." Jeg har hørt det altfor mange ganger. Mine argumenter med hvordan polygami ble praktisert i middelalderen, hvilke begrensninger Koranen har gitt muslimene og hvordan dette må tolkes i moderne tid blir det bare blåst av.

I bunn og grunn er det kvinnene som må betale prisen for denne praksisen. Både konene som blir værende enten de vet eller ikke vil vite, de som skiller seg, de som blir ekstrakoner, barna til de involverte familiene, all sjalusien, urettferdigheten, smerten og skammen dette innebærer. Jeg tror ikke lenger på at "all sjalusi er fra satan". Jeg tror faktisk at troskap også handler om å være tro mot sin elskede, ikke bare sin Gud. Og det er ikke plass til flere forbruksvarer av mennesker i et sunt, respektfullt, moderne, kjærlig ekteskap. Det var en gang i tiden kvinner ble behandlet som kveg, men den tiden er over. Noen kvinner går frivillig inn i dette fordi de ser enkle løsninger eller mangler alternativer, men det gjør ikke handlingen bedre av den grunn.

Biga- og polygami i dagens moderne samfunn kan ikke karakteriseres som annet enn fundamentalistisk forankret religiøst misbruk av kvinner, og dette må vi norske muslimer våge å snakke høyere om. Si fra når du hører om noen som har tenkt til å ta flere koner, si fra når du hører at det har skjedd, debatter og si i mot når du møter folk som forsvarer sin rett til å lure og bedra sine koner. Anmeld imamer som godtar å flergifte, dersom det er gjort i hemmelighet. I Sverige ble en imam fengslet for dette, og flere burde få offentlige reaksjoner mot seg på en sak som ikke er stueren. Èn ting er faktum at dette er systematisk utroskap satt i et kvinneundertrykkende system, en annen ting er det at noe enhver muslimsk kvinne blir påtvunget å skulle godta, eller leve med at kan skje uten hennes vilje og kjennskap. Så gjelder det å vise ansvar ovenfor de barna som blir født i polygamistiske ekteskap, har ikke de rett til en far som er tilstede og hvor verden har full kjenneskap til hvem som er din far? Jo, islam krever nemlig dette, derfor lar det seg ikke gjøre å praktisere denne samlivsformen i dag dersom du skal oppfylle de grunnleggende rettighetene som et hvert menneske er gitt i sharia/islam. Og i motsetning til hva den norsksomalske taxisjåføren påsto, "nei, det er ikke mange som får barn", jo det er faktisk det. NAV har gjennomgått lister på hvor mange norsksomalske kvinner som står registrert som enslige forsørgere og stadig føder nye barn. Det ble avdekket at noen menn hadde over tyve barn fordelt på tre og fire koner. I Oslo. På Stovner ble det for noen år tilbake avdekket en storfamilie der mannen hadde to koner med hvert sett barn i hver sin lelighet i samme blokk. Da barna kom på skolen og fortalte at dette var søsken, var det ingen som trodde dem.

Èn ting er å si at "det skjer utroskap i den vestelige verden også, så vi må tross alt si det er mer respektfullt å tilby disse kvinnene et ekteskap" som er en omskriving av sannheten. De blir ikke tilbudt et riktig ekteskap, for i motsetning til profeten som bodde sammen med alle konene sine, har disse mennene reisedager mellom sine "hjem", og de fleste ekstrakoner får ikke overnattingsbesøk eller mulighet for å leve åpent om sitt forhold til venner, familie, naboer og samfunnet for øvrig. De blir ikke behandlet likeverdig slik islam krever. Økonomisk er det få som klarer å bære byrden av å forsørge flere hjem, og ekstrakonene lever derfor ofte av velferdsmidler som trygd og sosialhjelp og må klare seg selv i det daglige. De får ikke den beskyttelsen og omsorgen de har krav på fra sin muslimske ektemann.

I de svært få tilfellene hvor et ektepar velger å gjøre dette, der begge er involvert i prosessen og mener at dette vil være en god løsning for dem i en helt spesiell situasjon, er ikke jeg den som skal fordømme deres personlige valg. Det jeg kritiserer er hemmeligholdelse, svik og ren utroskap innpakket i religiøst glanspapir. Jeg vet godt at det kan være andre grunner enn kjærlighet for å bevare et ekteskap, og ser også at de som ønsker å få en ny seksualpartner og er muslim, trenger en velsignelse på dette for å ikke synde i sin religion. Gråsonen og den store utfordringen er vel å forstå når og hvor dette kan være hensiktsfullt, og om det i det hele tatt har livets rett å kalle det et ekteskap?

En helt annen ting er å true kvinner til å måtte godta utroskap fordi de tror på Gud. Det er et stort svik mot muslimske kvinner og barn. Vi skal aldri godta løgn, hemmeligholdelse eller svik. Hvis en mann vil gifte seg med en annen, så får han si til sin første kone at han ønsker dette, så hun har et reelt valg om å skille seg fra han før han eventuelt gjør dette. Da må hun ha fysiske og psykiske ressurser til å kunne stå på egne bein og ta en avgjørelse basert på hennes beste om hun velger å bli eller gå skal ikke jeg fordømme, men hun skal ha et reelt valg. Også retten til å gifte seg på nytt og starte med blanke ark, og ikke bli fordømt av samfunnet som "brukt" eller "utgått på dato". Når jeg hører om norske konvertitter som velger eller blir presset til å godta polygami knyter det seg i magen på meg. Jeg vet så altfor godt hva denne smerten innebærer, og jeg gråter over at noen tror de må godta urimelighet innpakket i religiøst hykleri. Det er på tide at de muslimske lederne og moskeene tar kvinnenes parti og refser menns maktmisbruk. Deres store forbilde gjorde nettopp det, så våkn opp!

Sjåførens siste forklaring var at "det er ikke bare somaliere som gjør dette altså, araberne gjør det altså". "Jeg vet", sa jeg. "Jeg vet det godt". Så var det liksom ikke mer å si om den saken, og resten av turen hjem ble i stillhet.

Boka "Naken i hijab"

2011-10-09T04:11:00.000-07:00

Da har jeg lest meg igjennom Gunn Marit Nisjas bok om den unge norske kvinnen, som under en ferietur til Egypt forelsker seg i en egypter, og hvilke eventyr/mareritt dette tar henne med ut på.

Hadde det ikke vært for at jeg fikk boken i gave, hadde jeg aldri lest ut de 300 sidene med ukebladroman kvalitet, som ikke kan kalles annet enn en provokativ tittel fra Juritzen forlag. Uttrykket er riktig nok rettet til følelsen av å være avkledd som person i en stereotyp bekledning, noe jeg gjenkjenner fra min egen femårige hijaberfaring.

Boka byr på få overraskelser, da den fra start til slutt preges av et banalt enkelt språk, få utdypninger, ingen filosofiske betraktninger annet enn hovedpersonen "Live"s naive oppdagelser underveis. Som en dårlig kopi av andre skjebnefortellinger fra kvinner med barn fanget i muslimske land, tegner den polariteter mellom vesten og østen, det rike og det fattige. Med få unntak setter den spørsmåltegn ved den norske kvinnen Lives oppfatninger om hva som er rett og galt.

Litterært sett er boka en katastrofe, men det som er verdt en gjennomlesning er tematikken rundt hvordan enkelte nordmenn forholder seg til annerledeshet. Hvordan enkelte nordmenn, som hovedpersonen i denne boken, godtar, akespterer og svelger kameler til langt over grensa hvor det går utover hennes fysiske og mentale helse. Hvordan behovet for tilhørighet er en motivasjonsfaktor for våre valg av relasjoner, hvordan kjønnsrollene ligger i våre instinkter, hvordan vi tilpasser oss ekstreme situasjoner, overlever og menneskelig sett er i stand til å tåle det utålelige.

Som norsk konvertitt til islam gjenkjenner jeg denne snillismen, i møtet med fremmede kulturer og mennesker jeg har knyttet meg til, i møtet med bl.a muslimer. Som norske har vi lært å være hensynsfulle, tolerante og blitt forskånet fra lidelse i samme grad i vår luksuriøse verden, har vi også blitt naive for en del av de kreftene som eksisterer i mer primitive samfunn. I langt større grad er denne kulturelle påvirkningen forventet når man reiser til utlandet, men den pågår også i Norge, blandt annet hos noen muslimer og i hjemmene til norske som gifter seg med kulturelle eller religiøse minoriteter. Hadde boken klart å ta tak i denne tematikken på en ryddig og utfordrende måte, kunne det ha blitt spennende lesing. Jeg har hørt nok lidelseshistorier fra et stort antall kvinner til å vite at dette ikke er tomme fordommer, men faktisk noe som skjer med mange, spesielt konvertitter som har et intenst ønske om å høre til, få det til, mestre en ny rolle.

Det jeg frykter mest er at nordmenn uten kunnskap om islam eller muslimer som leser boka, får økt bevisførsel for hvor "forferdelige disse muslimene er", uten å se historien i lys av kultur, nasjonalitet, fattigdom og individuelle menneskeskjebner.

Nettverksbygging

2011-10-08T06:37:00.000-07:00

Etter å ha snakket løst om å starte en gruppe av moderate muslimer i flere år, føler jeg nå at tiden er inne. La oss møtes!

Tanken er å starte en gruppe som kan nettverksbygge, diskutere, utveksle idéer om moderat islam, styrke hverandre i troen som muslimer og være sosiale sammen. Jeg har de siste to, tre årene møtt mange flotte sekulære muslimer som først og fremst er individualister for det de arbeider med, men også er muslimer. Gjennom flere møter og samtaler har det kommet frem at det å hatt et samlingspunkt for muslimer som oss hadde vært godt og styrkende. Det som tilbys i dag er stort sett bare religiøse samlinger i moskeene som er bygd på konservativ sunnah (tradisjon) eller ingenting. Etter min mening er det på høy tid med en gruppe moderne muslimer som også kan ha et religiøst samlingspunkt i det sekulære samfunnet vi lever i.

Muslims for Progressive Values i USA er en stor inspirasjonskilde, og det ville glede mitt hjerte stort om vi fikk til noe lignende i Norge.

Er du interessert i å nettverksbygge kan du skrive til meg på norskmuslim@yahoo.com eller ringe meg på tlf. 988 17 430. Planen er å ha første møte i november/desember 2011.

Både kvinner og menn ønskes velkommen, og det eneste "kravet" til deltagelse er at du kan forholde deg til andres meningsforskjeller med normal folkeskikk, at du ser på deg selv som muslim eller ønsker å bli det, at du ser nytten av å utvikle moderat, liberal islam i Norge. Gruppa er først og fremst tenkt til egenutvikling og nettverksbygging, med mulighet for å arrangere kurs og seminarer hvis den vokser seg større. Vi vil møtes i Oslo, men bor du utenfor kan du også nettverke med oss i en lukket facebookgruppe.

Har du lyst til å være med?

Muslimene er en del av norsk historie

2011-10-07T01:15:00.000-07:00

Det er ikke ofte jeg besøker Norsk Folkemuseeum på Bygdøy, men da jeg fikk tips om at de har satt opp en hel leiegård (Wesselsgate 15) hvor de har utstilt hjemmene til de som bodde der, også norskpakistanske muslimer, ble fristelsen stor til å ta turen ut. En frisk søndag med lett regn dro vi ut og gikk rundt i de vakre, naturskjønne omgivelsene hvor du får glimt av flere tidsepoker, forskjellig arkitektur og ikke minst innblikk i hvordan folk har levd gjennom tidene. Den luksusen vi i dag ruller oss i, har ikke vært en selvfølge for de fleste arbeidere og vanlige folk gjennom tidene.

Som norsk konvertittmuslim syns jeg det er spennende og flott at de innvandrede muslimene nå har fått sin naturlige plass i norsk historie, også på Norsk Folkemuseeum. Selvfølgelig er dette bare én leilighet og på ingen måte representativt for hele den muslimske befolkningen, men samtidig ser vi spennende særegenheter som er verdt en titt.

Det mest typiske er nok satelitt-tv hvor kanaler fra hjemlandet fyller hjemmet med en atmosfære som er typisk unorsk. Parabolantenner følger innvandrerbefolkningen, og skaper tidsvis debatter i borettslag og bygårder som ikke alltid er like glad for den arkitekturiske provokasjonen dette medfører for fasadene.

Vi ser også at valget av møbler er unorsk i stil, form og farge. Mange moderne og integrerte muslimer velger å gå over til mer norske møbler, mens andre sverger til smaken fra hjemlandet. Tyngre, mørke og store møbler ruver ofte. De importeres fra hjemlandet eller kjøpes fra forretninger som importerer til Norge. På Grønland i Oslo finner du flere butikker som selger møbler fra Forenede arabiske emirater, Somalia, Tyrkia og Egypt. Mange marokkanere jeg kjenner har hentet møbler hit selv i containerfrakt. Spesielt sofagrupper som arabiske sofaer, hentes fra UAE. De er lave, store, fargesterke og laget for større grupper mennesker som sitter i større rom enn vanlige norske stuer.

I det norskpakistanske hjemmet vi ser utstilt på folkemuseet er det også pyntet med mye kitsch, som tilhører kategorien pyntesaker for folk med dårligere råd eller har tatt med seg smaken fra hjemlandet. Blomster i plastikk, i elendig billig kvalitet, er ofte utsmykket rikelig i stuene, sammen med bilder og annen veggpynt som er utsmykket i gull og sølvimitasjoner, blinkende, gjerne lysende drevet av strøm, der "levende" fossefall eller bilder av Kabah (stenen muslimene ber mot i Mekka) er utstilt. Siden muslimer vanligvis ikke bruker bilder av mennesker eller dyr på veggene som pynt, brukes ofte kalligrafi. Koranvers eller ord som Muhammed saaws eller Allah swt broderes i gulltråd på sort eller grønn fløyel. Noen tror at dette beskytter hjemmet mot ånder, ondskap og slikt, men Koranen må leses og praktiseres for at den skal beskytte. Den er ikke "magisk" i sin tilstedeværelse, da det ikke finnes noen magi i islam.

Badet har ingen spesielle ting, bortsett fra en vannkanne som brukes etter toalettbesøk. Alle muslimer skal holde seg rene og ta hygiene på alvor, derfor er de pålagt å vaske seg med vann. Du finner ofte vannkanner, blomsterkanner eller tomme brusflasker på muslimers bad. Du finner også et eller flere par med plastikksandaler som er til bruk under badebesøk. Da jeg var ny muslim trodde jeg det var for å ikke bli våt på beina på badet, siden mange søler vann utover mens de vasker seg. Men etter å ha fått våte sokker nok ganger til å skjønne at det var vann inne i sandalene, forsto jeg at de tar på seg sandalene for å unngå det skitne gulvet etter at de har vasket seg. Sånn er det altså i land hvor badet er sett på som et skittent rom og gulvet er urent. Badet er for så vidt kategorisert som urent i islam, det er ikke lov å si Allah swts navn eller Koran der inne, og ikke lov å be i samme rom som et toalett.

Da jeg kikket inn på kjøkkenet smilte jeg litt for meg selv, for det så ganske likt ut som mitt eget. Jeg så først ikke hva som var så spesielt med dette, men da jeg kikket litt rundt fant jeg noe som ikke finnes i alle norske hjem. Som en riskoker, en stor sekk med ris på gulvet eller i skapet, et massivt utvalg av krydderier, mye hvitløk, ingefær og andre naturlige, ferske matvarer, kjeler som står fremme og putrer (mye matlaging hjemme), store tanker med matolje, diverse poser med bønner, erter og andre matvarer som må kjøpes i spesialforretninger (import). Bønnetidskalender på kjøleskapet, og fastekalender til Ramadan.

Da jeg var ny muslim var jeg opptatt av å gjøre hjemmet mitt så "muslimsk" som mulig, og fylte opp med arabiske møbler, tepper, stoffer og lamper. Jeg må med lett rødmende ansikt også innrømme at jeg kjøpte min kvote av kitsch fra Hadi City (kjent kitschbutikk på Grønland i Oslo), og det så svært så unorsk ut noen år. Etter som jeg ble tryggere i troen og så at teologi og kultur egentlig er to forskjellige ting, og at jeg som norsk godt tåler hvite vegger med enkle møbler fra IKEA, har nok stilen blitt mer "kjedelig", aka normalt norsk. Da jeg tar i mot tebesøk fra nordmenn i Antirasistisk Teatime kampanje, er det nok lite som minner om et muslimsk hjem hjemme hos meg, bortsett fra bønnetepper, vannkanner, sandaler, Koran, bønneklokke og litt kalligrafi. Man trenger ikke så mye image egentlig, det er i hjertet, tro og handlinger man er muslim.

Ta turen ut til folkemuseet og titt selv!

Er det på grunn av sorgen?

2011-09-27T00:51:00.000-07:00

Jeg får alltid mange spørsmål om muslimer og islam, og det setter jeg stor pris på. Selvfølgelig er jeg ingen ælim (lærd), men jeg har etter snart 5 år en god innsikt i den muslimske verden, og har lest metervis av hyller med islamske bøker.

Hver gang jeg har noen på besøk som ikke ferdes på Grønland til daglig blir de ofte hengende ut av vinduene mine og glo på forbipasserende. Intet unntak denne helgen, og etter lengre tids fascinerende gloing på de hijabkledde damene utenfor kom spørsmålet "Hvorfor kler de seg nesten bare i sort? Er det på grunn av sorgen?"

Jeg måtte trekke litt på smilebåndet og spurte "Hvilken sorg?"

"Ja, altså.. Er de enker? Sørger de over tilstanden i hjemlandet? Eller noe annet trist?"

Nei, de sørger ikke. Sort er en "farge" som er helt vanlig, dagligdags og anses som korrekt, anstendig og dekkende nøytral for kvinner i Midt-Østen, den arabiske halvøy og deler av Asia. Formålet med hijab er å tiltrekke seg minst mulig oppmerksomhet generelt, og på sin kvinnelige skjønnhet og form spesielt. Sort anses derfor for en ikke-forlokkende farge, og i land som UAE, Saudi Arabia, Irak og Iran brukes det i hovedsak sorte heltdekkende kroppsplagg for religiøse kvinner.

Somalske kvinner har også en afrikansk arv der farger spiller en kulturell rolle, og det samme gjelder Pakistan (indisk historisk). Kurdiske kvinner har også en mer fargesterk klestradisjon.

Religiøst sett anses den sorte, dekkende hijaben (inkluderer både hodeplagg og kroppstildekning) som mest "korrekt". Moderate muslimer oppfordrer dog til å være "pen i tøyet", slik profeten fortalte at "Allah swt elsker det vakre".

Foto: Flickr.com

Ja, jeg er fortsatt muslim!

2011-09-24T05:33:00.000-07:00

Etter at jeg tok av meg hijaben og begynte å leve et mer normalt "norsk" liv, har jeg ofte fått spørsmål om jeg har avkonvertert. Nei, men jeg har retrointegrert meg selv tilbake til det norske samfunnet, fordi Norge er mitt hjemland, mitt fedreland og fordi jeg er norsk. Det er på den måten jeg best kan trives og blomstre som menneske, muslim og kvinne.

Jeg har skrevet litt tidligere om hva hijaberfaringen gjorde med meg, men ikke så mye klær som hva de ortodokse reglene gjorde med mitt sinn og min sjel.

En rask oppsummering er at jeg fortsatt er muslim. Feminist, fri, moderat, åndelig, liberal og norsk muslim.

Hva betyr dette?
For meg betyr det at jeg må se meningen bak islams regler, forstå hva Gud har ment, og ikke minst holde kontakt med reformerte feminister innen akademia som tør å utfordre fordoms, patriarkalsk snever tolkning. Jeg har ingen problemer med å gi meg hen til en overbevisning eller ideologi, som er god. Men hva folk velger å kalle sin overbevisning er mindre interessant, enn at de faktisk kjemper for det gode i verden. Det holder ikke å kalle seg muslim, men man må faktisk leve opp til tittelen også!
Integritet, fred, ærlighet, redelighet, sannferdighet, nestekjærlighet, lojalitet, barmhjertighet, uselviskhet, ydmykhet, vennlighet, hjelpsomhet, kjærlighet til Gud og profetene, til sin neste og til verden. Det er det islam handler om.

Eid ul-fitr 30.08.2011

2011-09-24T04:03:00.000-07:00

Alle haster til moskeen for å rekke fellesbønnen. Første runde starter allerede kl. 9.30

Det er trangt om plassen et kvarter før det begynner..

Vi sitter samlet og gjør takbir.

Jeg har pyntet meg i en håndsydd marokkansk festjelbab.

Det samles inn almisser til de fattigste og trengende. Alle gir rikelig i dag.

Alle har pyntet seg i vakre klær og hijaber.

Kvinnene sitter sammen bak mennenes bønnerekker.

Forskjellige etniske minoriteter er samlet i moskeen.

Det blir også rom for en liten prat med venner og kjente.

Det er kø til neste runde med fellesbønn.

En gledens dag for alle muslimer!

Gutta venter på å komme inn til bønn.

Jentene venter også tålmodig.

De ansatte er flinke til å organisere så flest mulig får komme inn og frem.

Min venn og bror Basim Ghozlan, forstander i Rabita.

Alle vil hilse på og gratulere hverandre.

Leder i Rabitas Unge, Hossam Belkilani.

Gata er fyllt av folk som skal til og fra bønn, pluss valgkamp deltagere som deler ut roser.

Nesten umulig å få en taxi på denne tiden!

Fellesbønnen på Eid gir en sterk fellesskapsfølelse. Resten av dagen brukes til å feire med familie og gode venner, mye god mat, gaver til barna og andre koselige ting.

Eid Mubarak!

2011-08-29T15:03:00.001-07:00

Ønsker alle muslimer en fin feiring av Eid ul-fitr i morgen. Bilder kommer!

2. Ramadan

2011-08-02T14:23:00.000-07:00

Jeg er litt trist fordi jeg ikke kan faste og jeg savner et muslimsk fellesskap. Jeg trenger å komme meg til moskeen på kvelden for å være med å be salat al-Maghrib (solnedgangsbønn) i jummah (gruppe) og bli der til salat al-isha (kveldsbønn). Det er også fint å delta på den spesielle Ramadan bønnen.

Å bo alene, være "moderat muslim" og ikke kunne delta på alle plikter/tradisjoner pga unntak for helsen gjør at jeg blir enda mere "utenfor", og det er vanskelig å praktisere alene. Ikke går jeg med hijab lenger og blir sett på som "ikke muslim", ikke ber jeg alle bønnene på riktig tid pga sykdom og behov for nok og uforstyrret søvn og ikke får jeg lov av legen å faste. Jeg vet at Allah swts nåde er større enn mitt behov for å føle meg inkludert, men det er nå litt rart å være så annerledes allikevel, selv om jeg så langt i fra er den eneste.

Da jeg tok med barnet mitt for å leie video i kveld fikk hun kjøpe litt smågodterier. Da vi spurte ekspeditøren på videoen om hvilke godter som er halal (innehold svinegelatin og hvilke som innehold oksegelatin), så han overrasket på oss og sa "hvorfor bryr dere dere om det da?". "Vi er muslimer vel", svarer jeg som den største selvfølgen i verden og lurer på hvordan han kan spørre om noe så dumt. Han har jo sett meg der i åresvis ikledd hijab, men da går det opp for meg at han ikke kjenner meg igjen uten. Han er selv av marokkansk opprinnelse.

Han smiler og sier at han ikke bryr seg om gelatininnholdet og at han ikke fatter hvorfor folk skal bry seg med slike detaljer. Han spiser da ikke svin, og han faster nå faktisk, fordi det er Ramadan, forteller han oss. Jeg smiler og tenker ja, jeg vet jo det da!

Det er godt å vite at det er muslimske brødre som både faster og ser litt gjennom fingrene med gelatininnholdig godterier. For meg beviser det det jeg har sagt hele veien, at alle gjør så godt de kan og vektlegger de sidene av religionen de selv føler rett. For noen setter mest fokus på å være god og snill, og ha islam i hjertet som de sier, mens andre følger detaljene til punkt og prikke, men kanskje har glemt åndeligheten, nåden og mildheten. Som en annen bror jeg kjenner i en matbutikk som fortalte meg at han også spiser "kristenkylling" som vi kaller vanlig norsk kylling, som i kveld sa "ja, jeg faster selvfølgelig". Masha Allah! Jeg er så stolt av dere!

Ramadan Mubarek!

God Ramadan!

2011-08-02T00:39:00.000-07:00

Årets Ramadan starter 31.07.2011 søndag kveld ved solnedgang. Da må alle muslimer be en bønn om å ha rett intensjon for månedens religiøse handlinger. Fasten innebærer å verken spise, drikke eller ha seksuell omgang med sin ektefelle i 30 dager fra soloppgang til solnedgang, med unntak av barn, syke, eldre, menstruerende kvinner og reisende. Om natten må det spises og drikkes, elskes og hviles, for å holde ut neste dag. Det er ikke lov å faste videre uten å ha spist om natten, dette var det bare profeten som fikk gjøre.

Ramadan er vakkert. Ramadan er måneden Koranen først ble åpenbart profeten, måneden satan er lagt i lenker og himmelens porter står åpne. Hvor hver gode handling blir velsignet med et mangfold av belønning og hvor vi får tid og mulighet til å gi ekstra oppmerksomhet rundt verdens viktigste tema; hvordan oppfører vi oss, hvilken betydning har Gud i våre liv og hvordan behandler vi våre medmennesker?
Hvordan er vårt humør, hva slags motiv har vi, hva ønsker vi for oss selv og for andre?
Hva har du gjort for noen syke eller gamle? Døde? Når besøkte du sist en gravplass og ba for de døde?
Når delte du sist av din mat med noen som var sultne? Når inviterte du sist noen som er ensomme eller ikke har familie? Hva tenker du når du går å legger deg om kvelden? Er du fornøyd med deg selv? Har du ro? Tror du Gud er fornøyd med deg?

Ramadan er ikke bare sult, tørste og utmattelse. Ramadan er oppofrelse, forsakelse, lydighet og underkastelse. Ramadan er samhold, tradisjon og en religiøs forpliktelse for alle troende. Ramadan er godt for deg og en velsignelse for menneskeheten.

Ramadan er hva du gjør det til. Gjør noe stort.

"Er du muslim?"

2011-07-23T12:01:00.000-07:00

Jeg har sjokkert sittet klistret til nyhetene i halvannet døgn, sterkt preget av terror på nært hold, da min egen by ble blåst i fillebiter i går ettermiddag. Noen timer senere ble sterk, norsk, politisk engasjert ungdom massakrert på sommerleir noen mil fra Oslo, nærmere bestemt Utøya i Buskerud. Den første beskjeden lød "mulig det er en bombe", og i beredskapsmodus lyttet vi til politiets anbefalinger og fulgte vettaskremte med. Ville det komme en ny bombe? Hvor var det trygt å oppholde seg? Hvem og hvor mange var skadet, eller kanskje døde?

Uten at noe direkte ble sagt ulmet det en al-qaida frykt over hele verden. Var verdens mest fredelige, engasjerte, nestekjærlige, diplomatiske elite Norge satt på kartet over terrorhandlinger? Hvem hadde gjort dette? Når en islamistisk gruppe kalt verdens globale jihad påtok seg ansvaret begynte fordømmelseserklæringene å strømme inn fra samtlige statsledere. Men operativ leder ved Oslo politidistrikt sa klokelig at det vet vi ikke med sikkerhet ennå, vi avventer og ser.

Jeg skal innrømme at jeg var ganske redd. Med uttalelsen "dette er bare begynnelsen" fikk fantasien gro fritt i paranoiaen, og jeg vurderte å pakke meg og mitt barn og komme oss ut av sentrum. Vi bor bare et steinkast fra Oslo S. Terrorister har pleid å søke til offentlige kommunikasjonsknutepunkt og andre folkemasser for å gjøre størst mulig skade.

Samtidig sveivet tankene i hodet hele tiden, er det islamister? Er de norske? Er det noen jeg kjenner eller vet hvem er? Uroen var kvalmende og prikkende uvirkelig. Fjorårets sjokk har ennå ikke lagt seg, hvor jeg kjenner kona til en av de fengslede norske terrorplanleggerne. Vi var en periode omgangsvenner. Jeg har spist ved deres bord, jeg har holdt deres barn, jeg har ledd med dem. Og aldri, aldri i mine villeste fantasier trodd at han ville delta i noe så barbarisk og blasfemisk som religiøspolitisk motivert vold.
Å være muslim på en dag som dette er som å gå med tom oksygentank. Du klarer ikke å puste inn for du vet ikke hva du har i vente, og du klarer ikke puste ut for du vet ikke om du er trygg.

Vi fikk ikke lenger pause fra bombesjokket enn at det kom meldinger fra ungdom over twitter. De ble jaget av en gal mann i politiuniform som skøyt villt rundt seg. "Ikke ring oss, vi gjemmer oss. Skaff hjelp, mange er døde" er av meldingene som tikket inn på twitter. Hva skjedde nå? Hang de to grusomhetene sammen? Flere timer senere skulle vi få vite at de gjorde det. Og at utfallet var langt mer alvorlig enn først antatt. 85 uskyldige ungdommer er frarøvet livet på en feig og inhuman måte, 7 ble sprengt i stykker i regjeringskvartalet. 92 mennesker er foreløbig omkommet, flere ligger alvorlig skadet på sykehus.

Hjernen hang ikke med. Hva hadde skjedd? Bombe i Oslo!? Det kan ikke være mulig!? Skyting? Massakre? I Norge? Hva skjer? Statsminister, konge, pressemeldinger, politi? Rundt omkring oss var det tungt bevepnet militære, ambulanser på kryss og tvers, politisperringer, væpnet politi, gråtende mennesker, blomsterkranser, lys. Norge er i krise, det er nasjonal landesorg.

Jeg tok en tur til sentrum for å kikke, få det inn. Forstå. Men jeg forsto ikke. Jeg kjente bare på uvirkeligheten av å ikke forstå. Det er så fremmed, så unorsk. For to dager siden så jeg fotoutstillingen "Transit" på Nobels fredssenter og kunne ikke forestille meg hvordan det må være å skulle flykte. I går vurderte jeg selv om rømme fra mitt hjem, i frykt for vold. Plutselig forsto jeg at livet aldri kan planlegges eller tas høyde for, dette kan ingen kontrollere eller holdes utenfor.

Jeg måtte skru av tvn da det ble for kraftige bilder og videoer av massakren på Utøya. Å se hardt skadde ungdommer og mengder av lik innpakket i plast ble for sterk kost. Jeg har grått og hulket, det kommer i bølger med raseri, oppgitthet, utmattelse og sorg. Det er for jævlig. Det er helt uforståelig.

På vei hjem fra byturen min satt jeg og tenkte på hvorfor sentrum var fyllt av forvirrede turister som ikke visste hvor de skulle gjøre av seg, skvetne nordmenn som sendte stressede blikk til hver minste lille bevegelse rundt seg. Da jeg svingte mot Grønland igjen var livet som før. Her har det ikke vært mulig å se på folk hva som har skjedd noen hundre meter lenger inn mot sentrum. Jeg stusset over om folket her er så traumatiserte at en bombe fra eller til ikke utgjør noen forskjell for deres daglige rutiner. Om de klarer å identifisere seg med AUF ungdommen som ble slaktet ned, eller om deres tanker er i Somalia der en alvorlig sultkatastrofe er akutt og prekær.

Jeg stopper på rødt lys og en mann sier "hei". Han spør hva slags bil jeg har. I det jeg skal til å kjøre igjen spør han "er du muslim?". Jeg svarer spontant og stolt "ja!", før jeg spør hvordan han visste det. Han sier at kameraten sa det. En litt yngre gutt på sykkel står ved siden av, og smiler men kikker ikke direkte på meg. "Masha Allah", sier den første utspørrerer og starer en samtale om islam og tro. Jeg åpner døra og deltar mer enn gjerne.

Det er godt å snakke med noen om noe annet enn død akkurat nå. Om noe annet enn høyreekstremisme. Om redselen for at Anders Behring Breiviks likesinnede skal følge i hans fotspor og utløse flere aksjoner. Om fortvilelsen over alle ungommene som ikke trekker åndedrettet i dag, og sorgen over å erfare en slik meningsløs katastrofe på nært hold hjemme i vårt lille, kjære Norge.

Senegaleseren spør om jeg er praktiserende. Jeg vet hva spørsmålet betyr; det betyr egentlig "tar du islam på alvor?" "følger du boka som de tradisjonelle har presentert som den eneste sannheten"? Men jeg smiler og svarer at "ja, det gjør jeg. Jeg ber til Gud og jeg strekker meg etter å være et så godt og tilgivende menneske som jeg kan, deler av hva jeg har og hjelper de som trenger det." "Men jeg bruker ikke hijab lenger." Han er allikevel så glad over at jeg er muslim at han drar noen arabiske strofer om takknemlighet, be for meg osv. Kameraten hans har tydeligvis kjennskap til meg fra moskeen. Da kommer fire andre forbi som er bekjente av disse. De flettes naturlig inn i samtalen, og der står vi da. Èn norsk dame i lårkorte røde shorts på sørgetur gjennom en sønderbombet by, og 6 ukjente muslimske brødre som er overlykkelige for at jeg er konvertitt. Tre somalske, en senegaleser, en araber og en norsk konvertert mann. Jeg forstår fort at de er godt "opplærte" og at de sier alt "korrekt". Jeg smiler innvendig og tenker at ja, jo, la oss se hvor langt jeg kan strekke strikken. Jeg svarer høflig og forteller hva jeg anser som viktig i min tro og hvorfor jeg er glad for å være muslim. Flere tema blir tatt opp, som hijab/påkledning, å følge sin vilje kontra underkastelse av Guds vilje, hvem og hvordan man skal tolke "Guds vilje", muslimenes oppførsel og fellesskap/eller mangel av sådan, hvor man kan skaffe seg god informasjon om islam. Det vekker oppsikt på fortauet og flere menn av utenlandsk opprinnelse flokker seg rundt og lurer på hva som skjer. Pussig nok blir de alle stående og lytte.

Det er noe fascinerende tolerant over dette, for hadde vi ikke snakket om islam hadde vel møteformen vært skandaløst uakseptabel for flere av dem. De hører på fordi vi snakker om islam. Og min stemme blir utrolig nok også hørt.

Den unge somalske gutten som taler mest overbevist smiler ut av øynene, ja han stråler. Jeg ser at han elsker sin religiøse overbevisning og han fryder seg over at han står ved siden av to etniske norske konverterte. Han deler Koransitat med oss og han gir eksempler fra sin hverdag på arbeidsplassen om hvordan vi skal vise islams vei samtidig med toleranse. Jeg smiler også, men mest av alt fordi jeg gleder meg over å se hans kjærlighet til islam. Å dra debatten om dialogarbeide, toveis toleranse og tilpasning passer neppe nå. Den norske anbefaler bøker jeg har lest for flere år siden og nettforum jeg fraråder folk å delta i. Jeg spør om han har hørt om bloggen min, men han rister på hodet. Han vil gå nå, for det "passer seg ikke å stå for lenge her å prate". Jeg vet han følger "boka", men jeg smiler og sier "slapp av, jeg er førti og kunne vært mora til dere alle sammen". Og da ler vi litt igjen. Praten avsluttes med at de ber meg be for dem, samtidig som de har fått sagt at de "håper" jeg skal følge Guds vilje igjen og kle på meg hijaben, at livet handler om å motstå fristelser. At Gud vet best. Jeg sparer det siste spørsmål om de kan bekrefte at deres Gud vet bedre enn min. Jeg har allerede parkert gutta godt med min islamske kunnskap, Koranvers, hadith, figh og fatwaer. Jeg ser ut som en norsk dame i sommershorts, men jeg snakker som en belest muslim. Jeg er begge deler.

Akkurat som jeg utfordrer deres konservative standpunkt ved å være meg selv, tenker jeg at jeg også gir disse gutta balanse. Kanskje ikke i dag, men én dag vil de ha i minne denne norske muslimen som også er dedikert i sin tro med en sterk overbevisning, men som velger å være norsk og moderne. Det gir meg et speil på hvordan vi er redde for annerledeshet, og ofte frykter det ekstreme. Istedenfor å engasjere oss, følge opp, debattere og fotfølge ekstremister som kan bli farlige og utgjøre en trussel for samfunnet vårt har vi nordmenn vært for redde for konfrontasjon og trukket oss tilbake. Det er derfor folk som terroristen Anders Behring Breivik fikk vokse frem, like mye som Mohyeldeen Mohammad. De presses til ytterligående polariseringer, fordi spenningene er store og frustrasjonen høy. Det var en norsk høyreekstremist som terroriserte denne gangen, kanskje er det en religiøs fanatiker neste gang. Vi må alltid se galskap som galskap, uansett farge, merke eller ideologi de flagger.

Vi må bry oss! Vi må snakke om problemene. Vi må våge å stå i dialog og la alle sider ytre seg. Vi må tørre å være uenige. Det er ikke tvil om at innvandringen har skapt utfordringer i samfunnet vi ikke har funnet gode løsninger på ennå, men noen av oss velger å se menneskene først og fremst, ikke kultur, forskjeller og problemer. Sosialdemokratiet har sine fordeler og ulemper, og la oss snakke om det.

Norge er tuftet på tradisjoner og verdier vi er svært stolte av. Jeg er overbevist om at alle som er i og kommer til Norge vil kunne nyte godt av det. Jeg tror også at den dagen vi er ferdige med å vaske blod, tørke glasskår og begrave våre barn, er det norske folket sterkere samlet i kampen for et åpent, fritt, sosialdemokratisk land med verdier vi setter høyt. Det har vi betalt for før, og det betaler vi gjerne for igjen. Ingen skal få endre oss med vold og ondskap. Aldri.

En ekstra takk til Kongen, Statsministeren, alle hjelpetjenester og frivillige. Et stort kondolerer til alle som har mistet noen og hilsen om god bedring til de skadde som overlevde. Dere er i våre bønner. Må Gud hjelpe oss alle sammen. Amen.

Med kjærlighet og toleranse står vi samlet.

Hijab-et tveegget sverd

2011-07-20T14:09:00.000-07:00

I går møtte jeg en venninne på gata utenfor hvor jeg bor. Har ikke sett henne på flere måneder, og ikke etter at jeg tok av meg min muslimske klesdrakt. "Assalamu aleikum" hører jeg og snur meg, ser overraskende inn i to brune øyne som er glad for å se meg. Jeg hilser tilbake og gir henne flere gode klemmer. Hvor har du vært, hva skjer, vi oppdaterer hverandre på livets gang siden vi sist var sammen. Så kommer det uunngåelige spørsmålet: "skal du begynne med hijab igjen?" spør hun. "Nei", svarer jeg. "Det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg ble veldig syk av hijaben, og det passer ikke min kultur, min identitet, min livsstil, min familie, mitt liv. Jeg ble psykisk skadet av de årene jeg brukte den, tross en del fine opplevelser også. Jeg orker ikke, jeg klarer ikke, jeg vil ikke". Og jeg fortsetter å fortelle om hvordan jeg ser på min tro i dag, hva jeg føler jeg ikke orker mer av og hva jeg syns jeg trenger. Hun ser på meg, men blikket går tomt igjennom øynene mine. Jeg ser at hun vil forstå, men ikke forstår. Hun er glad i meg og det smerter henne tydelig at jeg har forandret meg så mye. I sinn og sjel har jeg ikke forandret meg, men utseende er så forandret at jeg virker som en helt annen person. Folk på gata kikker både to og tre ganger på oss, der jeg står i knekort skjørt med en lys kortermet sommertopp til, sminket, glad og stråler, og henger rundt halsen på min pakistansknorske venninne i full innpakning.

Jeg sier at jeg syns hun er modig. Som tør å stoppe og prate meg meg slik jeg ser ut. Det kunne jo komme rykter. Hvem er hun som snakker så vennlig med en åpenbart vantro skal man dømme etter klesdrakten? Men hun bryr seg ikke. Hun er skilt og har kun hatt seg selv og sitt barn å bekymre seg for i åresvis, hun har opplevd nok snakk og aldri latt det stoppe henne. Hun er sterk i troen og hun lever det hun tror på. Hun er varm, oppofrende og godhjertet. Alltid.

Vi veksler noen replikker til før hun må gå, og ønsker meg velkommen med ordre om å ikke vente for lenge, og noen gode smil, flere klemmer og et "asalamu aleikum søster".

Det gjorde godt. Og vondt. Det ga meg mange tanker. Jeg savner å være en som blir hilset som en muslimsk prinsesse med ærbødig respekt, men jeg har ingen respekt for slik oppførsel når kjærligheten er betinget og sosiokulturelt kontrollert av maktmennesker som ikke unner individ å leve sine egne liv. Jeg er stolt og glad for min frigjøring til mitt eget jeg igjen, samtidig som jeg kjenner på skammen over å vise henne mine nakne legger i all offentlighet. Men skammer forsvinner som dugg for solen når jeg kan trekke inn frisk luft, heve hodet og smile. Til hvem jeg vil, når jeg vil. Jeg vet at dette er meg. Og jeg er glad for at det finnes mennesker som elsker meg for den jeg er, ikke for hva jeg gjør.

Gud er stor og Gud er god. Det må vi aldri glemme.

Det er sommer

2011-07-03T00:24:00.000-07:00

Det føles som en ny verden for meg. Etter fem somre innpakket i lange tøystykker er jeg nå norsk kledd, og jeg nyter sommeren som jeg aldri har gjort før. Nå vet jeg hva jeg mistet de årene jeg valgte full muslimsk tildekning, og jeg vet også hva jeg trenger. Jeg trenger sol på huden, luft, lys og normalitet. Jeg er like mye muslim som før, kanskje enda mer muslim? Jeg har valgt å gå bort fra bokstavtro tolkninger og følge en mer moderne, progressiv vei. For å gjøre det enklere for meg selv, og slippe å ofre så mye? Nei, fordi jeg som muslim først og fremst ønsker å følge Guds vilje og intensjon. Dessverre tror jeg mange fundamentalister har latt seg blindt lede på ville veier av maktmennesker og kulturelle tradisjoner, fremfor å stå for det Allah swt forteller oss i Koranen, gjennom hadith, profetene og sitt skaperverk. Det finnes ikke annet enn tegn på toleranse, rettferdighet, godhet, kjærlighet, nåde og klokskap i Allahs fotspor.

Det som har skurret i mine ører fra dag én er påbud og forbud som ikke resonnerer med kjærlighetsforståelsen jeg har av mitt Gudebilde. Jeg er ingen profet og jeg har ikke full kunnskap. Jeg har dog et hjerte som søker Allah swt i ett og alt. Et hjerte som ydmykt ber om Hans veiledning og rettferdighet. Et hjerte som har en sterk intuisjon og som daglig bøyer seg i ydmykhet og underkastelse. Man kan ikke både underkaste seg Gud og hate samtidig. Det må muslimene snart forstå.

Da jeg som nyforelsket i islam fortomlet meg inn en moske og plutselig konverterte, var jeg svak for sterke krefters påvirkning. Det var ingen som viste meg rommet for individualisme og fri tenkning innenfor islam. Det var et forbudt rom. Men jeg trenger det rommet. Jeg er norsk. Jeg er en sterk, norsk, fritenkende kvinne med et markant behov for individualisme og selvrespekt. Rommet laget jeg selv. Etter mye arbeid og perioder av smertefull ensomhet fant jeg også andre i dette rommet. Nå har jeg en kjerne av gode muslimer rundt meg som ser, forstår, søker og jobber for det samme som meg. Nemlig å være gode mennesker, gjøre gode handlinger, bringe kjærlighet og fred på vår vei, å opphøye og dyrke Gud og hans profeter i alt og ett. Å fordømme andre og deres manglende likhet med vår vei, det får andre ta seg av. Etter min mening har intoleranse og fordømmelse ingenting å gjøre i et troende menneskes hjerte, hode eller liv.

Jeg er nok en gang på min helt egen spesielle vei. Jeg må balansere med indre visdom, intuisjon, kjælighet, rettferdighet og hjertet som veiledere, og lytte til Guds veivisning. For den kommer alltid.
Og jeg våger fordi jeg elsker.

Foto: Hans Heupink

Share the love! Mot rasisme og homofobi

2011-06-22T14:56:00.000-07:00

Lørdag 25. juni kl.13.00 går Paraden av stabelen. Skeive dager i Oslo er en gjenganger, og i år har Antirasistisk Senter laget en parole med temaet "Share the love! Mot rasisme og homofobi".

Foto; VG

Jeg anbefaler alle som har tid og anledning til å stille opp og delta i toget som går fra Grønland (Platousgate) og gjennom byen mot Rådhusplassen. Man trenger ikke å være homofil, lesbisk, bi eller transe for å vise sin sympati til retten til å elske hvem man vil. Også den medmenneskelige kjærligheten mellom mennesker som ikke godtar rasisme eller homofobi. Den bør enhver sann troende ha i seg.

Skeiv Verden vil også ha stand og være tilgjengelige under hele arrangementet.

Jeg kommer!

Del 8 Koranens hemmeligheter

2011-06-13T14:18:00.000-07:00

For å forstå mer om islam og vår historie, bør du se disse videoene fra serien "Decoding the Past - Secrets of the Quran" fra History Channel. Har du spørsmål kan du skrive dem inn i kommentarfeltet, så skal jeg svare etter beste evne. Takk for at du leser.

Del 2

Del 7 Muslimtyper

2011-06-04T00:31:00.000-07:00

Dette spørsmålet skaper ofte stor debatt og mange sårede følelser. Det er ikke min intensjon å gjøre noen vondt eller ekskludere, ønsket om å forklare for ikke-muslimer hva som skiller oss muslimer er allikevel viktig.

Teologisk kan man si at det finnes 1 type islam med avvik i praktiseringen og historieforståelsen. De store islamske universitetene har inngått en avtale om å anerkjenne hverandre som muslimer når det mest grunnleggende av trosartiklene og søylene er på plass. Mye er likt, men det er etter min mening store forskjeller som gjør de to typene ikke forenelige i tro eller praksis. Profeten ba oss stå samlet og ikke kategorisere hverandre, han sa det er én ummah. "Bli enige og ta vare på hverandre". Med tiden har altså avarter alliekvel utviklet seg, og i et kaos av medieomtaler kan det være greit å se en oversikt over hva som finnes av muslimtyper der ute i verden.

SUNNI; ca 80% av verdens muslimer er sunni muslimer, dvs vi som følger profetens tradisjon og veiledning. Det finnes 4 lovskoler innen sunni islam; Maliki, Hanbali, Shafi og Hanafi. Alle katogoriene listet med + inkluderes som sunnimuslimer.

+SALAFY; Salafy retning eller Wahabister som de blir kalt av sine motstandere, er bokstavtro sunni muslimer som lever tett opp mot profetens praksis. De finnes i to grupperinger; èn ikke-politisk ikke-voldelig som tar avstand fra bl.a offentlige valg og praktisk deltagelse i et ikke-muslimsk samfunn (som lager mange fine lærebøker om islam), og én mer politisk engasjert (Osama bin Laden). Det er disse som kaller seg jihadister (hellig krig) og ønsker å dø som shaheeder (hellige krigere). Promoterer "hellig krig" mot vesten/USA imperialisme/påstått undertrykkelse av muslimske verdier.

+TABLIGE (utt; tabligRe); En fredelig indremisjonsretning som startet i India/Pakistan og som har spredt seg over hele verden. De er aktive i offentligheten og tar seg godt av muslimer som har havnet på skråplanet og trenger hjelp og omvending tilbake til den rette veien. Det finnes mange i Oslo, de er stadig på reisefot og de får ofte besøk fra Pakistan.

+IKHWAN; politiske muslimer som tilhører det egyptiske brorskapet. En retning som er fokusert på deltagelse i samfunnet og fremvekst av politisk islam. Aksept for voldsbruk som "krigshandling i selvforsvar", aksepterer terrorbruk som selvmordsbombing i Israel. Se jihad/shaheed. Forgreninger til Hamas. Det europeiske fatwarådets leder Qaradawi er også et fremtredende ikhwani medlem.

+HIZB UT-TAHRIR; en ekstrem politisk gruppering som ønsker politisk kupp ved maktbruk. De støtter en fundamentalistisk levemåte og jobber for en islamsk stat. Svært uønsket gjeng som dessverre har fått ny tilvekst i Skandinavia (media og PST).

+KULTURELLE; Mange muslimer har ikke hatt god nok trosopplæring og for dem er religion en arv på lik linje med egen kultur og tradisjoner. På dette viset har mange unoter havnet under begrepet islam som ikke har noe der å gjøre. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, kvinneundertrykkelse, enorme medgiftssummer og nekt av kvinners skilsmisseønske er noen slike saker. De kulturelle muslimene er mer opptatt av å holde tradisjonen ved like og unngå fordømmelse av miljøet, enn å følge sann islam. Dette skaper splittelse i vår ummah (religiøse storfamilie).

+SEKULÆRE; Muslimer som følger profetens tradisjon skal i utgangspunktet være for at islam er "alt" og at vi ikke har religion som en privatsak, slik vi lever i Norge. Ironisk nok er Norge en kristen stat med en statsreligion, selv om vi er av de mest sekulære landene i verden. De muslimene som ønsker at stat og religion skal være separate kalles sekulære muslimer. Begrepet brukes ofte om muslimer som er født eller oppvokst som muslimer, men som har lagt fra seg praktiseringen. Dette er ettter min mening feil. En sekulær stat er en stat som drives demokratisk med valg, og ikke har religiøse overhoder som statsledere. De fundamentalistiske muslimene ønsker en religiøs statsleder (khalif) i et muslimsk land, valgt ved demokratisk valg.

+LIBERALE; Muslimer som velger bort de mest bokstavtro tolkningen for at religionens intensjon skal passe bedre overens med de problemstillingene vi står ovenfor i dagens moderne samfunn. Dette kan gjelde omgang mellom kjønnene, klesvalg, til og med aksept av homofili som en alternativ ekteskapsform.

+PROGRESSIVE; Muslimer som går i en samlebetegnelse hvor også sekulære og liberale kan tas med. De ønsker å strekke religionen litt lenger, og ser ingen hindringer i teologien for at ikke islam kan bli up to date tilpasningsdyktig til vårt moderne liv. Noen saker kan være kvinnelige imamer (bønneledere), full likestilling mellom kjønnene og fokus på menneskerettigheter, ytringsfrihet og likeverd. Progressive muslimer anerkjenner også ekteskap mellom muslimer/kristne (også der kvinnen er muslim) og muslimer/jøder, og samkjønnede ekteskap. Den amerikanske imamen Daayiee Abdullah er en av verdens mest kjente progressive muslimske ledere.

+MUSLIMBYBIRTH; Muslimer som er født av muslimske foreldre. Islam har ingen "dåp" eller "konfirmasjonsprosess" slik kristendommen har, noe som krever mer av den enkelte familie og person.

+KONVERTITT; Stadig flere konverterer til islam. Konvertitter/revertitter (venter tilbake til det opprinnelige) har en spesiell vei å gå da de må gjøre seg kjent i et landskap av mangfold og mye uenighet mellom grupperingene. De fleste ender opp med å følge en stram bokstavtro linje den første tiden, men myke mer opp ettersom årene går (studie Anne Sofie Roald). Det er også min egen personlige erfaring.

+SEKTER; Det finnes utallige sekter og grupperinger som har diverse innfallsvinklinger til et eller flere områder de mener er viktigere enn annet.

SHIA; ca 20% er shia muslimer. De følger en slags videreutvikling av profetens tradisjon etter forståelsen om at profetens svigersønn Ali (r.a.) var den de mener burde vært profetens naturlige arvtaker. Isteden ble han arvtaker nr. 4 (khalifene Abu Bakhr (r.a.), Omar (r.a.) og Uthman (r.a.) gikk foran). Shia mener at engelen Jibril kom tilbake med gudommelig inspirasjon til Ali (r.a.) og han kone Fhatima (r.a.) (profetens datter), og de lar seg også inspirere av "hadith" skrevet av Ali. De har fremsatt en arverekke av 12 "hellige" imamer med Ali (r.a.) som den første av elleve kjente, og den ukjente "Mehdi" som nr 12. De påstår likeså at den "ekte" Koranen er gjemt bort, og at deres ayatollaer (ledere) skal søke råd hos usynlige Mehdi og i denne usynlige, bortgjemte "utilsmussede" Koranen. De praktiserer en del ting vi sunnier kaller biddah (nyreligiøse oppfinnelser profeten ikke har bekreftet) og shirk (avgudsdyrkning eller tro på magi, hellige mennesker, steder med healingkraft etc), og det er derfor deres tro ikke er forenelig med vår. Det finnes 12 imams shia og andre shia retninger. Noen shiaer har tonet ned imamdyrkelsen og lever svært likt sunni muslimer. Andre driver aktiv kamp mot sunni. Det finnes også politisk, fundamentalistisk shiaislam - nemlig Iran.

SUFI; mystikerne har søkt en mer indre spirituell vei og utviklet noe biddah og shirk, som gjør at de fleste sufi samfunn ikke er forenelige med ren sunnah tradisjon. Dette er særlig gjennom religiøs praksis, der det brukes mange tilbedelsesmåter som å be en bønn et visst antall gangen, akkurat som om tallet skal ha en slags magisk virkning (100, 1000 etc) og "opphøyde" lærde læremestere som har et veiledningssystem og en kategorisering av hvilket nivå den troende er på, som ikke profeten innførte. Noen sufigrupper har stor kjærlighet til shia, da de deler noe av den samme forherligelsen av Ali (r.a.) og "opphøyde mennesker", "hellige bånd", "hellige gravsteder" etc

AVHOPPER; En som tidligere har vært muslim, men nå tar fulltendig avstand fra islam og ikke anerkjenner seg selv som muslim lenger. Noen hopper av til human etikerne, kristendom eller andre religioner, noen bare slutter å praktisere islam, enkelte men ikke alle slutter helt å tro på Guds eksistens. De fleste som hopper av har opplevd noe spesielt vondt i "religionens navn" og mishandling av personer som har utgitt seg for å være troende. Spesielt Iran har mange avhopper asylsøker-innvandrere (asylanter) i Norge.

Det finnes ikke én type muslim like lite som det finnes én type menneske. Så ikke båssett noen, men vær heller nysgjerrig. Hva er islam for deg?

Del 6 Godhet

2011-06-03T10:57:00.000-07:00

Siden Gud er god, ønsker Han også godhet for alle sine skapninger. Hva som er "godt" kan være vanskelig å definere, men noen retningslinjer har vi fått gjennom Koranen og profetenes veiledninger.

En muslim må alltid søke å gjøre godhet om han/hun er sannferdig og har et hjerte av noor/lys (åndelighet).
Allah swt har minst 99 navn som er egenskaper av Hans natur. Disse navnene må vi bli kjent med for å bli bedre kjent med Allah swt og prøve å strekke oss etter Hans perfeksjon. Noen av disse kan vi selvfølgelig ikke nærme oss, som skaperkraft, den som gir liv, tar liv osv mens andre kan vi la oss motivere av.

Her kan du se Allahs 99 navn og lære hva de betyr både på arabisk og på engelsk.

Andre områder muslimer må bestrebe godhet i er bl.a.;

Renslighet; vi skal vaske oss før bønn på en spesiell måte og må dusje for en renselse ved behov. Muslimer skal ha rene klær, spise ren mat (halal) og unngå skitt i huset like mye som bakterier under neglene. Renslighet er en forsikring for god helse og noe Gud ønsker for oss.
Rettferdighet; vi må alltid være rettferdige og ta ekstra vare på de svake, syke, eldre, fattige og foreldreløse. Det finnes mange fortellinger om hvordan vi kan være rettferdige i dagliglivet.
Nestekjærlighet; Vi må hjelpe de som trenger det og aldri være redd for å strekke ut en hånd. Også til ukjente. Ta vare på hverandre og være venner. Ønske for din bror som du ønsker for deg selv.
Kunnskap; Muslimer må søke å lære om islam og all annen kunnskap her i verden. Latskap er ikke til noens fordel. Vi har fått en hjerne for å bruke den.
Hjelpsomhet; Alt du bidrar med til andre gir Allah swt deg belønning i mangfold.
Skånsomhet; Vi må være milde, søke enkleste løsning og ikke skade noen eller naturen.
Tilgivelse; Gud kan tilgi synder, men mennesker vi sårer eller skader må vi be om tilgivelse direkte
Lojalitet; Vi må være lojale mot det vi tror på, familien og holde det vi lover.
Ærlighet; er et absolutt krav. Bare om du er truet på livet har du lov til å lyve (unntak).
Moderasjon; Muslimer skal vise at vi tenker på fellesskapet og hverandre, ikke være griske eller overdrive.
Mot; Allah swt liker modige troende og belønner de rikt. Den som ikke lar frykten og selvmedlidenheten stanse seg når han kan hjelpe andre har et sant troende hjerte.
Utholdenhet; Vi må ikke gi opp og være utålmodige, Allah har lovet belønning for den som gjør rett. Mange profeter fikk prøve smerte og plager i åresvis, men de viste oss tålmodighetens lønn.
Sannferdighet; Vi må tale rent, pent og sant. Baksnakking er en synd og forbudt.
Toleranse; Det er en plikt for muslimer å vise toleranse for andre, selv om de gjør noe vi ikke liker. Det er en handling man ikke liker, men mennesket kan være din fremtidige venn eller neste konverterte muslim.
Lydighet; det er viktig å følge Guds veiledning for at det skal gå godt, i tillegg må barn lyde sine foreldre, familien sine veiledere osv. Som f.eks å utføre den pliktige bønnen og de andre søylene. Det betyr ikke at man ikke har individuell frihet, men at vi må ha lov og orden for et godt fungerende samfunn. Islam er ikke bare å ha troen i hjertet, det er om du gidder å løfte på rompa når det er bønnetid og gjøre som Gud har instendig rådet deg til. Tro uten handling er død.

Når vi får et etisk dilemma hvor vi har problemer med å velge hvilken sak vi skal ta mest hensyn til, kan vi gå til profetens eksempel og sjekke hva han gjorde. Finner vi ikke svar der kan vi spørre en imam eller veileder som kan gi oss lignende situasjoner vi kan trekke paraleller fra. Den troende må aldri slutte å gjøre godt og sloss for det gode.

Allahu Akhbar! Gud er størst av alt.

Del 5 Søylene

2011-06-02T13:20:00.000-07:00

Valgerds "Islam for dummies" er kommet til Islams 5 søyler. De har du sikkert hørt om? Dette er basis av religionen og bygger grunnmuren for det praktiske religiøse livet for alle muslimer.

1. Trosbekjennelsen; shahada
Vi tror og følger vår trosbekjennelse; "Æsh hædo enna ilaha ill Allah, æsh hædo enna Muhammedan rasool Allah". Jeg bevitner at det bare finnes èn Gud og det er Allah, jeg bevitner at Muhammed var Allahs sendebud. Denne har jeg forklart om før, husker du monoteismen? Og hvilken jobb profeter har?

2. Salah/rituell bønn; Muslimer er pålagt å be 5 pliktige bønner hver dag. Før morgengry, midt på dagen, ettermiddagen, solnedgang og kveldsbønn til tider som følger solens gang gjennom året.
Bønnen er en måte å koble seg opp til Allah swt slik andre sjekker mailen eller ringer sin elskede. Vi tar kontakt med vår Skaper og veileder, for å minnes Han setter vårt sinn i en stemning hvor vi husker på det riktige og klarer å fokusere på å holde oss vekk fra det dårlige. Vi ber også fordi det er noe vi er pålagt av Gud og en del av tilbedelsen i islam. Profeten lærte oss hvordan vi skal be.

3. Saum/faste; Brukes i måneden Ramadan og er foreslått for flere minnesdager gjennom året. Fasten er en måte å være i renselsestilbedelse, huske takknemlighet for det vi har, kjenne solidaritet med de som ikke har og komme nærmere Gud. Ved å søke nærhet til Skaperen og lese Koranen får man en ekstra forsterkende virkning av den hellige måneden for sin tro og sjelefred.

4. Zakat/almisser; alle muslimer som har formue er pålagt å betale skatt til de som ikke har nok. Det er spesielle regler for hvor mye man skal gi, både av arbeidsinntekt, formue i kontanter/bankinnskudd og i smykker som gull og sølv. Normalt regnes det ut en sum på 2,5% av formuen pr år etter norsk skatt er trukket fra. Alle muslimer er pålagt å betale zakat, og dette gir også velsignelse på den resterende inntekten, formuen og eiendelene man har.

5. Hajj/pilgrimsreise; alle muslimer som har råd, er gjeldfrie og har helse til å klare reisen er pålagt å reise til Mekka og Medina i Saudi-Arabia på pilgrimsreise, minst én gang i livet. Hajj holdes hvert år i måneden hajj (pga månekalender forsyver tiden seg litt tidligere for hvert år i forhold til solkalenderen) og er en svært spesiell opplevelse for muslimene. Millioner av mennesker utfører det tradisjonelle ritualet sammen med å gå rundt Kaba (den sorte boksen), gå til fjellene rundt og sove sammen ute i ørkenen om natten. Hvis man reiser til Mekka og gjør samme rituale utenom hajjsesongen, kalles det en "umrah". Dette gjøres for å søke tilgivelse og renselse, men umrah teller ikke som hajj.

Tilsvar på kritikken av "Utilslørt"

2011-05-31T06:53:00.000-07:00

I går kunne Dagbladets Jon Rognlien melde i sin kritikk av boka "Utilslørt, muslimske RÅtekster" at han syns boka var for tam, bearbeidet, lite radikal og knapt feministisk. Hans kritikk er ikke enestående, det er flere som har etterlyst den forhåndsannonserte råskapen. Det har blitt drøftet om den i det hele tatt kan kalles et feministisk banebrytende prosjekt.

Med disse kritikkene vises det tydelig at boka har sin leverett. Det flere bidragsytere etterlyser er å bli sett på som et individ, tatt på alvor som kvinne og norsk, og de ønsker å dele noe av sitt personlige med verden for å gi et ekte bilde av deres virkelighet som norske muslimer. Dette er feminisme; å kreve å bli sett på som et likeverdig menneske uten å bli båssatt og forskjellsbehandlet som verken kvinne eller muslim, med stereotype forventninger til et sett tros- eller leveregler fordi vi har fellesnevneren "muslim" som den røde tråden.

Når anmelderne har sine norske "ölbrillor" på ser de det de vil se, på den måten de vil se det, for å få det resultatet de vil ha. Det er jo nettopp derfor det er så utfordrende å være muslim i Norge. Forteller du om din kjærlighet til religionen islam blir du knapt tatt på alvor, og får ikke to cm spalteplass i en seriøs avis. Kritiserer du derimot noe i religionen, i minoritetskulturer eller andre sosiale fattigsdomsproblem (som for øvrig ikke er islam) blir spotlightene satt på og applausen vil ingen ende ta.

Med manglende kunnskap (eller interesse?) om minoritetskulturer, skam- og æresbegrep, tradisjoner og tabuer, kan man sitte på sin høye hest og rope etter mer "råskap". Men hva er så rått med å være brutal? Det er mer banebrytende å være muslimsk feminist for egen regning, på vår egen måte. Med verdighet og integritet intakt. Og det er nettopp det vi damene har gjort, på hver sin unike måte. Vist deg hvem vi er og står med hevet hode. Dette har for mange kostet mer mot og hardt arbeid enn den norske anmelderen kan forestille seg.

Råskapen ligger i det direkte, utradisjonelle, liberale, kulturelle og sekulære uttrykket i boka. Det er etter min mening like rått at bokstavtro hyperreligiøse har blitt rommet under samme tak og inkludert for å vise mangfoldet. Hvor har du sett en slik samling av forskjellige troende noen gang? Som står samlet i et fellesskap med en varme som er helt unik? Dette er et stort fremskritt for minoritetsfeminisme og muslimers vekst som likestilte individ av norske muslimer.

Denne teksten vil gi ringvirkninger vi ennå ikke ser konturene av, når den leses av fler enn anmeldere med feil bestilling. Dette er ikke etnisk norsk råskap, norsk feminisme eller norsk kontrovers. Da har du feil bestilling. Vi er norske, men også muslimer, og de fleste har multikulturelle røtter og ditto utfordringer. Når hørte du sist muslimske kvinner snakke åpent om sex og legning? Eller valgfrihetens frustrasjon? Eller den uggne følelsen av å være stemplet? Eller letingen etter rett merkelapp som muslim men ikke fanatiker?
Debatten om muslimske kvinner i Norge har lenge vært preget av polarisering og kategorisk tenkning. Vi har blitt snakket om, ikke med. Her er nyansene og mangfoldet på et koldbord av ekte muslimske kvinners liv i Norge i dag.

La oss ikke forbli i den trangsynte holdningen om at muslimer først er integrert når de har lagt fra seg alt det "vanskelige og ubehagelig skumle" ved islam? Annerledeshet er ikke farlig, det er bra. Det gir inspirasjon, kreativitet og læringslyst. Den som er trygg på sitt eget føler seg ikke truet av andres.

Mitt brobyggerinnlegg om sex og kjønnsroller har ikke blitt kommentert av én eneste anmelder, men er i seg selv en kontroversiell tekst. Jeg oppfordrer til å bli bedre kjent med seg selv, sin tro, sine normer og sine handlinger. Rått og utilslørt skrives det også om orgasmeopplæring. Den er ikke kontroversiell eller tabloid i norske øyne, men i muslimske er den det. Vi har ett av hvert øye og kan se helheten mer balansert.

Den eneste som jeg har observert har gitt en rettferdig anmeldelse av boka så langt er Shabana Rehman i Aftenposten. Hun har et muslimsk og et norsk øye, hun ser. Og hun skryter.

Når debatten har lagt seg vil boka bli en viktig murstein i utviklingen av islam i Norge, gjennom utlån i skolebibliotek og kanskje i samfunnsfag, og hver enkelt bidragsyter som fortsetter sitt virke vil være forbilder for andre, både muslimer og nordmenn. Ikke minst norske muslimer!

Boka er viktig, boka er banebrytende og boka er kvalitet. Takk til Nazneen og Mahmona. Takk til Aschehoug. Takk til deg som leser! Ikke kjøpt boka ennå? Gjør det her.

foto; nrk.no

Del 4 Trosartiklene

2011-05-31T05:44:00.000-07:00

Islam har 6 trosartikler som dekker teologien som enhver muslim må akseptere. Uten troen på dette, tror man ikke på islam og kan ikke kalle seg en muslim.

Troen på denne kjernen er helt sentral i islam;

1. Allah swt/Gud; at man tror at det bare finnes 1 gud og at dette er Allah swt.

2. Englene; at englene er Guds tjenere.

3. Bøkene; at Gud har sendt veiledning til menneskene. At Koranen er den korrekte veiledningen.

4. Profetene; at Gud har sendt kunnskap til profeter for å kunne veilede menneskene. At Muhammad (fvmh) var den siste profeten som gjorde troen komplett med Koranens åpenbaring fra Allah swt. Denne skal gjelde til Dommedag.

5. Dommedag; at oppgjørets time kommer på Dommedag, der alle skal stilles til rette for sine handlinger.

6. Skjebnen; at vi tror Gud har forutbestemt vår skjebne (al-qadr, maktoob) og at det som skjer skal skje.

Her kan du lese mer om trosartiklene, og forøvrig mye annet spennende.

Del 3 Veiledning

2011-05-30T17:13:00.000-07:00

For at menneskene gjennom tidene skal få hjelp til å finne den rette måten å leve på har Gud sendt mange budbringere. Profetene har eksistert fra den første, Adam (r.a.) til den siste, Muhammed (fvmh). Koranen nevner mange profeter som har hatt sine oppgaver og prøvelser i den tiden de levde. Budskapet har alltid vært det samme; Tro på 1 Gud og følg Ham. Her kan du lese mer om noen av disse.

Mennesker har en svakhet i seg som søker trøst og hjelp fra andre ting når de føler seg svake og glemmer Guds eksistens og egenskaper. En vanlig praksis gjennom tidene er å tro på gudommelighet i avguder, hellige ting, magi og naturkraft"guder" osv. Siden disse tingene åpenbart ikke har noen skaperkraft, vil Gud hjelpe oss til å nå kontakt med Ham selv for å få rett hjelp.

I tillegg til å fjerne overtro og avguder har også profetene jobbet for å øke menneskenes moral gjennom å vise at Gud ønsker bedre for oss. At vi skal heve vår standard og ikke leve som dyr uten å tenke på konsekvensene av våre handlinger. Profetene har også hjulpet folket (de troende) gjennom harde tider og gått igjennom store prøvelser selv.

Islam anerkjenner profetene med budskap gitt av Allah swt, dvs at vi også tror at Isa/Jesus (r.a.) var en profet. Den siste og beste profeten var Muhammad (fvmh) som fikk åpenbart Koranen som den endelige og korrekte veiledning på Guds vilje, vår tro.

Gud har sendt flere skriftlige veiledninger. Jødenes Tora, Zabur - de kristnes "salmene", evangeliene og den endelige veiledningen Koranen. Muslimene mener at Koranen erstatter alt annet som er sendt tidligere, men anerkjenner jøder og kristne som troende av bøker, de blir ofte kalt "bøkenes folk". Vi har nær tilknytning siden vi slekter på samme troslinje, og profeten viste oss hvordan vi skulle ha et godt forhold til bøkenes folk. Vi kan bl.a. spise deres mat, bo i deres hus og giftes med deres kvinner (menn).
Det er store forskjeller mellom bøkenes folk og avgudsdyrkerne eller de vantro.
På islams åpenbaringstid var islam nytt og mange av de som konverterte til islam var tidligere jøder og kristne. De forsto at Muhammad (fvmh) var en profet og tok i mot Koranen som Guds veiledning. De ble muslimer.

Når Gud som er så abstrakt for vår menneskelige hjerne sender en bok med en skriftlig livsveiledning bruker han et menneske som profet for å vise oss veiledningen i praksis. Derfor er profetens handlinger og uttalelser skrevet ned i autentiske beretninger slik at vi som lever i ettertiden kan forstå og klare å følge etter intensjonen med regler og føringer. Disse bøkene heter ahadith (hadith). Profetene er Guds sendebud. Det er det største som kan skje et menneske, derfor verdsetter vi profetene ekstremt høyt. Spesielt vår elskede Muhammad sallalahu aleihim wa sellem (fred være med han).

Del 2 Meningen med livet

2011-05-28T10:33:00.000-07:00

Her følger del 2 i serien "Valgers islam for dummies".
Hva er meningen med livet, sett fra et islamsk perspektiv?

Hvorfor har Gud skapt alt og plassert oss her på jorden?

I Koranen får vi vite at at vårt overordnede formål med livet er å tilbe Gud. Dette betyr ikke bare bønn, men så mye mere. Å tilbe betyr også å hedre, opphøye, respektere, forvalte, adlyde og følge. Å sette fremst foran alt annet. Men hvorfor?

Allah swt skapte jorda, englene, åndene, dyrene og menneskene med forskjellig intensjon. Dyrene har instinkter men ikke fri vilje, de lever kun etter instinkter og har ikke de samme valgene som mennesker er stilt ovenfor. Englene har ingen instinkter og har ingen fri vilje, de er Guds tjenere. Åndene (de lever blandt oss her på jorda, men er usynlige for oss) har fri vilje, de levde på jorda før menneskene ble satt til å forvalte her.

Menneskene er født med instinkter OG fri vilje.

Mennesket som skapning er en test på om Guds skaperverk vil søke Gud når de ikke må eller trenger det. Fordi Gud ønsker at vi skal søke Hans hjelp og kjærlighet har han skapt oss med en "programvare" allerede installert i våre hjerter. Dette kalles fitra. Dette er søken eller hunger etter Gud som de aller fleste av oss kjenner i vårt hjerte, selv om vi ikke alltid vet konkret hva vi søker. For noen er dette en lengsel etter å komme "hjem", føle seg på rett plass i livet, forstå meningen med livet, finne sjelefred og ro osv.

Da Gud skapte det første mennesket, Adam (r.a.) ble han en forvalter på jorda og hans oppgave var å befolke verden. Da Gud ba englene og Adam om å bøye seg for Ham for å vise sin underkastelse var det én som nektet. Dette var engelen Iblis som egentlig var skapt som en jinn (røykånd) derfor hadde han fri vilje. Han var sjalu på Adam som nå var blitt Guds nye skapning som fikk mye oppmerksomhet. Fordi han nektet å underkaste seg ble han kastet ut av Guds omsorg og lovte å skape sjalusi, ondskap og ulydighet blandt menneskene. Han er også kjent som Shaytan eller Satan.

Da sier Allah swt (i Koranen) "Gjør hva du vil og ta de du vil. Men de som er mine (de troende) de får du aldri." Her lover Gud beskyttelse for de som underkaster seg Hans vilje og veiledning, de retttroende.

Meningen med livet her på jorden er derfor å følge Guds vilje, be om tilgivelse når vi gjør feil, søke å gjøre gode gjerninger, være gode mot hverandre og bringe fred på vår vei.

Alt dette vil bli registrert i vårt "regnskap" som skal gjøres opp på Dommens dag. For at menneskene skal få kjenne hva som er Guds vilje har Han sendt oss hjelp. Èn ting er fitra som er i alle hjerter til alle mennesker som blir født, en annen mer konkret ting er profeter og hellige skrifter. Det skal jeg fortelle mer om neste gang.

Har du spørsmål kan du legge dem igjen i kommentarfeltet. Takk for at du leser!

Anbefalte bøker om islam

2011-05-27T15:59:00.000-07:00

Her er noen fine bøker jeg vil råde deg til å lese om du er interessert i å lære mer om islam. Nei, "valgerds islam for dummies" serien er ikke over, men du vil kunne trenge et større bilde om du vil dypere i religionen.

Her er min engelske Koran i pocketutgave. Den har jeg kjøpt på Ark og mener å huske at den kostet under 200 kroner. Det jeg derimot husker med sikkerhet er hvor mange tårer som rant ut av øynene mine da jeg leste den på bussen hjem fra handleturen. Da sa mitt hjerte pang! og kjærligheten til Allah swt og islam hadde fått sterkt feste i hjerterøttene mine, gjennom mange små drypp av opplevelsen av å ha vært på rett vei lenge.

Penguin Classics "The Koran" oversatt til engelsk av N. J. Dawood

En annen bok du absolutt må lese er "Islam i Norge" av Mohammed Bouras. Han er en kjær bror og en god venn, og denne boka var med på å gjøre avgjørelsen om konvertering mer sikker og trygg. Mohammed er nå dialogansvarlig i IRN og underviser nye muslimer på lørdager i Rabitamoskeen i Calmeyersgate 8 i Oslo. Du kan finne en gruppe for dette på facebook.

Mohammed Bouras "Islam i Norge" koster kr. 130,-

Så har vi bøkene til Nora Sunniva Eggen (norsk konvertitt);

"Den utvalgte" av Nora S. Eggen koster kr. 190,-

"Islam" av Nora S. Eggen koster kr. 190,-

"Koranen - innføring i tekst og tolkningstradisjon" koster kr. 350,-

Her er en liste med andre bøker som er skrevet for barn, nybegynnere eller voksne som er lettleste og lærerike;

"Barnas bok om Islam" av Ahmed von Denffer, kr 70,-

"Velkommen til Koranen" kr. 120,-

Kr. 130,-

Kr. 120,-

Kr. 130,-

Kr. 380,-

Kr. 100,-

Kr. 130,-

Kr. 210,- (dansk)

Kr. 330,-

Kr. 250,-

Enkle brosjyrer og små hefter

Koranen på arabisk i utallige utgaver

Koranen i lydformat og filmer

Bønneklær og hijaber

Gutta i biblioteket/bokhandelen i Rabita moskeen selger også parfymer, zamzamvann, bønnetepper, kompass, Koranvers brodert på bilder, luer, bønneklokker og mye mer.

Åpningstiden er nå og da mellom Salat al-duhr og til Magrib, gå igjennom hovedinngangen, så til venstre inn mot bønneavdelingen og til høyre mens du fortsatt er i første etage.

Hvis du ikke bor i Oslo kan du sende meg en mail på valgerd2003@yahoo.no med hva du ønsker, så kan jeg sende varene i posten til deg. In sha Allah kheir.

Valgerds "Islam for dummies"

2011-05-27T02:28:00.000-07:00

foto: egenmanipulert

Siden det er så mange som har spørsmål om islam tenkte jeg å kjøre en serie hvor vi tar for oss de viktigste tingene i islam. Mange får høre om detaljene rundt forbud og kulturelle føringer, men har aldri lært kjernen i vår religion.

Del 1

Forutsetningen for å forstå religion, er at man er åpen for tanken om at det finnes en Gud. Uten å akseptere at det kan finnes en Gud, kan man ikke tro på en religion eller forstå hvor mye religion og Gud betyr for religiøse.

Hvem er Gud?

Gud er ingen person og kan ikke sammenlignes med noe vi kjenner i vår verden. Å fremstille Gud som en mann er blasfemisk og begrensende. Det personlige pronomenet Han brukes fra gammelt av for å beskrive en opphøyethet, men har ingenting med mennesket hankjønn å gjøre. Når andre religioner fremstiller gudebilder av en gammel mann med skjegg som tordner i skyene sender det skrekk og angst til folk som ikke får lov å bli kjent med den nåderike og barmhjertige Gud. Gud er ikke et menneske. Gud har ingen fast kjent form, og kan vise seg slik Han selv ønsker. Han har bl.a vist seg for profeten Moses (r.a.) ved å snakke gjennom en flamme. Profeten Muhammad (fvmh) fikk også møte Gud under sin himmeltur, men vi kjenner ikke til Hans utseende under dette møtet.

En shaykh sa en gang: "to comprehend that we are not able to comprehend the reality of Allah, is comprehension itself" vi kan ikke forstå Allah, for vi er begrenset, mens Han er ubegrenset, men vi kan få indikasjoner på hvem Han er, gjennom alle hans kvaliteter og navn.

Hva er Gud?

Gud er en omnipotent (selvforsynt og allvitende) intelligent kraft som har egenskaper utover noe annet vi kjenner til.

Gud eller Allah som er Hans navn på arabisk (som betyr Guden) har all verdens makt og ubegrensede krefter.

I følge historien om Gud har Han skapt jorden, himmelen, mennesker, dyr og ånder. Gud har gitt oss 1 liv her på jorden og når vi dør har Han lovet oss et evig liv i en annen dimensjon.

Islam sier at alle mennesker har en skjebne og at denne er forutbestemt og skrevet for deg i din egen "bok". Du er skapt med fri vilje til å ta avgjørelser og handle som du vil her på jorden, men hvordan du bruker ditt liv vil ha betydning for din tilstand etter døden.

For en som ikke tror på Gud eller aldri har lært om Gud kan det hele høres ut som en science fiction serie som er ganske så utrolig. De fleste i Norge har vokst opp med lærdom om Gud fordi kristendommen står sterkt her som statsreligion. Vi har tidlig lært at Gud ser og hører alt, og at Han holder regnskap med våre gode og dårlige gjerninger. Det er ingen som lever i dag som har sett eller snakket med Gud, men mange uttaler seg skråsikkert om Hans vilje for oss.

Hvorfor Gud har skapt det Han har skapt og hvor Gud kommer fra, det vet ingen. Koranen sier at det er mye vi ikke vet og aldri kommer til å få vite. Human etikere mener at Gud er en menneskelig oppkonstruert idé for å søke trøst og lindring i noe utenforstående og allmektig. Vi religiøse tror og tviler i større eller mindre grad om hverandre, om at Gud faktisk finnes og at Hans vilje for oss er til det beste.

Den som tar seg tid til å lete finner i Koranen mange bevis for kunnskap ingen mennesker kjente til på den tiden den ble åpenbart. Mange forskere og vitenskapsmenn har konvertert til islam etter å ha blitt overbevist på den logiske måten. Andre tiltrekkes av andre sider ved religionen.

I islam er monoteismen det helt sentrale og mest grunnleggende. Troen på 1 Gud og Hans allmakt. Den utelukker "sønner" fordi Gud ikke føder barn, Han skaper. Ingen mennesker har heller krefter i form av magi, trolldom eller skaperkraft utenom Gud. Profeten lærte oss at de spåmennene som av og til gir "rette råd" har kontakt med åndene (jinn) for å gi svaret. Jinn har tyvlyttet når englene snakker med Gud. Men som han sier, vi vet ikke hvilke ånder de har snakket med og de er ikke alle gode, derfor er dette forbudt. Dette er et vesentlig punkt i islam, derfor utelukker islam all tro på horoskop, magi, heksekraft, opphøyde "hellige" mennesker eller helgener, hellige ting, ritualer eller steder som skal kunne smitte over magiske krefter eller helligdom på mennesker osv. Vi tror ikke på flaks, lykke, lotteri eller karma. Vi dyrker ikke andre enn Gud. Selv profetene, som er spesielt utvalgte mennesker er ikke helligheter i form av gudommelige, de var helt vanlige mennesker med særtrekk og egenheter (noen kunne utføre mirakler) som gjorde de egnet til å være profeter av sin tid. De var Guds budbringere, men ikke en del av Gud selv.

Første del av trosbekjennelsen "La ilaha ill Allah" betyr oversatt fra arabisk; Ingen guder, bare Guden dvs Det finnes ingen andre guddommer enn Allah. Dette er et sentralt punkt for å forstå islam videre.

1. søyle i islam er Shahada/trosbekjennelsen. Dette må alle muslimer tro på og leve etter, ellers kan de ikke kalle seg muslimer. "Det finnes bare 1 gud og det er Allah. Muhammad var hans sendebud."

Allah subhana wa ta'ala (Gud i det høyeste) har ingen begrensninger. Dette er vanskelig for et menneskesinn å begripe fullt ut. Men vi prøver. For å bli bedre kjent med Gud kan vi for eksempel lese Koranen, som er Guds egne ord. Inspirasjonen til teksten er overbragt profeten Muhammad (fred være med ham) fra Guds spesielle sendebudengel Jibril (Gabriel). Gjennom å forstå Koranen og gjennom å studere profetens veiledning vil vi bedre kunne forstå hva Gud ønsker for oss, og hvordan vi kan være gode muslimer.

Noen baserer sin frykt for Gud som motivasjon for å oppføre seg bra, de er redde for straffen etter Dommedag og et evig liv i Helvetet. Andre er motivert av drømmen om et evig liv i Himmelen. Men vi skal ikke glemme livet her og nå. Selv om dette ikke er en endelig destinasjon, er det like viktig å leve fullt ut og nyte det gode, jobbe hardt og vise i praksis hva vi tror på. Religion er ikke en bok i bokhylla, men hva du tror og hvordan du handler - her og nå.

Hvem er Gud for deg, og hvordan påvirker Gud livet ditt? Ser du gudommeligheten i Guds skaperverk?

Dette er en blogg

2011-05-27T01:34:00.000-07:00

Med jevne mellomrom dukker det opp kommentatorer på bloggen som mener å påberope seg den fulle og hele sannheten om islam og hvordan man skal praktisere islam som muslim.

Er det noe folk kan, så er det å bråke og lage splid om og innenfor islam. Besøker du et islamsk nettforum eller sosialt nettverk er det en ting jeg kan garantere deg, det er mye emosjoner i lufta og konstant maktkamp. Dette er jeg utrolig lei av og har etter flere års deltagelse og forsøk på å være kjærringa mot strømmen, rett og slett gitt opp slike fora. Det er ikke min Guds veiledning eller mitt livs intensjon å krangle og skape uvennskap. Verken med muslimer eller ikke-muslimer.

Som jeg har nevnt før, dette er en blogg. Det er mitt litt enevelde av makt hvor det er jeg som publiserer mine erfaringer, tanker og meninger om å være en norsk muslim. Ergo ikke et nettsamfunnsdemokrati hvor kommentatorer eller andre kan kreve teksten endret, tilpasset eller "korrigert" deres oppfatninger.

Kommentarfeltet er åpent og ønsker velkommen, men vær også forberedt på sterk moderering på tekst som er støtende, besserwissende eller håner andres meninger og standpunkt.

Got it?

Velkommen til islam!

2011-05-26T14:47:00.000-07:00

I dag fikk jeg besøk av ei kjempehyggelig dame som har lyst til å konvertere til islam. Ikke sjelden tar folk kontakt via denne bloggen og har spørsmål om islam, muslimer eller konvertering. Det gleder mitt hjerte enormt.

Jeg kan svare på alt hva du lurer på, så bare spør i vei. Det er ingenting det ikke går ann å spørre om. Det er så forskjellige hvilken vinkling folk har til islam og hvilken innfallsport de kommer igjennom, men det er rom til oss alle sammen. Lurer du på detaljer om fatwa (religiøse råd), fiqh (lovtolkninger), sharia (islamsk lov), hadith (fortellinger og sitat fra profeten) eller Koranen (muslimenes hellige bok) jeg ikke kan svare på med én gang kan jeg gi deg svar etter å ha konferert med lærde med høy utdannelse.

Jeg kan lære deg å be, lese noen enkle vers i Koranen, bli med i moskeen, introdusere deg for andre muslimer, skaffe deg bøker om islam eller annet utstyr som bønnetepper eller klær. Det finnes et solid nettverk av både fødte og konverterte muslimer i Norge og Europa som ønsker deg varmt velkommen.

Vil du skrive til meg kan du bruke e-mail adressen; valgerd2003@yahoo.no og vil du ringe eller sende sms bruker du telefonnummer 98817430.

Du kan selvfølgelig ta kontakt selv om du ikke vurderer å konvertere, mange som skriver skoleoppgave eller kjenner muslimer har også spørsmål eller tanker de vil diskutere med meg.

Morgenbønn klokka 04.17

2011-05-25T01:37:00.000-07:00

Vi muslimer er pålagt å be fem ganger om dagen, og bønnetidene følger solens gang. Tidene utregnes derfor etter når sola står opp og når den går ned. I dag er bønnetidene som følger;

Salat al-Fajr (før soloppgang) kl. 04.17

Salat al-Duhr kl. 13.20

Salat al-Asr kl. 17.45

Salat al-Maghrib kl. 22.13

Salat al-Isha kl. 23.43

Bønnene skal utføres på tiden, men er man forhindret med noe særs viktig må man be dem så snart det lar seg gjøre. Jeg må innrømme at jeg syns det er vanskelig å være våken til midnatt for så å stå opp igjen bare få timer senere, for så å legge seg igjen og sove en time eller to for deretter å stå opp til vanlig tid for skole og jobb. Jeg har pga min helsesituasjon og hvor viktig søvn er for min allmenntilstand, valgt å be morgenbønn når jeg står opp og nattbønn før jeg legger meg. En god venn og islamsk veileder ga meg tips om at dette var bedre for min situasjon, og jeg har gledelig fulgt rådet. Det er ikke det at jeg prøver å lure meg unna mine muslimske plikter, men når disse påvirker meg i negativ grad må det være rom for nåde og unntak fra reglene.

Det jeg ofte stusser over er at dette er litt tabu å prate om. Jeg vet at det er mange som ber når de våkner, men de liker ikke å snakke høyt om det. Og hvis det snakkes om Salat al-Fajr blir det bare nevnt hvor fantastisk det er å utføre denne bønnen, hvor deilig det er å sitte og gjøre dikhr (minnes Gud ved å nevne Hans navn) etter man har bedt, og vente på soloppgangen. Dette er helt klart utrolig vakkert, og jeg gjør også dette om høsten og vinteren når bønnetidene er litt mer humane.

I det hele tatt merker jeg at det er tabu å snakke om salat (pliktig bønn). Det er en privatsak. Men det er noe vi gjør stort sett alle sammen. Noen "maser" på hverandre som i påminnelse "har du bedt salat al-duhr?" "skal vi be sammen?", mens andre nevner ikke et ord. Det har også slått meg at det antageligvis er flere som ikke ber, eller ikke ber på tiden enn det man tør å si høyt.

Hva er dine tanker rundt dette?

Og bare så det er sagt, nå har jeg spist frokost og salat al-fajr står for tur.. Måtte Allah swt tilgi mine tilkortkommenheter, insha Allah.

Utilslørt. Muslimske RÅtekster

2011-05-24T14:31:00.000-07:00

Nå er den her, endelig! Boka vi har jobbet med så lenge. Skrevet tekst til morgenkaffen og i nattens mulm og mørke, tenk, følt og gått svanger med et bokbidrag. Det var en ære å bli spurt om å ville være med, og en mare å ferdigstille teksten, og allikevel en herlig gledens dag når forløsningens termin er på torsdag 26. mai! Boka lanseres på Litteraturfestivalen på Lillehammer i stor stil med påfølgende feminisme debatt på fredagen.

Kanskje så du oss i Dagbladet i går? En liten smakebit om hvorfor vi skriver boka og hva som er så viktig å formidle.

Som medforfatter har jeg vært så heldig å få boka i hende noen dager før lansering, og jeg har i går og i dag lest meg igjennom alle historiene. Jeg sitter igjen med utrolig mange tanker og følelser. Skal ikke si så mye mer om den saken nå, det ville vært som å pakke opp julegavene dagen før dagen..

Du får vente i spenning en liten stund til, og kjøpe boka selv. Der vil du garantert finne historier som fenger, griper og provoserer deg. Den har tatt meg med storm!

Islamnets "fredskonferanse"

2011-04-17T03:32:00.000-07:00

Norges nest største muslimske organisasjon Islamnet (etter IRN som er en paraplyorganisasjon for de fleste muslimske trossamfunn i Norge) arrangerer 16. - 18. april en 3 dagers konferanse som kalles "Peace conference Scandinavia 2011" på Sentrum Scene i Oslo. I år har jeg fulgt den over nett-tv på hjemmesiden deres, mens i fjor var jeg tilstede under flere av forelesningene. Man kan si mye og mangt om Islamnet, men det jeg kan takke dem for er at jeg virkelig har fått øynene opp for hvor farlig islamsk fundamentalisme er hvis den blir gjennomført i virkeligheten og ikke forblir en teori i en salafy lærebok. Da jeg entret konferansen i fjor ble jeg stanset i hovedinngangen og henvist til sideinngangen. Jeg ble så forfjamset at jeg ikke fant ord der og da, men senere kjente jeg et raseri over å ha adskilte inngangsdører og oppholdsrom for kvinner og menn. Som kvinne ble jeg rett og slett nektet å gå inn hovedinngangen og få oppholde meg i 1. etasje av Sentrum Scene. Påskuddet for kjønnssegregerte arrangement er at dette er sunnah, altså profetens tradisjon, at kvinner skal beskyttes mot uønskede blikk, mulig tafsing, overgrep eller rykter om hva som har utspilt seg i samvær med det motsatte kjønn. Høyskolen i Oslo og Sognsvann Videregående skole har begge sagt opp sine leiekontrakter med Islamnet som et resultat av den konsekvente og ufravikelige misjoneringen av kjønnssegregering.

Jeg er vant til kjønnssegregering fra moskeen, men der plaget det meg ikke nevneverdig. Kanskje fordi jeg lærte at "slik var det bare" og kvinnene skulle igjen beskyttes mot uønskede blikk og berøring av menn under bønn. Jeg har aldri trengt noen slik beskyttelse da jeg gikk i kirken, og det var uforståelig for meg som norsk kvinne å tro at en mann i bønn skulle være mer interessert i min bakpart eller å sitte meg nær enn å søke Guds ord og tilgivelse. Men slik er det altså ikke alltid. Under Eidbønnen i Egypt i fjor ble mange kvinner tafset på og også voldtatt etter felles bønn på et stort uteområde.

Det er vakkert at man ønsker å beskytte kvinner, men er det riktig at vår bevegelsesfrihet skal innskrenkes fordi noen menn ikke vet å oppføre seg? Spørsmålet er like relevant i dagens debatt om overfallsvoldtekter i hovedstaden, der kvinner som beveger seg alene utendørs i natten er lett tilgjengelige offer. Det er ikke strategisk å gå beruset alene gjennom natten i storbyen, men er det riktig at kvinner skal bære skylden og dermed konsekvensene for andres synder? Nei, det syns jeg er urimelig.

Tilbake til Islamnets fredskonferanse, jeg stilte for noen uker siden det betimelige spørsmålet om Islamnet faktisk drev noen form for freds- og dialogarbeide overhodet? Og hvis så, på hvilken måte?
Jeg fikk til svar fra noen at Islamnet jobber for å spre sannheten om islam, jobbe mot fordommer og ha dialog om forskjellene mellom islam og andre trossyn. Andre, som meg selv, var mer bekymret for at Islamnet ultrakonservative dommedagsmisjonering gjorde det stikk motsatte, nemlig øke forskjellene og fordommene. Jeg har tidligere gitt min støtte til Islamnet gjennom å bekrefte at teoriene de lærer bort er korrekte utfra et islamsk teologisk grunnsyn. Deres kilder og tema er korrekt aqidah (tro). Men så kommer vi til det mest vesentlige i religionspraktisering, hvordan skal denne teorien utleves i praksis?
Det er derfor de lærde som er utdannet til å gi praktisk livsveiledning har lang utdannelse innen flere områder av islam, i tillegg er det krav til god samfunnsforståelse og kjennskap til lokale lover og kulturell praksis. En reglel er IKKE en regel i islam når det kommer til fiqh. Alle hensyn og utenforliggende årsaker skal med i vurderingen, og det er svært få som er kompetente til å gi en korrekt veiledning. Et råd som gis til en person er heller ikke direkte overføringsbart til en hvilken som helst annen muslim. Spesielt ikke i Norge, da det er en mangel at de teoretisk beleste mangler samfunns- og kulturkjenneskap til å gi riktig islamsk veiledning. Som vi alle kjenner til blir det derfor ofte gitt råd som er i samsvar med situasjonen i Pakistan eller Saudi-Arabia, og ikke i Europa. Konsekvensen av manglende integrering er forsinket integrering for de neste generasjoner, så lenge religionen blir brukt som integreringsbrems. De best integrerte muslimene i Norge har ikke overraskende moderat islam som sitt livssyn.

Det er her det skjærer seg totalt for Islamnet etter min mening. Jeg kan ikke lenger gi min støtte til en organisasjon som verken forvalter eller håndterer den enorme makten de har opparbeidet seg, på en måte som ærer profetens tradisjon, slik jeg ser det. Islamnet ligner stadig mer på hjernevaskingsprogram vi kjenner fra andre sekter, som er definert som skadelige og farlige. Jeg har ingen problemer med å se likhetstrekk til Scientologikirken og Jehovs vitners ekstreme form for krav til indre samhold og utrettelige misjoneringsvirksomhet.

Hva er det som skremmer meg mest? Jo, nettopp det at Islamnet formidler et budskap via sine foredragsholdere som tegner et ekstremt religiøst bilde. Islamnet sier selv at de er en organisasjon som kun inviterer med beste hensikt, og ikke kan stå inne for hva deres foredragsholdere videreformidler. Men det er en ansvarsfraskrivelse som ikke hører en muslim til. Det er ikke tvil om at de populære foredragsholderne som er verdenskjent fra andre vekkelsesmøter og internettmisjonering har en felles rød tråd, nemlig ekstrem sunnah eller salafy baserte Koran og hadith tolkninger. Hadde Islamnet vært en organisasjon med større takhøyde hadde de invitert foredragsholdere med et annet budskap, nettopp for å skape dialog og kritisk tekning. Men vent litt.. "Kritisk tekning er jo farlig. Det er fra Sheytan!" Slike utsagn har jeg hørt litt for ofte, og det skremmer meg til den grad at det kan ta nattesøvnen fra meg. For hva skjer med barn, ungdom og voksne som oppdras i en så streng tro at det mest grunnleggende i islam fordekkes til fordel for regelrytteri, maktmisbruk og hjernevasking som så lett kan bli et offer for politiske redskap?

Det jeg ikke liker er når predikantene og Islamnet så skamfritt påberoper seg "sannheten". "The truth is.." Javel, har de snakket med Gud personlig kanskje? Med hvilken rett står et menneske og brøler ut til folkemengden at det så absolutt kjenner den hele og fulle sannheten om Guds vilje? Koranen som kilde, javel. Men den er ment som en inspirasjon, overlevert fra en engel til en profet. Når ble disse predikantene profeter? Og enda værre, når ble alle de tusenvis av medlemmene til Islamnet små mini-profeter som går rundt og peker finger til alt og alle som gjør "feil"? For meg er dette hykleri og blasfemi, og det opprører mitt hjerte på så mange måter. Jeg gråter for de uskyldige som ikke selv ser hvordan deres ærlig søken etter Guds nærvær og belønning blir transformert til en hatsk og innbitt praktisering av makt og avmakt. En konkurranse i å være strengest og mest "korrekt" (spesielt utenpå), for da er man mest gudfryktig, mao best muslim. En voldelig "religion" i sin tvang og fryktbaserte straffeaspekt. De står på scenen å bruker hersketeknikker og psykologiske fangarmer. Selv maset om pengegaver gjøres på en måte som ydmyker og spiller på samvittigheten. Det blir ikke en gave da, det blir avlatspenger!
Det er IKKE islam. Astaghfiruallah (Tilgi oss Gud)!

At politikere som Saerah Khan uttaler på tv at hun håper Islamnet tar dialogen om kvinneundertrykkelse, blir bare en vits. Hun har ikke forstått hvem hun har med å gjøre. Vi snakker om en organisasjon som aldri stiller på debatter fordi de nettopp ikke går i dialog. De har bare ferdig programmerte svar, og da beskytter man seg for muligheten til å feile i ordkonkurransen. De leverer bare aviskronikker eller stiller opp der de selv får sette agendaen og unnslippe journalistisk kritikk. Noe så feigt og noe så langt fra profetens eksempel skal man lete lenge etter. Åpenhet er et bevis på at man ikke har noe å skjule.

I tillegg til å bli presentert for "sannheter" med "bevis" er de karismatiske predikantene ute etter å fange deg med psykologi. De skriker det repeterende budskapet med tonasjon på de mest fryktinngytende ordene, og bruker både trusler, ydmykelser og skam til å få deg som lytter til å føle deg dårlig. Når du kjenner på ubehaget blir du psykologisk sett mykere til å falle for deres "sannhet". For den som står på scenen og brøler at han kjenner sannheten, har en farlig makt i sin hånd - han påstår å kjenne Guds vilje. Og hvem er du som et lite dødelig menneske til å stå i mot den overmakten?

De er profesjonelt opplært og drillet til å "svare på spørsmål" på lik linje med Jehovas Vitner og Mormonersekter, der ingen spørsmål blir besvart men bare kjørt inn en maskin av psykologiske teknikker for å lure deg på limpinnen og bli overbevist om at deres svar er sannheten. Den absolutte og ubestridelige "sannheten". Og er du ikke omvendt ennå, da blir du i allefall litt svimmel og føler deg uvel. Da kan man lett tolke at du har "motstand" mot sannheten. Og motstand er fra Satan. Så da må du rense ut denne og komme på "rett vei". Dette er teknikker fra læreboka om psykopati og maktmisbruk. De fremkaller tilstander som likner Jerusalem syndromet i hodene på sine tilhengere, en slags religiøs psykose som etter min mening hindrer full deltagelse i dette jordiske livet, som av enkelte ekstremister blir omtalt som "uviktig, en tidtrøyte og en test av troen". For det er det evige livet som teller, og bare dette. Døden, døden, døden ropes det. Det er i døden du skal få smake på konsekvensene av dine handlinger! Evig pine eller evig nytelse, ditt valg!

Ikke er dette kun et religiøst og psykologisk overgrep, men det gjør noe mye verre. Det utdanner og driller nye hjernevaskere av ikke-individualister og fundamentalistiske offer for politisk islam. Det yngler hat og bitterhet, det motvirker integrering på alle områder og det aller værste av alt - det sprer en sky av askegrå * "religion" over hele verden, som de våger å kalle islam. Det provoserer meg enormt! Integrering handler ikke bare om utdannelse og å komme i arbeid (hvor mange av Islamnets medlemmer går på høyskole o.l.), men hvordan du faktisk lever her i landet. Hvordan du ser på ikke-muslimer og i hvilken grad du deltar i samfunnsnyttige aktiviteter, også ikke-religiøse. Når lederen av Islamnet nekter å håndhilse på en kvinnelig norsk journalist fra nrk misjonerer han fundamentalisme og kulturkollisjon, ingen fromhet.

Jeg har en drøm om at vi som ser verden gjennom andre briller kan forene oss og jobbe mot mørke krefter og bringe lyset tilbake inn i det islam vi lever og ønsker å formidle, slik at nye nysgjerrige mennesker kan få smake på forskjellene. Og forhåpentligvis får vi etterhvert mange nye venner som hopper av Islamnets "rette vei" som er en altfor smal og trangsynt vei som gir skylapper for det ekte islams kjærlighet, nåde og Allah swt perfekte skjønnhet.
Går drømmen i oppfyllelse får vi arrangert en spirituell workshop i sommer med islamske lærde som er ydmyke, vet hva dialog og samarbeid betyr og som har et vakkert budskap å bringe videre. Insha Allah kan dette la seg gjøre.

Må vi muslimer bli rettledet gjennom konflikter og forskjeller insha Allah, til det beste for alle mennesker. Ameen.

*Ønsker du å lese mer om religiøs sekterisme, skadevirkninger og hvordan man kan komme seg ut av det, anbefaler jeg boken "Troende til litt av hvert" av Arne Tord Sveinall".

Her ser du bønnen utført i bønnerekke

2011-04-04T08:13:00.001-07:00

Fajr bønnen; 2 rakat (bønnerekker)

Duhr bønnen; 4 rakat

Asr bønnen; 4 rakat

Maghrib bønnen; 3 rakat

Isha bønnen; 4 rakat

Sunnah: 2 rakat før eller etter, witr (nattbønn) 1 rakat etter isha

Korrekte bønnetider finner du her. Takk til islam.no for bønnetider.
Trenger du hjelp til å finne retningen til Kaba/Qibla kan du kikke her.

Lær det første verset i Koranen - Al-Fathia

2011-04-03T06:12:00.000-07:00

Denne bønnen brukes i alle bønnerekkene, og må læres utenat. Her kan du høre den lest;

Renselsesdusj - ghusl

2011-04-03T06:03:00.000-07:00

Vask deg normalt som om du tok en dusj; under armene og i skrittet, bruk såpe og vask deg ren der du er svett eller skitten. Hvis du trenger en hårvask med shampo, gjør det nå. Skal du barbere deg (kroppshår) gjør du det også nå, før du gjør den rituelle renselsen. Muslimer skal helst fjerne kjønnshåret. Kvinner fjerner tradisjonelt også annet kroppshår (ikke lov å barbere hodet for kvinner), men dette er ingen plikt.
Så gjør du wotho som beskrevet i forrige video.
Så avslutter du med å dusje hele din høyre side (vannet skal renne over hele kroppen og på all hud, så dusjer du hele din venstre side. Husk at vannet skal renne gjennom alt håret på hodet og gjennom skjegget. Du er ferdig renset!

Bønnevask - wodho

2011-04-03T05:49:00.001-07:00

Lær å be!

2011-04-03T05:26:00.000-07:00

Det er mange som skriver mail til meg og forteller om sine opplevelser med islam, tusen takk det setter jeg veldig stor pris på! Det er ikke alltid jeg kan svare utfyllende nok eller være flink til å følge opp over tid, da jeg har en del jern i ilden, men jeg prøver å svare alle. Jeg anbefaler også at du tar kontakt med IRN og nettstedet islam.no som var en viktig hjelp for meg som ny muslim. Forhåpentligvis får jeg snart skrevet ferdig boken jeg jobber med, som er en veiledning for norske muslimer.

Det mange nye konveritter ber om hjelp til, er å lære å be. Salah (rituell bønn) er pliktig for alle muslimer 5 ganger om dagen. Og jeg vil gjerne hjelpe deg å lære å be.

I dag kommer en oversikt over hva du trenger for å be (gjøre salah).

Du må være muslim (ha sagt trosbekjennelsen, helst med et vitne).
Du må ha gjort ghusl (den store renselsen). Hvis du ikke kan gjøre ghusl, kan jeg legge opp en video om hvordan vi gjør dette.
Du bør helst vite retningen til Kaba (den sorte boksen) i Mekka. Hvis du ikke er sikker, kan du bruke kompass eller spørre en muslimsk nabo. Har du ingen mulighet til å finne den helt korrekte retningen, kan du be sør-øst. Skulle du be feil retning, men du gjorde ditt beste for å finne den riktige retningen er det ingen feil på din bønn.
Du må gjøre wodho (den lille renselen) før du ber, om du ikke har en gyldig fra forrige bønn. Det betyr at du ikke skal ha brutt den ved å ha vært på toalettet, blødd eller hatt sex siden forrige gang du gjorde wodho. Noen sier at man ikke skal prompe heller, men noen sier at en liten snik-fis ikke teller som å bryte wodho. For sikkerhets skyld kan du bare gjøre en ny wodho, så er du sikker. Hvis du ikke kan gjøre wodho kan jeg legge opp en video av dette.
Så må du ha på deg bønneklær. De skal være dekkende over hele kroppen og hodet. Menn kan be i bukse og genser uten lue, mens kvinner må be med hele drakta. Det er tradisjon at menn også ber i tildekkede klær, men her er ikke føringen like streng som for kvinners "hijab" som av de fleste anses som pliktig. Spesielt i bønn og besøk i moskeen, og for de fleste også når de ferdes utendørs.
Mange ber på et bønneteppe, men det holder at du ber på noe rent. Det kan være et rent teppe, rent gulv eller en jakke. Er du ute kan du også be rett på jorda eller gresset, men det er fint å ha noe med seg så du ikke trenger å bli skitten når du bøyer deg ned.
Så er det bønnetidene, de følger solens gang; Fajr (før soloppgang), duhr (formiddagsbønn), asr (ettermiddagsbønn), maghrib (solnedgangsbønn) og isha (kveldsbønn). Dette er de pliktige (som det er syndig å ikke utføre), men du kan også gjøre noen ekstra om du ønsker mer ajr (belønning fra Gud).

Athan er bønneropet som kaller inn til bønn. Da roper moethin (bønneroperen) eller en kassettspiller: Allahu akhbar (Gud er det største) Allahu akhbar x 2, æsj hædo ella ilaha ill Allah (jeg bevitner at det ikke finnes andre guder enn Allah) x 2, æsj hædo enna Muhammedan rasool Allah (jeg bevitner at Muhammed var Guds sendebud) x 2, heya el as-salaah (skynd deg til bønn) x 2, heya el al-falaah (skynd deg til suksess) x 2, Allahu akhbar x 2, la ilaha ill Allah (det finnes ingen annen gud enn Allah).

Hvis du ber alene hjemme kan vi herme etter bønneklokka når den roper athan (det er sunnah/tradisjon), ellers bruker vi ikke athan hjemme i det private. I muslimske land høres athan ute overalt fra moskeene.

Rett før vi ber pleier vi å si iqama (2. rop til bønn). Det er ingen plikt å rope iqama, men tradisjon. Dette er et slags før-bønn rop;
Allahu akhbar x 4, æsh hado ella ilaha ill Allah x 2, æsj hædo enna Muhammedan rasool Allah x 2, heya al as-salaah x 2, heya el al-falaah x 2, qadeqamatihs salah x 2, Allahu akhbar x 2, la ilaha ill Allah x 2.

Nå sier du inni deg; jeg har som intensjon å be "den" bønnen. F.eks Nå skal jeg be salah al-duhr.

Så begynner vi å be!

Ekstremisme avler ekstremisme

2011-04-02T06:58:00.000-07:00

Det er trist å lese dagens nyheter om drap på norske militære styrker i Afghanistan som et resultat av hevnaksjoner mot noe kristenekstremister i USA har utført, nemlig å brenne en engelsk oversettelse av Koranen. Hat avler hat, vold avler vold og ekstremisme fører bare elendighet med seg.

Det finnes ikke noe rett eller feil i denne sammenhengen, det handler om situasjoner, mennesker, tro og resultatet av dette.

Det er selvfølgelig uklokt og blasmefisk å brenne en bok som for 1,5 milliarder mennesker er hellig, som det er å storme FNs hovedkvarter i Mazar-e Sharif. Selv om Koranbrenningen ikke direkte tar liv, men i realiteten bare er papir og trykksverte som forsvinner, er handlingen symbolsk og et direkte angrep på svært mange mennesker. Det er en krigshandling som ikke kan tolkes på noen annen måte, selv om det ikke er en stat som står bak en invasjon av en annen stat.

Personlig blir jeg verken rasende eller hevnlysten når jeg ser slike tåpelige aksjoner, men syns synd på de menneskene som er så plaget av hat og fordømmelse at de lider under sine primitive følelsers negative makt.

Ingen kan skade Koranen, som er Guds ord. Koranen i seg selv er kun i muntlig form, og den bevares gjennom resitering og hukommelsen til de troende. Koranen som er nedtegnet skal behandles med respekt og verdighet, men den er ikke gudommelig. Den er i den grad noe er hellig for oss muslim, ansett som hellig, men den er ikke magisk i form av en egen kraft gjennom papir og trykksverte. Den er hellig gjennom sitt gudommelige verk når den leses, høres, resiteres og viktigst av alt - praktiseres i handling. På den måten er det ikke oversettelsesbrennerne som skader Koranen mest, men de som ikke evner å forvalte Koranen, og dermed Guds ord, på den måten de fortjener.

Selv om afghanske muslimer er radikale i sin tro og gjør mye for å følge "Guds vilje", er det ikke til å stikke under teppet at de også fører en ekstremistisk krig mot egen sivilbefolkning og globalt mot vestens imperialisme og økonomiske overmakt. Taliban har ikke noe godt med seg. Selv om befolkning i perioder har lovprist Taliban for å innføre en samfunnsstruktur som medfører mindre vold og mer mat, har det også vist seg at de ikke ønsker det beste for befolkningen, men egen makt og herredømme over geografisk strategiske områder. Når Taliban ble bekjempet, ble situasjonen paradoksalt enda værre, siden alternativet var en lovløs og umoralsk bestikkerkultur som ikke var basert på annet enn personlige økonomiske interessert fra de som engasjerte seg i liberaliseringen av landet. Man kan ikke liberalisere et land som mangler det mest grunnleggende av mat, trygghet og menneskerettigheter, de erfaringene har Taliban vunnet tilbake makt på. Av pest eller kolera, har Taliban tilbydt beskyttelse.

Det gjør meg trist å lese at ordet islam blir brukt i slike nyhetsoppslag, og at vår hellige bok Koranen skal være offer for både hataksjoner og resultere i hevnaksjoner som ender opp i massedrap.
Min drøm er at muslimene skal få mulighet til å leve i fred og frihet med sine grunnleggende behov dekket, slik at de kan liberaliseres i sinnet og forholde seg mindre primitivt til slike provokasjoner.
Måtte den tid komme snart, in sha Allah.

Ekte islam er og skal være fred. Det må vi ikke bare si, men jobbe for også. Det gjorde Siri Skares og de andre menneskene som deltar i de internasjonale fredsbevarende styrkene til FN. Husk det neste gang du tenker at de ikke hadde noe der å gjøre. De jobber for andre menneskers frihet og rettighet til et verdig liv, et mer stabilt og rettferdig verdenssamfunn, og en verden som bryr seg og gjør noe.

Mine kondolanser går til Siri Skares og de andre falnes nærmeste.

Hvem er egentlig Gud?

2011-03-29T02:23:00.000-07:00

Dette spørsmålet har folk gjennom alle tider forsøkt å besvare, og det eneste vi med sikkerhet vet er at ingen helt sikkert kjenner det fulle og hele svaret. Ingen som lever i dag har møtt Gud, og skal vi tro religionen islam, er det 1390 år siden (år 621) noen har kommunisert direkte med Ham. Profeten Muhammed (fvmh) fikk møte Allah swt i en himmelreise. De Abrahamistiske verdensreligionene jødedom, kristendom og islam har alle et konkret og praktisk bilde av Skaperen, de hellige skriftene og praktisk livsveiledning. Gjennom tidene har det utviklet seg mange måter å tolke og forstå Guds veiledning på, men i islam har det i mindre grad enn de øvrige foregått noen reformasjon. Den tradisjonelle, klassiske praktiseringen av islam bygger fortsatt på ordrette og bokstavtro forståelser av Guds form og veiledning. For oss i en vestelig moderne verden kan det være vanskelig å fordøye en virkelighetsoppfatning som ligner mer på science fiction enn den åndeligheten som er mer metaforisk forankret. I Norge har tro lenge vært en privatsak som ikke anses gangbart å bringe tilbake i det offentlige rom, etter at sterke krefter har kjempet for troslikestilling mot den tidligere så dominerende kirken. Med innvandring og folkevandring har de praktisk orienterte og mer konversative formene for religiøs dyrkelse kommet sigende innover i det norske samfunnet, enten vi har et bevisst forhold til det eller ei.

Så hvordan skal vi forstå en religion uten å forstå sjefen selv? Hvem er egentlig Gud?
Kanskje er det riktigere å si HVA er Gud? La oss begynne med elemineringsmetoden;

Først må vi ta utgangspunkt i at det finnes en Gud. Det finnes i dag flere mennesker som tror at det finnes "noe" enn folk som benekter en høyere krafts eksistens. Av disse fordeles de største gruppene på de fem store verdensreligionene jødedom, kristendom, islam, hinduisme og buddhisme, og underkategoriene av sekter som tilhører dette opphavet. I tillegg har vi et stort antall mindre religioner og trosretninger med lignende doktriner, der troen i større eller mindre grad er forhåndsdefinert og har en fast ramme. Så kommer de som tilhører new age retningen, der elementer fra religioner, gammel overtro, naturtro og urbefolkningsarv er trukket ut til et konglomerat av forskjellige tanke-, tros- og virkelighetsforståelser. Videre finner vi enkeltmennesker som tror på det udefinerte "noe" gjennom energier, et håp om en slags universell godhet eller at det er "mer mellom himmel og jord" enn de kan begripe.

Religionene har generelt en lav terskel for egendefinisjon og tolkninger av trosbegrepene, inkludert forståelsen av Gud. Det jeg finner en smule underlig er at de som hardnakket påstår å kjenne Guds form og vilje, er de som minst utfordrer Guds referanserammer. I tillegg oppfattes det i mange kreftser å være blasfemisk, influert av onde krefter eller å være et tegn på svakhet i troen å stille kritiske spørsmål. Dette er meg ikke bare forundelig, men skremmer meg også dypt. Paradigmer som indoktrinerer standarder de ikke selv kan stå erfaringsbasert inne for, sier meg at vi er i utrygt farvann. I og med at ingen har møtt Gud, syns jeg ikke det er det urimelig å forvente en høy grad av ydmykhet og toleranse når vi snakker om egen og andres tro. Men slik er det etter min mening absolutt ikke i religionene, snarere tvert i mot.

I islam defineres Gud som Allah, som på arabisk betyr The God - Guden - Al-Lah. Gud omtales i høyeste form for høflighet, som i vårt språk innebærer formen Han/Ham, selv om denne ikke er en hankjønnsform i seg selv. Forvirringen kan allikevel være skadelig nok for patriarkalsk kulturarv og ikke likestilte samfunnsstrukturer. Kirken i Norge bruker også det personlige pronomenet Han/Ham om Gud og i tillegg om Jesus (Isa r.a.).

Gud er ikke et menneske, og har derfor ingen personlighet. Gud/Allah er en omnipotent kraft, dvs en selvdrevet, perfekt energi med ubegrensede evner. Vi vet ikke når Gud ble skapt, fordi kraften er perfekt og har alltid funnets, før tidens begynnelse. Vi kjenner heller ikke til hvorfor Gud finnes eller hvorfor Gud skaper. Hvis Gud er perfekt, er Gud også uten behov. Islam forteller oss om skaperverkets rekkefølge, der Gud skapte jorden, åndende som først fikk bebo jorden, naturen, dyrene, englene og menneskene. Alle skapt med forskjellige egenskaper og motiv for oppholdet på jorden.

Islam sier at mennesket er den eneste synlige formen for skaperverk som er født med både instinkt/behov og egen fri vilje (jinn har også disse egenskapene, men de ble skapt før oss og kan ikke sees av mennesker). Deretter defineres meningen med livet på jorden som en test av bruk av denne viljen. Vil mennesket fortsatt vende seg mot Gud, sin skaper, når det kan velge fritt? Både av tidligere innprogramert informasjon i hjerterota og gjennom profeters opplysningsarbeide, hellige skrifter og hjelp fra skaperen selv, vil vi alltid søke vårt åndelige opphav? Belønningen for en slik søken og et forsøk på å gjøre Guds vilje belønnes etter historien med et evig liv i "Paradis", mens straffen for å ha latt være resulterer i smerte og lidelse i "Helvetet". Logikken i fri vilje kontra straffeaspektet har jeg ikke helt forstått, men for meg har det vært nødvendig å tolke min tro gjennom åndelige forståelser av metaforer, fremfor sci-fi og blind adlydelse. Det er også derfor jeg støtter en mer liberal, progressiv tolkning av islam enn den klassiske. Det er min overbevisning at islam i dag ofte presenteres på en måte som er stikk i strid med Guds opprinnelige ønske og budskap, av mennesker som ikke kjenner Guds nåde, kjærlighet og intensjon med livsveiledning, og som foretrekker politisk eller økonomisk makt fremfor åndelig ydmykhet og nestekjærlighet.

Koranen beskriver Allah med 99 navn, det skal visstnok finnes flere, siden Gud er ubegrenset kan det ikke være en grense for kvalitetene Gud innehar. Det sies at den som kan resitere disse 99 navn på arabisk vil få en plass i himmelriket. Jeg har dessverre ikke skaffet meg billett den veien ennå, men jeg syns det er en vakker tradisjon å studere disse navnene og lære mer om hvordan jeg kan implementere Guds egenskaper gjennom egne tanker, handlinger og tro. Sufistene gjør et stort nummer ut av dyrkelsen av disse kvalitetene og bruker de i dikhr grupper, der flere sitter sammen og synger, chanter og gynger seg i suggerende kraft for åndelig trance. Dette ser jeg på som et åndelig rusmiddel, og foretrekker selv roligere former for kontemplasjon.

Fra jeg var liten var jeg svært redd for Gud, fordi jeg ble fortalt at Han så alt og hørte alt, en slags paranoid overvåkning kombinert med allmektige krefter og dommedagsprofetier om å brenne i helvetet dersom jeg ikke var snill nok eller avsto fra synd. Jeg skal ikke si at gudsfrykten er ute av systemet, jeg har mer enn taqwah (gudfryktighet/respekt) den dag i dag kan jeg få grøssninger om jeg tenker på dommedag eller oppgjørets time. Allikevel legger jeg min lit til Guds kjærlighet, rettferdighet, Den som kjenner mine innerste tanker og min samvittighet best, som forstår meg bedre enn noen, som ønsker det beste for meg. Jeg ønsker å praktisere en islam som lar meg leve i godhet, nestekjærlighet og fredens og toleransens eksempel. Jeg vil være en muslim som elsker Gud og profetene, samtidig som jeg elsker alt skaperverket og oss som lever i det. For meg er det blasfemi å hate et menneske som er skapt av Gud. Hans eller hennes handlinger er styrt av egen vilje, men jeg kan ikke fornekte eller hate dennes eksistens, fordi Guds perfeksjon ikke skaper søppel. Gud gir oss bare erfaringer. Jeg blir trolig aldri ferdig med å gruble over Guds eksistens og meningen med livet selv om jeg har skaffet meg en langtidsparkingersplass i huset som kalles islam. Det vil for meg alltid være en naturlig del av det å være et tenkende menneske. Tro handler også om det motsatte, nemlig tvil.

Hvem/hva er Gud for deg?

Tips til Teatime

2011-03-28T12:09:00.000-07:00

Du har sikkert ikke klart å overse reklamen for Antirasistisk senters "Teatime" kampanje?

Kampanjen har slått alle grenser av forventninger, og det står nå over 1.000 nordmenn på liste i kø for å få besøke en muslim, drikke te og bli bedre kjent. For en fantastisk nyhet! Ikke bare muslimer burde juble høyt over velkomsten og deltagerantallet, men den vanlige mann i gata burde også slå på stortromma av begeistring for at en antirasistisk kampanje mot fordommer får en slik varm deltagelse, i et bredt utvalg av befolkningen. Vi motbeviser det trangsynte, medieskapte, stereotype bildet av at muslimer er uintegrerte, fiendtlige mot vestens verdisyn og at nordmenn flest er fordomsfulle. Det er vi nemlig ikke!

Har du ennå ikke besøkt en muslim og har lyst? Ta kontakt med Antirasistisk Senter, eller gå inn på facebook siden til Teatime som 8228 andre har gjort.

Er du muslim og har lyst til å invitere noen hjem til deg? Ta kontakt samme sted, eller invitert på eget initiativ de du har lyst til. Det kan være en nabo, en arbeidskollega, en du tar bussen sammen med, en bak kassa på Rimi, ja, hvem som helst som kan være interessert i å bli bedre kjent med muslimene i Norge.

Har du betenkeligheter med å invitere, kan jeg gi deg noen tips i kjølvannet av noen arrangerte besøk;

1. Avtal et klokkeslett fra og til du inviterer. Det er lettere å finne tid i en travel hverdag når vi vet at vi kan gi bort en time eller to, istedenfor at et besøk tar opp hele kvelden, eller hele uka. Det er ofte så hyggelig å få besøk at besøket ikke går hjem og i familier med små barn, lange arbeidsdager og annet som forplikter kan dette være det største problemet - nemlig å finne tid. Men 1 time, det har alle! Og har du 3 ledige timer, kan det gå ann å invitere gjester 3 ganger, fremfor et besøk som sitter i tre timer. Hvis tid er et tema for deg. Du kan også invitere flere gjester samtidig som ikke kjenner hverandre fra før. På interessert lista er det ofte 1 eller 2 personer, så du har nok plass til 3-4? Flere får komme på besøk.

2. Er du redd for å ikke kunne svare på spørsmålene de stiller?

Ingen forventer at du skal være islamekspert eller "perfekt" muslim. De vil møte deg, akkurat som du er. Islam er mangfoldig og nå kan du få lov til å vise frem deg selv og din islam, uten at noen setter deg i bås. Det er også lov å si "jeg vet ikke" hvis noen spør om noe man ikke vet om islamsk teologi. Min erfaring er at de spør veldig få "vanskelige" spørsmål, de spør mer om hvordan du har det og hvordan du opplever ting.

3. Er du redd for å be fremmede hjem til deg?

Jeg har ikke hørt om at noen av gjestene har oppført seg ubehagelig på noen måte, tvert i mot er de veldig vennlige og enkle gjester. Hvis du bor alene og ikke føler deg komfortabel med å ta noen alene hjem til deg kan du enten samkjøre besøke med noen i familien din, venninner eller rett og slett avtale å møtes ute på en café. Det viktigste er at du er villig til å møte noen.

4. Hva spør de om?

Alt mulig. Jeg har opplevd at de ønsker å fortelle om egne opplevelser med muslimer eller reiser til muslimske land, og har spørsmål ut fra egne tanker og tro. De er også nysgjerrige på ting fra media og hva du mener om det. Som f.eks politihijab og terror.

5. Hva forventer de?

En kopp te og noe å sitte på. Du trenger ikke diske opp med stor middag, hjemmebakte kaker, støvfritt hus eller nye klær. De er interessert i å snakke med deg, og kommer ikke for å bli imponert over dine ting eller hjemmets utseende.

6. Må jeg misjonere?

Du trenger ikke å prakke islam på noen, men bare ved å være et hyggelig medmenneske og muslim vil du være en levende invitasjon i deg selv.

7. Hva gjør vi etter besøket?

Det er opp til dere. Har du fått deg en ny venn, er det ikke noe bedre enn det, men det innebærer ikke noe oppfølgingsansvar eller plikt til å ta i mot flere besøk. Dette er en helt frivillig kampanje drevet på individuelt engasjement.

8. Snakker du ikke bra nok norsk?

Bare prøv, de fleste forstår hverandre med villighet og innsats.

9. Er du redd for at de har med seg hund?

Si fra på forhånd, men jeg har ikke møtt noen som har kommet med hund.

10. Tror du at ikke-muslimer er nedjas?

De er ikke det. Det er profetens eksempel å invitere på mat, drikke og dialog, så du gjør sunnah og noe svært viktig for islam. Alle muslimer blir på dommedag spurt av Allah swt, hva de har gjort for å fortelle sine naboer og andre om islam. Har du gjort din plikt? Nå har du i allefall muligheten til å gjøre noe godt for deg selv, for andre og for det evige liv insha Allah.

God tetid!

En ballong til Allah

2011-03-16T07:13:00.000-07:00

Her kan du se den nydelig filmen på Nrks nett-tv én måned fremover.

Den norsk-tyrkiske filmskaperen Nefise Özkal Lorentzen har laget denne varme og sterke filmen om kvinners rolle i "islam", slik den tolkes i dag i forskjellige land og av ulike teologer.
Spesielt sterkt var det å se intervjuet med Sheikh Mahmoud Mekki, for i mine første år som muslim var det slike lærde jeg gikk i lære hos. Trolig unødvendig å fortelle at denne opplæringen gjorde at min islamske "smaragd" også bleknet og ble svak.

Den nydelige, feministen Nawal El-Sadawi gir et spesielt godt råd;
"Si det som det er. Vis deg med alt du har inni deg. Fortell om din frykt og vis meg dine tårer."
Da jeg forsto at kvinnekampen de snakket om, er helt lik min egen, var det en sterk åpenbaring. Mine snart 5 år i islam har allerede gitt meg en eldgammel kulturarv å ta tak i, som ble min egen - fordi jeg elsker smaragden, Guds skjønnhet, kjærlighet og nåde. Den kan ingen mennesker ta i fra oss når vi bevarer den i våre hjerter og lever etter det vi tror på.
Vi skulle også hatt flere lærde som Gamal Al-Banna, som er en egyptisk, feminist imam med sunne islamtolkninger. Verden vil ha flere som dere, kom ut og frem!

Her kan du lese en anmeldelse av filmen i Utrop.no.

Takk Nefise!

Foto: BT.no

2011-03-14T04:52:00.000-07:00

Sendt fra min HTC

De frafalne

2011-03-09T00:31:00.000-08:00

Et tabubelagt tema er om de "frafalne", dvs de som faller fra, slutter, melder seg ut, slutter å være religiøse. Hvem er de og hva er deres egen historie?

Da jeg kom til islam hørte jeg fortellinger om disse, det ble gjenfortalt nærmest som sagn, og det var flere felles tema som gikk igjen i de forskjellige historiene. Delvis ble det snakket om disse menneskene som en vandrerhistorie man må ta med en klype salt, på den andre siden var det mye sosialpornografi i dem, men det som alltid undret meg mest var hvorfor ingen av disse hadde fortalt sin historie?
Hvorfor var alltid slutten på historiene at de "ble borte" og ingen har kontakt med dem lenger? Riktig nok har jeg møtt noen av disse, og i de snart 5 årene jeg selv har vært muslim, har jeg også opplevd å bli kjent med noen som var praktiserende muslimer den gangen, som ikke er det lenger nå. Faktisk hele 4 stykker. Jeg har hørt rykter om at frafallstallet er nesten like høyt som konverteringstallet, men har ikke funnet noen kilder på dette. Ikke at det er de samme menneskene som "går" som har "kommet", men at konvertitter er overrepresentert i frafallsstatestikken.

"Visdommen" i historiene kunne være å trekke læring av andres feil for å unngå og gjøre de samme selv, men dessverre syns jeg eksempelen var veldig subjektive og jeg lurte alltid på hva som var historien bak disse avgjørelsene. Når noen har blitt mishandlet nærmest til døde er det lite å lure på, men igjen er det så trist at islam skal ta skylden for hva" muslimer" har gjort. Psykologisk er det helt naturlig at man vil vekk fra alt som har med traumet å gjøre, og at vi mennsker er mer emosjonelle enn rasjonelle til å skille klinten fra hveten i slike tilfeller.

Jeg tror utgangshistorien til de frafalne har sammenheng med deres inngangshistorie til islam. Men igjen, minst ett eksempel motviser min teori om at de frafalne går fordi de ikke kan nok om "ekte" islam. Med ekte islam mener jeg den kjærlighet, nåde og barmhjertighet Gud ønsker for sine mennesker, hvor Guds omsorg er fortstått bak hver handling og profeters utsagn. Alt for mange kjenner bare delvis til åndeligheten i religionen, og mange ikke i det hele tatt. De kjenner kanskje bare "islam" som et styringssett, en kulturell arv eller sosial tvang.

Hva er det som får noen til å gå bort fra islam?

Dårlig behandling av muslimsk ektemann og/eller hans familie
Skuffelse over andre muslimer
Mangel på samhold/ekskludering
Mobbing
Følelse av å ikke "få det til", bli en "vellykket muslim"
Fundamentalisme/ekstremisme
Vanskelig for å godta "alt" i Koranen som Guds ord og ønske å leve etter dette
Vanskelig for å godta strenge tolkninger om livsførsel/begrenset levesett
Vanskelig for å godta kjønnsrolle forskjellene, følelse av kjønnsdiskriminering
Var kun i en "utprøvingsfase" i livet, men fant seg ikke til rette over tid
Nysgjerrighet om det "syndige" livet er så syndig allikevel
Ensformighet, kjedsomhet
Følte at islam hindret de i å oppfylle noe "mer" i livet, ville "videre"
For mye "jobb"/krav, f.eks bønn
Mas/klaging fra familie og venner (for konvertitter)
Lei av "stempelet"
Lei av islamofobi og motstand fra samfunnet
Følte seg ikke vel med så mange regler og påbud
Ønsket å være "muslim" på sin egen måte

Jeg tror det er forskjellige grunner til at "fødte muslimer" (egentlig sier islam at vi alle er født som muslimer, men her mener jeg muslimer født av muslimer) går fra islam enn konvertitter, men når jeg har blitt bedre kjent med flere "fødte muslimer" som ikke praktiserer, hører jeg at det er mange av de samme grunnene allikevel. Det ble for "voldsomt" og "slitsomt" og de ønsker bare å leve i fred og ro og ikke så mye "styr". De ønsker mer frihet og de ønsker å få være i fred.

Jeg blir alltid lei meg når jeg hører at noen har gått bort fra islam, men når jeg hører hvorfor de gjorde det forstår jeg deres valg utfra behovene de hadde der og da. Det som er så tragisk er at jeg er sikker på at islam kan passe for alle, bare de fikk vite hva islam EGENTLIG er og hvilken kapasitet Gud har.

Det er også derfor jeg selv har behøvd å gå igjennom prosessen med å finne "mitt" islam, som norsk konvertert muslim, for å lære Gud bedre å kjenne i møtet med denne religionen.

Skullle jeg trodd på alt det jeg har blitt presentert for underveis, hadde jeg vært ute av døra for lengst.

I en av mine tyngste perioder oppsøkte jeg hjelp for å be om råd, og rådene jeg fikk kunne praktisk talt tatt livet av meg. Personen som ga meg disse rådene er engasjert som en profilert muslim og rådfører (villeder?) mange. Dette er bekymringsverdig. Grunnet islams posisjon i Norge, skjer det mye "bakromssjelesorg" av ukvalifiserte, kvasireligiøse besserwissere hvis arbeid ikke tåler dagslys. Jeg ønsker derfor å poengtere viktigheten av å "standardisere" islam i Norge gjennom åpenhet om hvilken teologi som læres bort, hvilken utdannelse de ansatte har og hvilken myndighet de har i sin posisjon. En som "kan mye om islam" er ikke kvalifisert uten videre. Som en bekjent av meg sa; "jeg har gått rundt til mange moskeer her i Oslo og spurt konkret hvilken utdannelse disse imamene har. Jeg fikk til svar at de har "sittet med" (forstås som studert hos) mange store muslimske celebriteter, men jeg får da ikke vitnemål fra universitetet om jeg sitter litt med de store der?". Veldig godt poeng.

Det minner meg igjen på følelsen jeg hadde første gang jeg dro til moskeen og sammenlignet det med et besøk i en kirke. Ikke noe skilt på døra, ikke noe ansatt prest, kirketjener eller diakon med konkret utdannelse, arbeidstid og telefonnummer i telefonkatalogen. Det var snarere et "eh, er det noen her?"

Jeg kan ikke skylde på at de som driver moskeen ikke gjør så godt de kan, men de mangler økonomiske midler til å bygge opp drift av et trossamfunn som kvalfiserer og møter kravene til det norske samfunnet. Vi ønsker oss profesjonalitet, åpenhet, tydelighet, stabilitet og ikke minst trygghet. Det koster penger, og de pengene går stort sett til statskirken. Uten denne rammen rundt, blir vi minoritetsreligioner ofte å sammenligne med andre små trossamfunn som lett får karakter av sekterisme og usunn, organisatorisk inneavl. Dette er potensielt farlig, både for medlemmene og omverdenen. Vi ønsker å vite hva som skjer i de lukkede rom, for det er ikke alle rom som er like sunne. Spesielt for barn og andre sårbare (som konvertitter, psykisk syke eller lignende) har samfunnet et etisk ansvar for å beskytte disse mot fare eller overgrep. Vi vet så altfor godt at komibinasjon religion og makt er en farlig og velkjent, potensiell kilde til misbruk.

Noe av faren ved islamsk fundamentalisme er at de lærer bort blind underkastelse som et tegn på gudfryktighet. Det kunne ikke være mer islamfiendtlig. Gud har selv gitt oss påbud fra første øyeblikk, å IQRA! (det arabiske ordet engelen Gabriel sa til profeten) studér, lær, les, forstå, tenk, spør!

I Koranen står det også at du har fått din hjerne og evne til kritisk tekning for å bruke den. At det ikke finnes tvang i religionen. At en handling uten rett intensjon er null verdt for Gud. At vi først og fremst skal være gode mot hverandre. Men slik går det altså ikke alltid..

Jeg får snart besøk av ei venninne som har "sluttet" å være muslim, og det er mulig at jeg kommer tilbake med litt flere tanker om temaet etter å diskutert det nærmere med henne.

Jeg er ikke redd for å snakke om eller med de frafalne, og jeg tror ikke på skremsel om at man kan bli "smittet" til å tenke annerledes, få lyst til å slutte selv eller at vi skal ta avstand fra de frafalne for å vise vår uenighet i deres valg. Det ville stride mot all kunnskap om at Gud har skapt oss alle sammen og at ingen kjenner dommedags regnskap. Istedenfor å la være å snakke om det, savner jeg en større debatt om hva islam og tro er for hver enkelt i livene deres, og når jeg får høre andres tanker kan jeg også speile mine egne.

Min tro er skuddsikker fordi jeg har fått lov å vokse opp i frihet og ta egne valg. Å diskutere dem med andre gjør meg ikke svakere, men sterkere og mer sikker i min sak. Islam har plass til alle som vil ta i mot Guds kjærlighet og barmhjertighet. Insha Allah kheir (Guds vilje til det gode).

Islam har mangfold når vi våger mangfold. Alle må gjøre sin jobb og være den lenken i kjedet som utfyller de andre. Det er ingen trussel at vi er forskjellige, det er en styrke.

Allahu Akhbar (Gud er det største som finnes).

Islam i Norge الإسلام في النرويج

Utdrag av boka "Mitt islam"

Religiøse følelser

God dag mann. Økseskaft?

Niqabkledde Aisha Shezadi

Belastet varemerke

Er det lov med damer i Guds hus?

Kulturkristne nordmenn

Er det plass til meg?

Abu Saif Ullah

Hege Hana Stokke Hatata Salaam aleikumUtrolig trist at en muslim beveger seg vekk fra den sanne Islam. Og enda tristere er det at denne personen sprer usannheter om vår vakre religion.Måtte Allah lede henne på den rette vei. Ameen

Fra Islam Nets forum advarer "Muslim G" mot å lese bloggen min, at det jeg gjør er ulovlig/haram og at jeg er en villfaren vanntro/ kufr nå.

Islam Net har fått blod på tann, for ikke bare "feirer" jeg jul, men jeg støtter homofiles rettigheter til å ha sin tro, uansett hvilken den er. Jeg støtter et samfunn som gir kvinner og menn like rettigheter, som jobber for frihet, fred, individualisme og sekularisme.

Gud er raus nok, men menneskene - akk, de er mangelfulle. Måtte Han tilgi oss alle for våre tilkortkommenheter. Vi har alle nok å ta av. I mellomtiden ønsker jeg alle mine lesere en riktig

God Jul og et Godt Nyttår!

"Valgerd" på God Morgen Norge

Radikalisering

Hva er radikalisering og voldelig ekstremisme?

Islamofobi 2

Islamofobi

5 års bursdag som muslim!

Kampen for kvinners rettigheter i islam

Muslimer i utvikling

Norge trenger flere Javar Jafrier

Å gå motstrøms

"Ikke-praktiserende"

En omvendt helt!

Irshad Manji på Skavlan

Boka "Muhammed, slik samtiden så ham"

Flerkoneri i islam

Boka "Naken i hijab"

Nettverksbygging

Muslimene er en del av norsk historie

Er det på grunn av sorgen?

Ja, jeg er fortsatt muslim!

Eid ul-fitr 30.08.2011

Eid Mubarak!

2. Ramadan

God Ramadan!

"Er du muslim?"

Hijab-et tveegget sverd

Det er sommer

Share the love! Mot rasisme og homofobi

Del 8 Koranens hemmeligheter

Del 7 Muslimtyper

Del 6 Godhet

Del 5 Søylene

Tilsvar på kritikken av "Utilslørt"

Del 4 Trosartiklene

Del 3 Veiledning

Del 2 Meningen med livet

Anbefalte bøker om islam

Valgerds "Islam for dummies"

Dette er en blogg

Velkommen til islam!

Morgenbønn klokka 04.17

Utilslørt. Muslimske RÅtekster

Islamnets "fredskonferanse"

Her ser du bønnen utført i bønnerekke

Lær det første verset i Koranen - Al-Fathia

Renselsesdusj - ghusl

Bønnevask - wodho

Lær å be!

Ekstremisme avler ekstremisme

Hvem er egentlig Gud?

Tips til Teatime

En ballong til Allah

De frafalne

Hege Hana Stokke Hatata Salaam aleikum
Utrolig trist at en muslim beveger seg vekk fra den sanne Islam. Og enda tristere er det at denne personen sprer usannheter om vår vakre religion.
Måtte Allah lede henne på den rette vei. Ameen